Klassekampen.no
Mandag 6. november 2017
Vil dømme foreldre: Kari Kjønaas Kjos (Frp) mistenkeliggjør hele det somaliske miljøet. Hun burde heller lære av de positive endringene, skriver forfatterne. Foto: Audun Braastad, NTB scanpix
Kampen mot kjønnslemlestelse har lyktes særdeles godt i Norge. Frp vil nå straffe foreldre uten grunn.
Følger ikke med i timen

Kronikk

Så smalt det igjen! Vi våkner opp til morgennyhetene 26. oktober som formidler at politiet de siste 10 årene har mottatt 53 anmeldelser om kjønnslemlestelse, men at ingen til nå har blitt dømt.

I reportasjen uttaler Jon Helgheim og Kari Kjønaas Kjos fra Frp og Kjell-Ingolf Ropstad fra KrF at det er uakseptabelt at ingen foreldre har blitt dømt for kjønnslemlestelse. Frp-politikerne foreslår også at kjønnslemlestelse skal sidestilles med grov vold, og at foreldre som utsetter barna for, eller som ikke klarer å forhindre kjønnslemlestelse, skal miste foreldreretten til barna.

Det vil alltid være et spørsmål om det er lovverk og sanksjoner eller forebyggende arbeid som har størst effekt på holdningsendringer. Trolig er det begge deler, og informasjon om lovverket er selvfølgelig en viktig del av arbeidet. Men er det nødvendig å sette i gang nye tiltak for å sikre oss at flere foreldre blir tatt?

Tilbakemeldinger fra vårt somaliske nettverk, som består av mange hundre personer fra ulike miljøer, er at kjønnslemlestelse er en brutal tradisjon som bryter med menneskerettigheter, religiøse verdier og at inngrepet er en enorm belastning for barnet både psykisk og fysisk. Det er stor motstand mot tradisjonen, og ikke lenger tabu å snakke om. De fleste norskfødte somaliske ungdommer vi har snakket med anser omskjæring som en foreldet tradisjon tilhørende urtiden, og alle blir forbauset over å høre at det i dag forekommer i Somalia i den utstrekningen det gjør. Kvinnene viser lettelse over å slippe å utføre handlingen og mennene kommer sakte, men sikkert på banen og stiller seg kritisk til kjønnslemlestelse.

Vi opplever derfor at holdningene til kjønnslemlestelse har endret seg drastisk i diasporaen, og at eksilsituasjonen har åpnet for nye perspektiver.

Våre egne inntrykk stemmer overens med rapporter på feltet utviklet av blant annet Fafo og Institutt for samfunnsforskning og forskning utført av nå avdøde professor i sosialantropologi Aud Talle. I tillegg har vi bevis fra rettsmedisinske undersøkelser, og blant andre overlege Torkil Aas har slått fast at kjønnslemlestelse er et helt marginalt problem.

Mellom 2007 og 2016 ble det gjennomført 92 rettsmedisinske undersøkelser. Kun 17 av disse ble avklart som kjønnslemlestelser, og de er ifølge Aas høyst sannsynlig utført før ankomst til Norge. Hvis de 17 barna hadde vært lemlestet i Norge, noe de ifølge Aas høyst sannsynligvis ikke er, ville det likevel vært en nedgang på nesten 80 prosent sammenlignet med tall fra Somalia, der 98 prosent av jentene ifølge UNICEF blir omskåret. Dette er et tydelig bevis på enormt raske endringer.

På verdensbasis er kjønnslemlestelse fortsatt et stort problem. Det er viktig å fortsette å jobbe aktivt mot kjønnslemlestelse også i Norge, ikke minst i møte med nyankomne fra såkalte høyrisiko-områder. Derimot opplever vi at politikerne ikke tar innover seg de faktiske forhold i Norge. Vi reagerer på at politikerne i reportasjen viser så stort politisk engasjement for å straffe de foreldrene som har lemlestet sine barn.

Når Kjell-Ingolf Ropstad sier at han helhjertet støtter «å komme med flere verktøy for å sikre at flere blir tatt» ligger det implisitt en påstand om at det eksisterer foreldre der ute som egentlig burde ha vært dømt for overgrep.

Ønsket om å ville dømme mennesker for et overgrep, uten å ha noen konkrete bevis på at overgrep har funnet sted, opplever vi som diskriminerende. De tre politikerne ytrer også et ønske om nye rettslige sanksjoner hvor foreldre skal miste omsorgsretten for sine barn, en tematikk som kanskje er et av de mest betente områdene for minoritetsmiljøer i Norge i dag. Truslene skaper frykt, usikkerhet og større avstand til allerede stigmatiserte foreldregrupper.

Til det motsatte er bevist, må vi ha tillit til vårt rettssystem og at rettsmedisinere har tatt avgjørelser som fritar foreldre for skyld med god grunn.

Mistenkeliggjøringen står i kontrast til det gode arbeidet som er gjort i ulike miljøer for å beskytte barn mot det smertehelvete som kjønnslemlestelse er. I stedet for å true med nye sanksjoner rettet mot en spesifikk gruppe, burde vi alle glede oss over at kjønnslemlestelse er et marginalt problem i Norge, og at arbeidet mot tradisjonen har gitt så positive og raske resultater.

La oss fortsette det gode arbeidet, lytte til forskerne og de berørte miljøene og motivere til fortsatt deltakelse og engasjement.

Kanskje vi heller enn å lage store negativt stigmatiserende overskrifter kan stille oss spørsmålet: «Hvordan i all verden har vi klart å få til så store endringer på så kort tid?» Myndighetene bør lytte til hvordan arbeidet inn i de berørte miljøene har foregått, og lære av dette i møte med alle former for overgrep mot barn, både majoritetsmiljøer og minoritetsmiljøer. Kanskje det finnes noen metoder her som kan brukes i storsamfunnets arbeid mot vold i nære relasjoner og overgrep mot barn og unge.

vilde.reichelt@bymisjon.no

Artikkelen er oppdatert: 28. november 2017 kl. 10.01

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk