Klassekampen.no
Mandag 6. november 2017
Vrien Øvelse: Å koble musikk og politikk, noe visualiseringen av Sjostakovitsj’ 12. symfoni viser.
Kasteball: Forsøkene på å finne musikk som speiler omveltningene i 1917.
Revolusjonen etterpå

DobbeltAlbum

«The Year 1917: Music in Turbulent Times»

Deutsche Grammophon/Universal

«Et russisk kunstverk er en bekjennelse. Det er ikke noe dagligdags i det, ikke noe dekorativt, ikke noe vel balansert, eller moderat. Alt er ekstremt. Av og til sjokkerende, merkelig.»

Alexander Ivashkin, russisk musiker og forsker i The Musical Quarterly, 1992.

Denne artikkelen, som skal dreie seg om klassisk musikk i forbindelse med revolusjonen i Russland i 1917, har sitt utgangspunkt i en håpløs og langt fra revolusjonær utgivelse på Deutsche Grammophon med tittelen «The Year 1917: Music in Turbulent Times». Her kjøres verker komponert av kjente og litt mindre kjente komponister sammen, og fellesnevneren er at de alle kan knyttes til1917.

Sånn sett får vi første sats av Debussys fiolinsonate, andre satsen av Frank Bridges cellosonate, første satsen av Prokofjevs første fiolinkonsert også videre i det uendelige. En sats her og en sats der. Et utvalg som på en eller annen måte skal gi tidsånden en klingende skikkelse. Samtida som folder seg ut gjennom musikalske strukturer. Men det skal sies at det er to flotte komplette verker her: Ravels «Le Tombeau de Couperin» spilt av Monique Haas, og Sjostakovitsj sin, i Vesten relativt lite framførte, tolvte symfoni med tittelen «Året 1917» fra 1961, dirigert av Neeme Järvi.

Jo da, det var turbulente tider. Revolusjon i Russland så si akkompagnert av Første Verdenskrig. Lidelser, smerte og en uoversiktlig situasjon det er vanskelig å sette seg inn i. Hva kan musikken gjøre med denne smerten? Kan den trøste, opphisse, løfte oss, misbruke oss? Vet ikke, så jeg begynner et annet sted for i det hele tatt å komme på sporet av den klassiske musikken og 1917, og det må sies, årene etter.

Jeg begynner like godt med Lenin, som med Maksim Gorkij i 1918 snakker om Beethovens Appassioanata-sonate, som han roser som «supermenneskelig musikk» som han gjerne skulle lyttet til hver dag. Men det kan han ikke. For da blir han blaut og følsom.

Han skriver: «[Musikken] berører dine nerver, får deg til å si dumme fine ting, og stryke hodene til folk som kunne skape slik skjønnhet i dette gemene helvetet.» Sitatet sier vel noe om Lenins respekt og redsel for musikkens innflytelse på menneskers følelsesliv, men også hans aktelse for borgerlig kultur.

Uansett, så tror jeg at det via Lenin går an å peile inn et skille på hvordan den klassiske musikken forstås og tolkes, henholdsvis på russisk og på vestlig vis. Et skille som i hvert fall ennå eksisterte på begynnelsen av 1970-tallet i det daværende Sovjet. Da kom den amerikanske musikkforskeren Richard Taruskin, som etter hvert ble en kapasitet på russisk musikk, til Moskva som student. Han satt sammen med sine medstudenter og lyttet til Sjostakovitsj’ 7. symfoni, altså «Leningradsymfonien», som Taruskin hadde oppfattet som banal. Og han ble overrasket over sine medstudenters hengivenhet og aktelse for verket.

Ja, han lurte faktisk på om det var ironi med i bildet – utdannet som han jo var i USA og lært opp til utelukkende å lytte etter struktur og form med derpåfølgende analyser av tolvtonerekker. Å prøve å rekonstruere musikkens budskap utover tonene den bestod av, altså å tenke på de assosiasjonene som klang med, var sikkert uakademisk. Taruskin måtte revurdere sitt musikksyn. Til å begynne med trodde han at studentene utelukkende hørte krigspropaganda, og ikke musikken. Men han oppdaget senere at også andre verk av Sjostakovitsj ble mottatt på liknende vis: at det utenommusikalske klang med. Og det som slo ham, var at her hadde vi en samtidskomponist som betydde noe for sine medborgere. I USA var det jo ikke slik, mente Taruskin.

Denne forståelsen av den overskytende meningen i musikken, kommer også fram i forbindelse med en framførelse av Prokofjevs kantate «Aleksandr Nevskij», et stykke basert på filmusikken til Sergej Eisensteins film med samme navn fra 1938. Dette var musikk som rett og slett glorifiserte Stalin som Sovjets leder. Prokofjev hadde, som nylig hjemkommet fra utlandet, der han hadde bodd i mange år, komponert en hyllest til diktatoren.

Denne kantaten ble i 1991 framført av cellisten og dirigenten Mstislav Rostropvitsj, for å markere 100-årsdagen for Prokofjevs fødsel. Og kantaten blir da omfunksjonert til ren, klingende klassisk musikk ut fra devisen om at propaganda og musikk ikke går i hop og at den sammenhengen verket opprinnelig inngikk i, bør raderes ut. At Rostropvitsj, som selv visste hvordan det var å leve under Sovjetregime, kunne framføre «Aleksandr Nevskij» som en hyllest til Prokofjev når det opprinnelig var en hyllest til Stalin, er litt merkelig. Hadde han glemt at musikk er mer enn musikk? Eller hadde han gjort musikken bare til musikk?

Men revolusjonen i 1917 medførte ingen musikalsk revolusjon, i hvert fall ikke umiddelbart. (Det mest revolusjonære verket fra denne tida er vel egentlig «Vårofferet» fra 1913. Men det ble urframført i Paris, og Stravinskij hadde da forlatt Russland.) Overbygningen tilsvarte ikke det sosiale opprøret. Den marxistiske gjenspeilingsteoreien får her problemer. For så vidt meg bekjent finnes ingen musikk som tar opp i seg, enn si gjenspeiler, de samfunnsmessige forandringene i 1917.

De verkene som på en eller anen måte formidler revolusjonen i 1917, er skrevet etterpå og det på særs tradisjonelt vis. Ta Prokofjevs kantate til tjueårsjubileet for revolusjonen av 1917, skrevet av ren opportunisme, men ikke framført før i 1966 (utgitt av Chandos). Eller Sjostakovitsj’ tre kantater komponert for å behage Stalin, fra henholdsvis 1964, 1952 og 1949. Og her møter vi holdningen at musikken på en eller annen måte kommuniserer noe annet enn det den egentlig gjør. Kantatene finnes på en 2015-utgivelse (Erato) der dirigent Paavo Järvi i tekstheftet skriver at musikken formidler motstand til Stalins regime, selv om musikken framstår som en hyllest til samme mann. Hvordan dette skjer, er det litt vanskelig å få tak på. Men dette synet er ganske vanlig når det gjelder Sjostakovitsj. Hans oppgave som komponist var å kjempe mot systemet med subtile, kompositoriske midler. En oppgave han nok ikke hadde pålagt seg selv, men blitt pålagt av andre.

Dette er vrient. Musikken er en kasteball. Ofte finner musikerne hva de ønsker å finne. Ofte finner de ingenting, og av og til får de oss til å si og gjøre dumme ting. Men av og til greier de også å samle oss. Men det er litt avhengig av hvor vi er. Og hvordan musikken klinger.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 4. desember 2017 kl. 14.17
Mandag 18. desember 2017
AlbumBig Sean & Metro Boomin«Double or Nothing»G.O.O.D. Music/Island/UniversalHHHHJIFornøyelig slipp fra USAs kanskje aller...
Mandag 18. desember 2017
Southern SoulRobert Finley har en stemmeprakt som gjør at folk bare må holde stilt og følge med. Mitt første møte med musikken til denne for meg ukjente artisten, var via en såkalt pre-cd på bilstereoen. Åpningskuttet «Get...
Mandag 18. desember 2017
Rundt forrige århundreskifte gikk en flokk sauer seg vill i Seljord. Vi dro hjem til Annbjørg Lien for å nøste opp den merkverdige musikalske sommerfugleffekten hendelsen utløste.
Mandag 18. desember 2017
GjestespillEn av få «julesanger» som setter meg i rett stemning er «Driving Home for Christmas». Chris Reas tekstlinjer tar tak, for man blir litt bløt sånn like oppunder jul. Men...
Mandag 18. desember 2017
Etter over 20 år i gamet er tiden kommet for solokonsert.
Mandag 18. desember 2017
Europas ledende jazzselskap er mer enn norsk musikk, men det var her det begynte for alvor.
Mandag 18. desember 2017
«American Epic» er årets reutgivelse, og markerer kanskje også slutten på en epoke som mye av den samme roots-musikken var med på å starte.
Mandag 18. desember 2017
Julestemning er noe annet. Her handler det om mystikken og forundringen: Messiaen og hans «Tjue blikk på ­Jesusbarnet».

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk