Klassekampen.no
Lørdag 4. november 2017
Drukner: Vanessa Baird vant Lorck Schive kunstpris for 2015 for verket «I dont wan’t to be anywhere, but here I am». Verket tok utgangspunkt i den pågående flyktningkrisa og fylte et helt rom.Foto: Anders S. Solberg, TKM
Førstkommende fredag åpner Vanessa Bairds separatutstilling «You are something else» på Kunstnernes Hus i Oslo.
Femtitre på femtifjerde året
HYSTERISK: Vanessa Bairds verker er dypt pessimistiske, og derfor også hysterisk morsomme. FOTO: ANNIKEN C. MOHR
Karikert: Morgenbladets lesere treffer tegneserieversjonen av Baird ukentlig i Mette Hellenes’ «Kebbelife». 8faksimile: morgenbladet
Utstillingsaktuelle Vanessa Baird vrenger demoner ut av idyllen og gnir det inn at den varslede apokalypsen allerede er en realitet.

KUNST

Man har bedt meg si noe om Vanessa Baird, som åpner utstilling på Kunstnernes Hus i Oslo førstkommende fredag. Jeg mener å ha gjort det før, men uansett hvor mye jeg googler og søker i publikasjoner der jeg har en forhistorie, kommer det ikke opp stort annet enn namedropping og tilfeldigheter. Men jeg har sikkert ikke sagt nok (når gjør man nå det?)

Nettarkivene til avisene er uansett en heller ufullstendig affære. Tekster bare forsvinner i svarte hull og lar seg aldri mer leses. Men en effekt av denne letingen er at man får en masse andre innsikter fra informasjonsbølgene på det digitale hav. Som at Vanessa Baird er født dagen etter meg og at vi dermed har det samme forbannede stjernetegnet. Og vi har jammen snart bursdag, men jeg har det altså først. Jeg blir 54 mens hun må være 53 en dag til.

Det er spennende og utfordrende å bli enda litt eldre. Forventningen over det som skal komme, forandringene i kroppen, og livet som skal til å begynne. Langt, langt der framme lurer voksenlivets farer, mørke krefter vi foreløpig ikke aner noe om i vår ungdoms energiske overproduksjon av kunst og kritikk.

Ikke for å dra det lenger enn nødvendig, men vår generasjon kommer jo aldri ut av puberteten; det felles erfaringsgrunnlaget vi fikk i våre formative år klokker inn i en tid da tenåringen utgjør selve episentret i kulturen. Den samme tenåringen, i tiår etter tiår, hengende over billig øl på åpninger i kunstnerdrevne visningssteder, eller hvitvinskasser på museene. Det aner meg at det vil koste noe før eller siden.

Fakta:

Vanessa Baird:

• Norsk kunstner (f. 1963 i Oslo).

• Arbeider særlig med tegning og maleri.

• Utdannet fra blant annet Royal College of Art i London og Statens kunstakademi.

• Ble tildelt Klassekampens kulturpris Neshornet i 2013 og Lorck Schives kunstpris i 2015.

• Et av hennes verk ble i 2013 besluttet fjernet fra Helsedepartementet fordi enkelte av de ansatte ubehagelige assosiasjoner til terrorangrepet 22. juli 2011.

• Er nå aktuell med utstillingen «You are something else» på Kunstnernes Hus i Oslo. Utstillingen åpner førstkommende fredag.

På den andre siden skal man ikke klage: de som er født etter 1990 kommer jo aldri inn i puberteten.

Men, jeg skulle si noe om Vanessa Baird. Eller, rettere sagt, arbeidet til Vanessa Baird. For selv om puberteten så avgjort er en relevant størrelse i den sammenhengen, har den også sin motpol i hennes tilstedeværelse i offentligheten som den ene av de to karakterene i Mette Hellenes’ tegneserie «Kebbelife». Disse tilsynelatende veldig postpubertale, hvis ikke direkte postmenopause, kvinneskikkelsene har siden tidenes morgen rapportert fra samtidskunstens kjipe hverdag, og kommentert alt fra utstillingsåpninger til statsbudsjett uten stopp.

En parallell eksistens som tegneseriefigur lar det seg ikke gjøre å riste seg fri fra – de aller fleste som skriver om Vanessa Baird tar opp dette, og nå jeg gjør det jo saktens selv. Men det er i mitt tilfelle for å bygge opp under en påstand om at kunstnerskapet hennes er som en slags mørkere nyanse av det som foregår i Kebbe-universets fatalistiske uendelighet av spydige punchlines.

Det jeg prøver å si, er at kunstnerskapet til Vanessa Baird kan se ut til å springe ut av en konfronterende tegneserie som slår i alle retninger, men at det bærer med seg noe langt mer komplekst og vrangvillig. Noe som vrenger ut demonene fra selv den peneste idyll, og ettertrykkelig gnir det inn at den kommende apokalypsen alle babler om har holdt på i flere tusen år allerede.

Det er sånt som av og til kan holde en våken i panikk om nettene; urolig roterende i sengen med en følelse av å miste kontroll. En følelse av å være utlevert til omstendigheter man ikke rekker tilpasse seg før man plutselig er gått av med pensjon, i kombinasjon med den type irritasjon man etter hvert oppnår ved å forholde seg til realitetene i en kunstømfintlig offentlighet.

I første halvdel av et nå mytisk tiår, for omtrent et halvt liv siden, mener jeg å huske at alle disse komponentene allerede var på plass i Bairds kunstnerskap. De lå under lag av vittige siteringer og eventyrlandskaper som sporet av og kollapset inn i en samtid merket av pre-millennial angst og så mye adrenalin at man kunne tappet det på flasker og solgt til turister.

Det er jo fortsatt sånn, bare mye mer, og større – sånn som det blir når noe får holde på over tid. Det baller på seg. Det vokser.

Så får det være en annen sak hvorvidt den omstyrtende visjonen hennes har nærmet seg de faktiske omstendigheter, eller om det er helt omvendt, eller litt begge deler. Men jeg har i det siste tatt meg i å oppfatte hennes arbeider som korrekte gjengivelser av virkeligheten, heller enn en advarsel om hvordan det kan gå hvis man ikke passer på. (Det er da heller ingen historiske eksempler på at noen noensinne virkelig har passet på, eller at det i så fall har utgjort noen forskjell – og vi kan like gjerne innrømme det: vi er bare så føkka).

Bildene hennes fungerer omtrent på samme måte som Pushwagners malerier fra 1980-tallet, som i løpet av 20 år gikk fra å være dystopisk fiksjon til å representere dystopiske fakta. Ting forandrer seg jo, og når folk avkrever en definisjon på kvalitet i samtidskunsten tenker jeg på nettopp dette: når ting får en i utgangspunktet utilsiktet profetisk tyngde i ettertid. Som – selv om jeg synes det var en litt overdreven reaksjon – når et bestilt maleri, laget før 22. juli 2011, blir så problematisk etterpå at det blir avbestilt. Hvis man ser etter noe her vil man jo sannsynligvis også finne det før eller siden.

Vanessa Baird er ikke en abstrakt kunstner, og definitivt ikke en produsent av meditative fargeflater. Det er snakk om gjenkjennelige ting. Mange gjenkjennelige ting. Scenarioer ved siden av scenarioer, vektløse tilstander, gjenstander på feil sted og folk som agerer på uventede måter. En skjult agenda som skjuler en enda bedre skjult agenda. En visuell larm på linje med det å stå i kø til taxi på Youngstorget natt mellom lørdag og søndag, bare mer direkte truende. Dypt pessimistisk, men nettopp derfor hysterisk morsomt, og etter hvert mest hysterisk.

For de av oss som liker å se etter sammenhenger og forbindelser, har det bestandig vært mye å hente i Bairds verker. De kan likne på illustrasjoner til en historie, men de er faktisk selve historien. De har, akkurat som resten av verden, verken begynnelse eller slutt. Men det vil bestandig være et før og et etter. Ja, man rekker ganske mange sånne øyeblikk hvis man henger i litt. Jeg kan bare snakke for meg selv, men 54 blir et latterlig lavt tall.

kunst@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 30. november 2017 kl. 14.46