Klassekampen.no
Mandag 6. november 2017
California 1945: Den evig kule Dizzy Gillespie. Foto: Ray Whitten/Michael Ochs Archives/Getty Images
Dizzy Gillespie i 100: En av jazzens kjemper og store fornyere markeres.
Hipp nok, bebop
Trompetisten Dizzy Gillespie var mer enn bebop, men også mest bebop.

Jubileum

Fremveksten av bebop sies gjerne å ha sitt utspring i et knippe yngre musikere som på fritida fra faste jobber i storband utarbeidet dette nye uttrykket som en reaksjon på det gamle. Rett nok ble konvensjoner utfordret og brutt, og enkelte fjær rufset til, men slett ikke alle i den eldre garde fnøs av den nye musikken. Tenorsaksofon-giganten Coleman Hawkins, som hadde blitt en av jazzens storheter under swing-æraen, så tidlig verdien i dette ferske bebop-uttrykket, og hentet til og med to av disse yngre nybrottsmusikerne til sitt eget ensemble, Thelonious Monk og Dizzy Gillespie. Ja, Hawkins’ innspilling av «Woody’n You» fra februar 1944 regnes sågar som den første innspillingen med det som snart skulle bli hetende bebop. Komposisjonens opphavsmann? Dizzy Gillespie.

I 2017 er det 100 år siden både Thelonious Monk og Dizzy Gillespie ble født, henholdsvis 10. og 21. oktober 1917. Monks jubileum har blitt behørig markert med konserter, plateutgivelser, artikler og radioinnslag. Og det skulle da også bare mangle, for det er lett å forstå både hans ruvende signifikans historisk sett, samt hvorfor han stadig fascinerer. Som jo blant annet skyldes de rundt sytti bemerkelsesverdige komposisjonene hans – som på tross av de betydelige avtrykkene som Monks egne innspillinger har satt på disse, også er stykker som i bunnen rommer enkelhet og åpenhet, slik at tradisjonalister så vel som avantgardister stadig finner nye, andre og overraskende muligheter å utforske dem på. Men i hyllesten av Monk har kanskje Dizzy Gillespies 100-årsjubileum havnet litt for mye i skyggen.

Fakta:

Dizzy Gillespie

• Amerikansk jazzmusiker fra South Carolina, født 1917 og død 1993.

• Er sammen med Charlie Parker kjent for den på 1940-tallet omstridte nyskapningen bebop.

• Gillespie var også sentral i videreutviklingen av storbandjazz og tok blant annet i bruk afro-kubanske elementer i musikken sin.

• Denne høsten markeres 100-årsdagen for Dizzys fødsel, uten så mye fanfare – eller: uten nok fanfare.

John Birks Gillespie fikk kallenavnet Dizzy angivelig på grunn av sin hang til å gjøre ablegøyer under opptredener, noe som av og til skaffet ham trøbbel. Tidlig i karrieren havnet han, visstnok på grunn av uskyldige rampestreker, i klinsj med andre medlemmer i Teddy Hills orkester, og hans rykte som trøbbelmaker gjorde at han ble sparket på dagen av sangeren og bandlederen Cab Calloway, i det som kan ha vært et tilfelle av «mistaken identity». Det hjalp heller ikke at han i enkelte soloer eksperimenterte, blant annet med polytonalitet, et tiår eller så før John Coltrane gjorde det til et sentralt aspekt i sin musikk. Slikt var det lite aksept for blant de eldre storbandlederne.

En standhaftig vilje så vel som en påtrengende rampethet var med på å gjøre Gillespie til en sentral del av utviklingen av bebop-idiomet under sene jamsessions på Minton’s Playhouse i Harlem, New York, selve arnestedet for den nye jazzen på begynnelsen av 40-tallet. Det hjalp jo også at Gillespie var en glitrende trompetist, som med utsøkt embouchure og muligens på tross av sine uortodokse utblåste kinn (et stort fyfy fikk jeg høre da jeg selv gikk i lære) gav ham mulighet til å spille klare, tydelige toner i selv de heftigste tempi. Sammen med Charlie Parker sto han da også bak noen av de mest ikoniske jazzinnspillingene fra 40- og 50-tallet, og skrev selv flere låter som står som påler i musikkhistorien: Hvor hadde vi vært uten nevnte «Woody’n You» (også innspilt med tittelen «Algo Bueno») eller «Salt Peanuts»? For ikke å glemme «Night in Tunisia» eller «Anthropology» (aka «Thriving on a Riff», komponert sammen med Parker).

Og selv om det hadde stoppet der, ville Gillespie gjort seg fortjent til en plass blant de aller største. Legg så til hans stilsikre, runde briller, de skarpe dressene og hans velfriserte ansiktshår som gjorde at Gillespie på et vis var selve bildet på den hippe bebopperen, så skjønner man hvorfor han er så tett knyttet til nettopp denne tida og dette musikalske vendepunktet. Men Gillespie gjorde mye mer. Det tegnes ofte et bilde av tospannet Parker og Gillespie der den første er det romantiske geniet som gav alt for kunsten i nuet, mens den andre var langt mer kalkulert og karriereorientert. Som med så mange lignende myter fra musikkhistorien, så er det en sannhet med modifikasjoner: Gillespie brant vel så klart og heftig i øyeblikkene som noen andre du måtte finne på å måle ham opp mot, samtidig som han også søkte bredere appell.

Gillespie var tidlig ute med å bruke elementer fra afro-kubansk musikk i bebop, muligens med inspirasjon fra den kubansk-fødte trompetisten Mario Bauza som han spilte med i Calloways band. Senere skulle han utvide bruken av slike elementer i jazzen, blant annet da han hentet congas-spilleren Chano Pozo i sitt eget storband (hør for eksempel på det heftige tospannet «Cubana Be» og «Cubana Bop», først utgitt i 1948). Om en av beveggrunnene til bebop var et ønske om å ha blitt tatt seriøst som kunstnere, med andre ord lage musikk som skulle lyttes til heller enn å bli danset til, så kan muligens Gillespies ivrige bruk av afro-kubanske rytmer være grunnet i en anerkjennelse av at disse ikke trenger å være motstridende sider av musikk. Hode OG føtter.

Et av de aspektene som fengsler mest med Gillespies arv, ved siden av hans virtuose spill og mange klassiske komposisjoner, er hvordan han så uanstrengt kombinerte stor musikalsk kunst og det ofte humoristiske og beint ut underholdende. Det er denne dobbeltheten man kunne ane i hans krumspring under de trøblete årene som ekstremt talentfull trompetist hos eldre, autoritære storbandledere, men som kom til fri utfoldelse da han senere ledet egne band, enten han spilte rett frem bebop eller var med på å bryte ny grunn for afro-kubansk musikk i møte med jazz. Man kan ikke unngå å smile bredt til ropene etter salte peanøtter i «Salt Peanuts», og samtidig ikke la seg forbløffe av den musikalske ferdigheten i låten.

Godt humør og stor ferdighet. Kunne trengt noe slikt i Det hvite hus. Synd Gillespie ikke kom så langt da han, tro mot seg selv, smått spøkefullt lanserte seg som innskrevet kandidat i presidentvalget i 1964. Verden hadde kanskje vært et bedre sted i dag. Morsommere, i hvert fall.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 4. desember 2017 kl. 14.15

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk