Klassekampen.no
Mandag 6. november 2017
Ida Jenshusr: Fra Steinkjer. Foto: J.D. Souther
Emo-folk: To plater som lener seg på stemmen og gitaren.
Introspeksjonen
Cover
Julien Baker: Fra Bluff City. Foto: Nolan Knight

Album

Ida Jenshus

«Two Worlds»

Deep Sea Music/Universal

HHHJII

Julien Baker

«Turn Out the Lights»

Matador/Playground

HHHHII

I den tynnkledde, sparsommelige og dempede emo-folk-rocken er det stemmen som drar lasset, med støtte i gitar eller piano, og med forsiktig påfyll fra stryk, steel og deres atmosfæriske venner. Musikk som nytes best horisontalt, uten trampende føtter og forventninger om brå skarptrommer. Ja, egentlig er det vel ingen «rock» å hente her, annet enn i tilhørighet, enten til et fjernt syttitall eller til en mer levende undergrunn.

Nord-trønder Ida Jenshus har delvis spilt inn sitt femte album i Nashville, i musikklåven til J.D. Souther, mest kjent for Eagles-samarbeid og sterke bånd til smørmjuk vestkystrock. Og Souther er også tett på «Two Worlds», kreditert som medvirkende tekstforfatter på halvparten av de ti sporene. Men mer enn å bære preg av å være et Jenshus/Souther-prosjekt, er dette plata der Spellemann-Ida styrer så godt som alt selv, produksjonen inkludert.

Ikke at det låter så fordømt utforskende – hun har dratt lyden lenger inn i eksperimentene tidligere – men hun tar seg tid og lar sangene liste seg framover i sitt eget tempo. Elegant i all sin aktsomhet, fra Pål Hauskens tilbakeholdne trommer i åpningen til Gjermund Larsens fele i avslutningen, gjennom låter som går rett inn i Jenshus’ tilværelse av verken her eller der, i kofferter og på farta, mer eller mindre rotløst – med litt lengsel, noe oppvekst og en solid dose kjærlighet attåt.

Og akkurat der ligger vel også noe av svakheten denne gang, i forslitte fraser framført fra hun til ham, ingen scener eller rammer, med søtsuppe-romantikk som drar vellyden ned når ikke tempoet gjør det. Cry rimer på die – og det burde det kanskje ikke gjøre for ofte. When I first kissed you / I knew my life was changing – og det er det vanskelig å tro på. Uansett hvor vakkert hun måtte synge.

For vakkert synger hun jo, om enn i overkant prektig til tider, som så mange post-Emmylou-engler før henne. Aller best i første spor ut, «April Child», den rikeste låta her, med et større spenn enn noen av dem som følger.

Akkurat som hos Jenshus, er også åpningen på Julien Bakers kritikerroste indiegjennombrudd «Turn Out the Lights» å foretrekke framfor fortsettelsen – fra introen «Over» drar seg langsomt inn i «Appointments» til tittelkuttet løfter dette albumet så høyt som det kommer, med et klimaks der 22-åringen fra Tennessee strekker stemmen til sitt melankolske ytterpunkt.

Rett øst for Nashville har Baker vokst opp i byen med det rare navnet, Bluff City – uten at det er verken tomt skryt eller særlig med country i henne av den grunn. Debuten fra 2015 ble spilt inn i Matthew E. Whites Spacebomb-studio i Richmond, men hørtes ut som den kunne ha vært laget på hytta til Bon Iver, fra før han begynte med vocoder og beats.

Denne høsten følger hun opp med en dyrere og vel så intim samling sanger, innom de samme temaene om avhengighet og angst, frykt og Gud og avmakt og å føle seg ond og alt det der man sikkert sliter med som kristen lesbisk i de amerikanske sørstatene. It’s not that I think I’m good / I know that I’m evil, synger hun sensitivt insisterende – som om hun virkelig mener det. Som også er der vokalen hennes skiller seg ut, som et verktøy av nerve som rommer en helvetes masse konfliktfylte følelser, med en hovedperson som har det med å gå hardt på trynet.

The harder I swim, the faster I sink, er noe av en slags gjennomgangsmelodi. Og hun prøver virkelig å holde seg flytende, som en nitrist optimist, kun backet av sin egen gitar eller sitt eget piano, med strykere på fem spor og blåsere på to. Og det er det. Så nå gjenstår det bare å håpe at hun kan få seg en trommis ved neste korsvei – så hun kan kvitte seg med den iboende redselen for hurtighet. Tipper det kan gi den katarsis-effekten hun søker; det pleier det.

eirikb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 4. desember 2017 kl. 14.21

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk