Klassekampen.no
Mandag 6. november 2017
Maja Milner i front: Av en gjeng göteborgere midt i tjueåra, som har spilt sammen i ni år. Foto: Tobias Bauer
Effektiv ambivalens: Revolusjonens røst byr opp til dans.
Medisin i mørket

Album

Makthaverskan

«III»

Run for Cover Records/Luxury

HHHHHI

Makthaverskan (snakker vi et av verdens fineste bandnavn her, eller?) fra Göteborg er ute med sitt tredje album «III». Bandet ble etablert for rundt ti år siden, seg som en direkte konsekvens av at Broder Daniel la opp. Og man må kunne si at gengen har voktet arven godt, og det uten å bli bleke kopier.

Makthaverskan har de siste årene spilt flere konserter i Bergen av høyst varierende kvalitet. På Kvarteret for fem år siden framstod de som et band som hadde vært på veien et helt liv, mens de året før spilte som om det var første gang de sto på en scene sammen.

Så har det upretensiøse og ujålete alltid vært en del av bandets estetikk. Men denne gangen har det skakke og litt dårlige forsvunnet helt. Og bra er jo egentlig det.

Vokalist Maja Milners lengtende og ganske myke vokal blir stadig mer selvsikker og full av særpreg, og på denne utgivelsen er hun bedre enn noen gang. Innimellom åpner hun låtene med en skuffelse i stemmen, men som endrer seg til full styrke i refrenget, for eksempel på åpningslåten «Vienna».

Musikken som motstand for den eksisterende samfunnsordenen har hele veien vært viktig for Makthaverskan, og spesielt for Milner som har uttalt at hun ikke makter å skrive annet enn mørke tekster. Og før slippet av denne plata uttalte bandet at de drives av et flammende ønske om å finne medfølelse «against a global backdrop where love in all its forms feels as if its being sucked from our lives». En holdning som blant annet speiles på låten «Eden», med Milners linjer: We build it all. Just to watch it fall. We build barricades, there’s so much hate. Humanity equals misery.

Men til glede for den introverte danser er dette en kvartett som gjør misnøye til melodiøs moro. Sangene har aldri vært så enkle å få has på, der de umiddelbart iørefallende nærmest flyr rundt ørene med et porøst driv.

Sammen med bassist Irma Krook, gitarist Hugo Randulv, trommis Andreas Wettmark og vokliast Milner har produsent Hans Olsson Brookes skapt et rastløst lydbilde, med låter som aldri fremstår som dvelende, selv om tekstene kan være fulle av håpløshet og desperasjon.

Makthaverskan har aldri vært så musikalsk tydelig som nå. I forholdet mellom melodi og tekst er det en effektiv ambivalens, mens gitarene og de svært tilstedeværende trommene skaper en nærmest perfekt dynamikk.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 4. desember 2017 kl. 14.21

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk