Klassekampen.no
Lørdag 4. november 2017
Luggg: Lugg. Foto: Anna Julia Granberg/Blunderbuss
Fabuleringsevne: Lugg turnerer store temaer i et klart bildespråk i poesien sin.
Glede på svaberget

For et år siden anmeldte jeg Casper André Lugg sin forrige diktsamling, «Nymånedagene», og ved gjenlesning av anmeldelsen slår det meg at jeg nok var litt urettferdig mot poeten da jeg ba ham om å skrive seg i retning samfunnet og det sosiale. «Mellom menneskene» var uttrykket jeg brukte, og det uttrykket betyr ingenting, men underteksten var at forfatteren er for åndelig opptatt og at vi andre lever våre virkelige liv i materialiteten og forsøker å ordne opp slik at verden blir et bedre sted framfor å bare sitte og pjalle med trappistmunker! Så nå er unnskyldningen er servert, Lugg, nok om det.

«Det store svaet» er din beste bok. Og selv om jeg rødmer over teksten på innbretten, («Ingen fanger storheten i de enkle øyeblikkene som Casper André Lugg. I «Det store svaet» tar han mesterskapet til nye høyder.»), så er ikke det jeger-og-fisker-ordet fange så dumt som poetisk ideal. Selv føler jeg meg fanget flere steder i disse diktene som gjerne situeres i den nakne norske naturen, med stor ømhet for korrespondansene mellom himmel og jord; det være seg fugler som ligner «reverserte syndefall», eller den «fjærlette broen / mellom tung trafikk / og vinger».

Som tittelen antyder finnes her en interesse for å forsøke å se mennesket i naturen parallelt med et forsøk på å se naturen i geologisk tidsperspektiv, en øvelse mange yngre forfattere forsøker, blant annet i de siste utgivelsene til tre av Luggs Østfoldkolleger: Agnar Lirhus, Lars Haga Raavand og Victoria Kielland. Et av samlingens sterkeste dikt viser hvordan ulike tidsorienteringer effektivt kan skape en dirrende forskyvning i diktet som ikke går opp, men hvori kvaliteten ligger, her i sin helhet: «dyret står ubevegelig / under greinene // jeg ser hvordan barken / låser seg / rundt anklene // en kvist skyter ut fra kneet / og hjertet // slår langsommene / mens lungene fylles / av vann // som de surklende sporene våre / over åkeren // (jeg tenker for langsomt) // havet er her allerede»

Fakta:

dikt

Casper André Lugg

Det store svaet

Cappelen Damm 2017, 60 sider

Diktet tar etter Tor Ulvens fabuleringsevne – om enn han ville droppet det første jeget? – og beveger seg inn i et syn: Et tidslig oppjaget hvor det beskuede dyret på monstrøst vis blir til et tre, eller så får vi anta at det er rundt treets ankel barken låser seg, og ut av treets kne kvisten skyter. Videre slår hjertet langsommere og lungene fylles av vann. I et heseblesende tempo – raskere enn den iltreste klimakritiske forsker – stiger havet. Og i samlingens uovertrufne og eneste parentes, trekker mennesket sine siste åndedrett med sin langsomme tanke, før havet allerede er her.

Om de glidende istidene blir for meget, er det også en jevn glidning i du-et, slik vi kjenner det fra religiøs poesi. Her kan du-et være barn, partner og Gud. I den avsluttende delen av boka finnes en overgang fra barnet som kryper bak sengegrinden, til tanken om å ha et barn stående på skuldrene, til avslutningen hvor du-et kan være både barn og Gud: «som den intense varmen / mellom skulderbladene / når jeg bærer deg / på ryggen». Og en guddommelig sfære som har plass til barna, dyrene og sobre lydlige overganger fra sva til svalt trykk, er til å leve med, og saktens mellom mennesker nok.

Lugg skriver en type poesi hvor det klare bildespråket, de tydelige enkeltdiktene, og store gjenkjennelige temaer som tvil og tro, turneres, slik har tradisjonelt gledet, og vil nok fortsatt glede mange her på svaberget.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 30. november 2017 kl. 14.54

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk