Klassekampen.no
Lørdag 4. november 2017
Ingen er tjent med at vi underslår alvoret når kritikeren fusker i faget.
I en håndvending

Det er underlige tider: Jeg føler meg som en truet dyreart, sa Daniel Mendelsohn, en av de mest innflytelsesrike kritikerne i USA, og antakelig en av verdens høyest gasjerte kritikere. Han skriver for The New York Review of Books og The New Yorker, og har rundt et tiår bak seg som kritiker for The New York Times. Forrige uke gjestet han Norge, og snakket på et lukket seminar for Bokmagasinets kritikere. Det er sosiokulturelle årsaker til at kritikken står under press, pekte Mendelsohn på. Økonomien i mediemarkedet og framveksten av bruker-anmeldelser på nettet, koblet til en atmosfære av mistenkeliggjøring mot eliter, skaper en slags populistisk motstand mot kritikerne, som blir «smaksdommere». Hva gjør man i en sånn situasjon? Mendelsohn væpner seg til tennene med det beste faget kan by på: Første bud er at du må rettferdiggjøre hvorfor din mening teller, hvorfor nettopp du får skrive anmeldelser. Du må vite mer enn leseren, og du må ha meninger som betyr noe for leseren: Det er mindre viktig å ha rett, sa Mendelsohn, enn å være interessant.

Det er underlige tider: På NRKs nettsider så vi denne uka et eksempel på en kritiker som gjør det diametralt motsatte av Mendelsohn. Agnes Moxnes holdt en uhøytidelig undersøkelse: Er kritikkens stilling svekket, hører man mer på venner enn kritikere når man skal velge bøker å lese? Snarere enn å problematisere dette, abdiserer Moxnes, og konkluderer kjapt og anekdotisk med at venners råd teller mest. Sa noen kritikk under press?

Forrige uke ble det kjent at Silje Stavrum Norevik, kritiker i Bergens Tidende, har plagiert andre anmeldere. I det eksemplet som er presentert for offentligheten, er det store tekstbrokker av andres anmeldelser som hun har brukt i sine tekster, med enkelte justeringer. BT har så langt funnet fem slike tilfeller i 2017, og har avsluttet samarbeidet med henne. Norevik har håndtert det godt: Hun har lagt seg forbilledlig flat i avisa og beklaget sin praksis. Saken må være fortvilende for Norevik, som befinner seg i en forferdelig lei og presset situasjon. Man kan føle med henne, uten å dermed unnskylde udåden – men oppsiktsvekkende nok skjer det. Norske forfattere og andre i litteraturmiljøet har på hennes Facebook-vegg rykket ut med både unnskyldninger (Kan det være deskens feil? Kan det skyldes at kritikere jobber for lave summer, under tidspress?) og bagatelliseringer (Dette er glemt i 2018. Er det et romantisk ideal at kritikeren skal suge alt av eget bryst? Det var vel bare handlingsreferater det var snakk om?)

Bagatelliseringene bringer faktisk et nytt alvor inn i saken. Ingen er tjent med at vi underslår hvor alvorlig saken er. Særlig ikke fordi Norevik har vært i en privilegert posisjon som kritiker: Hun har vært BTs hovedanmelder og derfor fått høyere honorar enn er vanlig i bransjen, og hun har ikke minst innkassert flere stipender enn noen annen kritiker jeg kan komme på, fra Kulturrådet og Fritt Ord. Det er fullt forståelig at man vil ytre empatiske ord til noen som ligger nede, men de som underkjenner hva som har skjedd gjør faktisk det motsatte: I stedet for å løfte noen opp, nedvurderer de det hun har drevet med de siste årene som ikke så viktig. Men litteraturkritikk i mediene er en del av journalistikken, og det betyr noe om man er redelig.

Samtalen om kritikk kan bli preget av festtaler og store ord. Men det avgjørende for en kritikk som er levedyktig, temperamentsfull og viktig for leserne, er ikke vidløftige vyer. Vi trenger solid håndverk, årvåkne lesere, kunnskapsrike bokanmeldere, som skriver så leseren hukes fatt i. Det er faktisk ikke gjort i en håndvending. Tilliten til kritikeren kan raseres langt raskere.

karin.haugen@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 30. november 2017 kl. 14.53

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk