Klassekampen.no
Mandag 6. november 2017
Kjempeviseslåtten

Kommentar

Visst var han både en gigant og en slags personifisering av Etterkrigs-Norge. Men for oss oppvokst litt seinere, som var barn og ungdom da 1970-tallet nærmet seg slutten, var Erik Bye bildet på ei tid der gamle gubber hadde klippekort i mediene, kultur og musikk føltes som pliktløp og tv- og radio-underholdningen gikk på repeat. Så da Primavera ved Tom Mathisen i 1978 grundig parodierte Erik Bye (høvdingens ikoniske kapteinsenke Anna Lovinda ble i trioens gjendiktning til den stumme papegøyen Arne Belinda), var det sånn cirka det morsomste vi hadde hørt. Bort med Erik Bye, kulturarv og NRK, var vårt ønske ved inngangen til et livligere og mer fargerikt tiår.

Selvfølgelig var vi ignorante. Jo da, litt vel mange Erik Bye-porsjoner var blitt servert siden han startet i NRK i 1957, men kvalitetene hans var åpenbare. Først og fremst en evne til å sette seg inn i livene til hvem det skulle være, spesielt de på siden. I tillegg utstyrt med både formidlings- og gjennomføringskraft, og med teft for de der formuleringene som treffer; i reportasjer, direktesendinger, viser og andre tekster – en doer og en thinker i samme person. Slik han også var internasjonalist og patriot om hverandre.

Alt dette får Asbjørn Bakke godt fram i sin kritikerroste biografi «Erik Bye», som interessant nok skyter ekstra fart i de ti siste årene av hovedpersonens liv. En ting er at hans politiske engasjement fra da av gløder ekstra, men musikalsk sett får han et realt løft fra og med 1994-albumet «Langt nord i livet». Denne perioden kulminerer i 2003, året før han døde, med to Erik Bye-plater: Spellemann-prisede «I dur og brott» og hans siste utgivelse «Støv og stjerner».

Tidligere i boka fortelles det godt om hvordan Bye på 50-tallet blir hele landets formidler (og sanger), først og fremst gjennom radioprogrammet «Søndagsposten». Om de musikalske ambisjonene, svarer han slik i et intervju fra 1958, på spørsmål om det er noen plate på gang: «Det har nok vært tilbud, men jeg mener oppriktig talt at min stemme ikke passer for dagens slagere. Jeg vil synge viser, sanger med innhold, og det er visst ikke så god salgsvare.»

Denne musiseringen fikk et ordentlig løft gjennom samarbeidet med Willy Andresen, som ved ankomst NRK kom med klar tale: «Hvis dere vil fortsette med klimpringen og la det norske folk forstå at visesang er velmenende amatørskap, så er det greit. Men hvis vi skal ta noe av dette seriøst som musikk, så må det gjøres på en helt annen måte.»

Men aller finest, sånn apropos kulturarv og slekters gang, er dette utdraget av et brev 27-årige Bye skrev til sin 70-årsjubilerende far, den tidligere operasangeren Erik Ole Bye, i mars 1953:

«Jeg har jo også mange ganger gått og lurt på hva jeg skulle gjøre med dette livet mitt, og forsøkt å tenke meg hva du ville sette mest pris på. Og da har jeg ofte tenkt, at kunne jeg oppnå å gjøre karriere av å være menneske, slik far min har gjort, så behøver jeg ikke å bekymre meg over resten. (...) Kunne jeg bare lære å synge en stubb, slik som deg, når noe er litt sårt og vanskelig, da ville jeg kanskje fått en liten del av den ånden som nå har blåst om deg som en glad vind i 70 år.»

olavo@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 4. desember 2017 kl. 14.12

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk