Klassekampen.no
Lørdag 4. november 2017
Kaos og natur: Landskaps­beskrivelsene tar plass i de to siste av Lindstrøms bøker. Bildet er fra familiestedet Hakadal, men forfatteren er nå bosatt i England. Foto: Anniken C. Mohr
Mørke: Dette er den første boka jeg har kjent tyngde ved å skrive, sier Merethe Lindstrøm.
Ut av natten

–Ja, han har vel noe som blir kalt winged scapula. Eller scapula alata.

Jeg har spurt Merethe Lindstrøm om skuldrene til hovedpersonen i hennes nye roman, «Nord». Skulderbladene står ut fra kroppen, får leseren tidlig vite, som finner, som vinger, ja, «noe sommerfuglaktig», som det et sted står. Han er navnløs, tidligere leirfange, i en krig som ennå ikke er helt over, han er 17 år, på vei nordover med et kompass i lomma.

– Jeg tok utgangspunkt i en faktisk medisinsk tilstand, men jeg har gjort tilstanden til noe man også kan sette spørsmålstegn ved. Problemet er at han har en synlig deformasjon, om man kan si det, som gjør at han blir oppfattet som annerledes, og derfor har den også vært definerende for ham selv. Han prøver jo hele tiden å forstå. Hvordan forklare overgrepene han blir utsatt for? Ryggen, tenker han. Det må være grunnen.

– Handlingen foregår i et konkret landskap. Samtidig forstår jeg det som et mytisk univers?

– Det er som i en drøm. Hvis lesere tenker at handlingen utspiller seg rundt andre verdenskrig, gjør ikke det noe for meg, men jeg har forsøkt å frigjøre teksten fra en slik ramme. Dette skjer i all tid, det har alltid funnes mennesker på flukt. Til å begynne med tenkte jeg på boka som en fabel, uten den pekefingeren eller det spesifikke budskapet enkelte fabler kan ha.

Fakta:

Merethe lindstrøm

Merethe Lindstrøm (f. 1963) debuterte med en novellesamling i 1983, og har siden gitt ut flere romaner og noveller, samt en barnebok.

I 2012 fikk Lindstrøm Nordisk råds litteraturpris for romanen «Dager i stillhetens historie» (2011). Denne høsten er hun aktuell med romanen «Nord» (Forlaget Oktober).

Kaja Schjerven Mollerin er kritiker i Bokmagasinet. Siste bok: «Vigdis, del for del» (Gyldendal 2017).

– Hvor kom ideen til boka fra?

– Noe av stoffet har jeg hatt med meg helt fra jeg skrev «Dager i stillhetens historie», kanskje særlig dette med hvordan traumer får et språk i tiden etter.

– Likevel tok det seks år og to andre bøker før du skrev «Nord». Hva aktiverte stoffet igjen?

– Vi flyttet til England for et par år siden, og da reiste vi mye fram og tilbake, kjørte gjennom Belgia til Frankrike, mot Dunkirk. Det var på den tiden Calais Jungle, den flyktningleiren, var blitt opprettet. Og plutselig så vi mennesker på veien, midt på natta. Og de ble bare tydeligere, alle disse menneskene som var ute og gikk, motsatt vei av oss.

Kroppens landskap

Det er lørdag formiddag, fortsatt oktober, vi snakker på skype, jeg fra Oslo, Lindstrøm fra en liten landsby i Sør-England, ikke så langt fra Brighton. Hun har alltid vært glad i Storbritannia, forteller hun, hun okkuperte en leilighet i London en kort stund da hun var ung, og har siden tenkt hun skulle tilbake. I dag er hun tydelig engasjert i et samfunn som har store og synlige utfordringer. Hun ramser opp: ingen lønnsvekst i offentlig sektor på mange år, folk blir hjemløse, må bo hos venner eller på gata, og ikke-registrerte innvandrere får slavelønn og utnyttes grovt. Lindstrøm slo seg ned med familien i Sussex, først i én landsby, så i nabobyen.

– Jeg likte godt den første landsbyen vi bodde i. Det er en mur der fra Napoleonskrigene, og et lite tårn, men dette ble bare bygget for at det skulle se ut som en stor festning.

– Bare juks, altså?

– Ja, og dette teateret dratt inn i virkeligheten, det har jeg sans for. Det var et jorde der som jeg ofte oppsøkte. Jeg har to hunder, så jeg går mye tur. Du forholder deg ikke til hunder, du?

– Ikke i det daglige, men jeg er glad i hunder.

– Du er det?

Det blir sagt med en hundeeiers ømhet i stemmen.

– Jeg vokste opp med en jakthund, men så var jeg borte fra hunder i mange år, forholdt meg ikke til dyr. Det var flere journalister som sa: Men du skriver jo så mye om dyr. Gjør jeg det? tenkte jeg. Jeg trodde dyr bare inngikk i bøkene mine som uttrykk for en eller annen form for sårbarhet, at det var noe med tilstedeværelsen, underkastelsen, men så fikk jeg hund for en del år siden og oppdaget at det var en så god ting, jeg har gått veldig inn i dette med hundehold.

Blant spørsmålene Lindstrøm kretser rundt i romanen «Nord», er: Hva slags tegn viser tilhørighet? Kan man forbli fremmed? Hva er savn? Kanskje finnes alt som spor i kroppen, tar man seg som leser etter hvert i å tenke.

– Da jeg tok et grunnfag i medisin, ble jeg mer oppmerksom på dette med anatomi og kroppslige strukturer. For meg var det en utrolig oppdagelse av hva kroppen er, det var som et landskap, det også, og det fikk innpass i litteraturen min. Fram til da hadde det vært fjernt for meg.

– Hvordan fjernt?

– Det har kanskje med forholdet til egen kropp å gjøre, jeg er mye i hodet, i tankene, har alltid vært det, og det kjenner sikkert mange seg igjen i. I «Nord» er jeg interessert i hva som samlet utgjør en identitet, hvem man er, alle disse små kjennetegnene, delene som står ut. Kanskje er alt fragmentarisk? Kanskje bestemmer hvor man er, hvem man er? Et sted i boka er hovedpersonen ved en grensepost, han føler at han begynner å nærme seg hjemme, og så spør en kommandant hvor han skal. Jo, han skal mot nord. Hvorfor nord? spør kommandanten. Fordi det er hjemme, svarer hovedpersonen. Men han har ikke papirer, så da spør kommandanten om han ikke heller bare kunne vært sveitser, og passet inn, så kunne han fått sluppet gjennom. Første gang jeg skrev den scenen, var den enda mer absurd, men for mange mennesker er jo dette virkelighet: Hvor du er, bestemmer hvem du kan være.

– Hovedpersonen din får følge av en yngre gutt. De går nordover. Hvor er nord?

– Jeg har tenkt at det kan få være opp til leseren å finne ut av. Nord er et sted, men det er også å lengte etter noe. Etter mening. Det er et slags ideal. Kanskje har nord noe guddommelig ved seg, kanskje viser det til et sted i oss vi ikke engang har et språk for.

– Du bruker av og til religiøse ord i romanen, et ord som «nåde», for eksempel.

– Boka har nok en religiøs dimensjon også, men jeg skriver ikke for å skape harmoni, metthet, jeg skriver ikke for å fylle noe. Jeg vil like mye skape en avgrunn i tanken. Selv liker jeg godt det kaotiske. I taoismen, som har betydd mye for meg, tenker man seg at kaos og orden utfyller hverandre. Det at kaos ikke kan forstås gjennom språk, ikke alltid er negativt, men en opprinnelig prosess i kosmos. At uorden er en forutsetning for orden. For meg har dette med det å skrive å gjøre, med kreativitet. Jeg ble opptatt av kinesisk medisin for en del år siden, da jeg fikk tinnitus og hyperakusis samtidig, det er ikke så uvanlig for musikere, og jeg hadde spilt flere år i band før dette. Verden forandret seg drastisk for meg, men jeg fikk hjelp av akupunktur. Jeg tror mange av tankene jeg har om kaos og natur, på et eller annet vis kommer til uttrykk i «Nord».

Fabel og virkelighet

Det er gått to år siden Lindstrøms forrige roman – «Fra vinterarkivene» – kom. En bok som i sine landskapsbeskrivelser har mye til felles med «Nord», men som i sin eksplisitte nærhet til Lindstrøms eget liv skiller seg ut i forfatterskapet. Det er en selvbiografisk roman om samlivet med en mann som i perioder sliter, ser mørkt på det å leve. Boka fikk god mottakelse. Høsten etter ble den trukket fram som en av flere problematiske bøker under den såkalte virkelighetslitteraturdebatten. Men hvor virkelig er virkeligheten i «Fra vinterarkivene»? Og hvor uvirkelig er fabelen i «Nord»?

– Det er nesten så man skulle tro jeg oppfylte et ønske om å vende tilbake til det å dikte.

– Nå høres det ut som du skal avkrefte?

– Jeg ble spurt om å kommentere debatten, jeg sa nei, men jeg fulgte med og noterte meg ting. Jeg er uenig med dem som går til angrep på virkelighetslitteraturen, men det gjør meg ingenting at det finnes ulike meninger om saken. Det skremmende med debatten i fjor var vel først og fremst at en roman som ikke var lansert som det, ble angrepet som virkelighetslitteratur. Å skrive virkelighetslitteratur, er som å ta noe man har opplevd, og senere drømme det. Omrisset er klart, og fragmentene, samtalene med mennesker, og likevel er alt annerledes enn i våken tilstand. Det er et annet rom. Man gjør det om. Og det vil alltid finnes andre måter å se på, andre versjoner. Jeg peker på nettopp det. «Fra vinterarkivene» var avgjørende for meg å skrive, av mange grunner, noen av dem private. Enkelte mente jeg utleverte partneren min. Kanskje det. Jeg opplever boka mest av alt som en kjærlighetserklæring.

– Hva tenker du om jeg-stemmen i «Nord»?

– Da de skulle finne en som kunne lese inn romanen som lydbok, kom de med en liste med navn på mannlige skuespillere. Jeg tenkte: menn? Så der har du det. Jeg er ikke hovedpersonen, men på et plan identifiserer jeg meg nok med ham. Noe i meg er i ham. Alle forfattere er samlere, av fragmenter fra eget liv. Da jeg var i tjueårene, ville jeg ikke eie noe. Jeg ga bort ting jeg var glad i, overbevist om at de ville hindre meg i å bli det jeg ville være. I senere år har det vært motsatt: Jeg samler på ting fordi jeg er redd for å miste av syne det jeg også er. Det har vært så mange forandringer. Jeg tror jeg skrev «Fra vinterarkivene» fordi jeg er redd rotløsheten, fordi jeg vil huske en sammenheng jeg ser.

En måte å se på

Et sted i «Nord» spør hovedpersonen seg selv: «[H]va er mer naturlig enn å følge etter dit de levende går?». Som leser kan man ta seg i å spørre: Er dette det naturlige for hovedpersonen? Uansett hva svaret måtte være, etterlater Lindstrøms nye roman leseren i tanker ikke bare om hva som er naturlig, men også om alt vi lar bli naturlig.

– I et avsnitt i boka tenker hovedpersonen seg de utsultede fangene som hester.

– Du lar ham, i det samme avsnittet, tenke at på et tidspunkt «begynner man å leve i en slags halvdrøm, der skjønnhet ikke er så umulig»?

– Her ser offeret, ikke overgriperne, fangene som dyr. Som umenneskeliggjort. Han antyder en slags forståelse for umenneskelig-gjøringen, volden, også hos offeret. I hovedpersonens tanker fremstår fangene og vokterne nærmest som en samarbeidende enhet. En del vil sikkert synes at denne innkretsende måten å skrive på, er provoserende. Det er en form for estetisering. Samtidig er estetisering av vold så dagligdags, det er også gradering av vold, som «rettferdig», til og med nødvendig. Plutselig er ikke lenger volden opprørende, man godtar den, selv ofrene blir vant til den, forventer den.

– Jeg vet du er opptatt av en boks virkning. Jeg leste «Nord» i porsjoner, gjennom en uke.

– Det trengs kanskje, den har et mørke.

– Ja, for deg også?

– Det er den første boka jeg har kjent tyngde ved å skrive. Jeg kunne av og til føle at det var som å være i en skog om natten og se etter lyspunkter. Men de er der, de også.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 30. november 2017 kl. 14.54

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk