Mandag 6. november 2017
To the Moon and Back: Bilde fra den nifse, litt ekle, ganske coola videoen til Fever Rays første singel fra «Plunge». Foto: Screenshot
Scener etter et ekteskap: Fever Ray med gåtefullt album om ... hva da?
Blod på spora
Karin Dreijers andre plate som Fever Ray er en mektig triumf; en plate som ikke bare sier mye, men som også låter makeløst.

Album

Fever Ray

«Plunge»

Rabid/Border Music

HHHHHJ

Velkommen til vranga, der elektronikken etteraper naturen og vice versa. Der enkelte synther skjelver som aspeløv og andre tar form som en sildrende bekk, der maskinene er som sultne rovdyr og strykerne gir en metallisk ettersmak, og der sex er som en vakker drøm inne i et mareritt inne i en virkelighet så absurd eller umulig at den setter spørsmålstegn ved selve eksistensen, eller i hvert fall sameksistensen. Med en bearbeidet fortellerstemme som skingrer som en ulykkelig katt, tidvis djevelsk ubehagelig, men mest og oftest bare følsom som … et menneske. For midt i alt dette har förorts-stockholmare Karin Dreijer laget sin mest umiddelbare og direkte plate, full av problematisert kjærlighet, kropp og pop.

Mulig den kan høres som en forlengelse av det siste albumet Dreijer laget i samarbeid med broren Olof i fantastiske The Knife, «Shaking the Habitual» (2013), men samtidig virker «Plunge» langt mindre splittende enn som så. Jo, også denne kommer med et vedlagt, kryptisk-fengende manifest skrevet av en utenforstående – forfatter Jess Arendt byttet ut med kunstner Hannah Black – og også denne plasserer seg sentralt i samtida. Men de tre kvarterene er betraktelig strammere redigert, med en helhet som er langt mindre streng og tørr – pluss at vedlegget markerer en tydelig avstand til kjønnsspørsmålet som var avgjørende sist, for nå har nemlig «gender» blitt «old news». Liksom.

Ikke for det, altså; Det er et stort nok tolkningsrom også i den retningen, med en Dreijer som føler seg dirty again etter en queer healing, med en Dreijer som vibrerer ekstra i møte med LHBT-erotikk – men kjernen er en annen. Musikalsk plassert i krysningspunktet mellom det meste av det beste Dreijer ettertrykkelig har satt navnet sitt på, med anstrøk av den dunkle mystikken på hennes forrige og fram til nå eneste soloplate som Fever Ray (2009), med hektende synthpop à la The Knifes «Deep Cuts» (2003) og atmosfæriske strekk à la samme banebrytende duos store gjennombrudd, «Silent Shout» (2006). Og med et Fever Ray-uttrykk som utvikles og utvides, tøyes og bøyes, så det blir mer nytt-nytt enn gammelt nytt.

«IDK About You» er eneste spor også kreditert fransk-portugisiske Nídia, en av Dreijers seks medprodusenter på låter hun hele veien har skrevet selv, og den lyder som noe annet – isolerte sambatrommer filtrert gjennom angolansk kuduru-techno og hektisk footwork, eller noe i den duren, i et delvis minimalistisk arrangement med menneskestemmer som sirener og en vokalist som er mest opptatt av å melde fra om at hun ikke vet, virkelig ikke vet. Don’t know, don’t know, don’t know ... Som for å markere at heller ikke Fever Ray har noen svar. Med en utløsning i refrenget som kanskje gir en pekepinn likevel: Don’t know about you.

Jo tettere man lytter, jo mer framstår nemlig «Plunge» som en skilsmisseplate. Og en stor en som sådan – en mektig triumf – like mye et sanger-låtskriver-prosjekt som «Blood on the Tracks» eller «Tunnel of Love», med datamaskinen som erstatter for den akustiske gitaren, og med personlige avsløringer servert gjennom et lynchiansk filter, hvilket selvsagt gjør dem upålitelige og vidåpne for tolkninger.

Men til forskjell fra en Dylan eller en Springsteen, så vet vi egentlig forsvinnende lite om Dreijers privatliv, utover at hun ikke lenger heter Karin Dreijer Andersson og at hun ikke (lenger) deler bolig med Kent Peter Kristian Andersson, som visstnok var ektemannen hennes, skal vi tro nettet.

«Avgjørelsen om å falle er hardere enn fallet i seg selv», skriver Hannah Black. I wanna love you but you’re not making it easy, synger Dreijer i det briljant forstyrra åpningssporet «Wanna Sip», med en albumtittel som anmoder noen om å kaste seg i det, som ikke virker å være giftermål og det valgte familieliv, men løsrivelsen fra det samme. En løsrivelse som vekker begjæret og skammen parallelt, med en sexy lyst som forvirrer en krigersk feminist som også kjenner på den gamle følelsen av vanære. Kanskje. Her er uansett tillit og svik, sterke lukter og mye berøring, både her og der. Ja, veldig eksplisitt der, faktisk.

Og her en som mister kontrollen, men som jobber for å gjenvinne den igjen. Her er den nydelige og hektende der hun skjønt og sårt breker so proud to be a part of us. Her er den hyperfengende singelen der hun smurfer til synthbølgene fra «Silent Shout»-låta før hun skal puste liv i en seksuell fantasi. Her er den gråtende fiolinen i den som begynner med linjene Blood was our favourite paint / You were my favourite pain. Her er den påfølgende som sier: Have you ever felt a sister? / Imagine: touched by someone who loves you.

Og her er den siste produsert med Johannes Berglund og Paula Temple, to gjennomgangsfigurer sammen med Peder Mannerfelt, på en plate som ikke bare sier mye, men som også låter makeløst mens den prater.

Avslutningssporet har beskrivende nok fått tittelen «Mama’s Hand», og tar det ned, som en slow motion thunderstorm, som Dreijer synger, både cool-tempered og gåtefull. Med en tekst som før den instrumentale utgangen heller ikke nå gir noen svar, men i det minste noen hint – til en annen type kjærlighet enn den mellom kvinne og kvinne, eller mann og mann, eller mann og kvinne, eller hva nå enn. Stikkord: fem år gammel, familie, ideen om mammas hender. The final puzzle piece / This little thing called love.

eirikb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 7. november 2017 kl. 15.33
Mandag 13. november 2017
Når Anja Garbarek nå er tilbake, er det med et musikkdramatisk bestillingsverk til Festspillene 2018, i samarbeid med koreograf/regissør Jo Strømgren.
Mandag 6. november 2017
Karin Dreijers andre plate som Fever Ray er en mektig triumf; en plate som ikke bare sier mye, men som også låter makeløst.
Mandag 30. oktober 2017
77-årige Calypso Rose er ambassadør for musikken fra Trinidad og Tobago. Tirsdag spiller hun på Oslo World.
Mandag 23. oktober 2017
Selv om det er noe lite forfinet ved klaverkomposisjonene til Friedrich Nietzsche, er der en dybde som nesten kan måle seg med de filosofiske verkene hans.
Mandag 16. oktober 2017
Historien om rockebandet X Japan er en fascinerende fortelling om sorg og skygger, kameratskap og kreativitet.
Mandag 9. oktober 2017
I samtaleboka «Tårer fra en stein» trer Pål Waaktaar Savoy omsider ordentlig fram i lyset.
Mandag 9. oktober 2017
Med gullpennen i handa og nytt album under arma, vil Cezinando utfordre dagens menn. Og rapsjangeren.
Mandag 9. oktober 2017
«Takin Ova» er forbilledlig opptatt av form og estetikk, unngår overdrevet gubbepreik og får fram det unikt mangfoldige uttrykket i norsk rap av i dag.
Mandag 2. oktober 2017
Lenge var de to av popmusikkens mest eksentriske karakterer, men nå vil både Miley Cyrus og Lady Gaga normalisere sine outrerte artistpersonligheter.
Mandag 25. september 2017
Sandra Kolstads «San Silva» kan gjerne leses som et kjærlighetsalbum, men også som et album om enkeltmennesker i møte med det moderne samfunnet. Eventuelt handler det bare om dansing.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk