Klassekampen.no
Lørdag 4. november 2017
I ulendt terreng: Vladimir Lenin med G. Zinoviev og S. Bagotsky, på rusletur ved Zakopane i Polen i 1914. Foto: A. Butsevich/Wikimedia
Prøv igjen: Slavoj Zizek vil finne opp en ny marxisme. Derfor slår han følge med den feilende «fjellklatreren» Vladimir Iljitsj Lenin.
Til fjells med Lenin

Den slovenske filosofen Slavoj Zizek har i en årrekke insistert på nødvendigheten av å gjentenke betydningen av en skikkelse som i manges øyne fremstår som et skremmende gjenferd: revolusjonens skikkelse, Subjektet med stor S, aktøren hvis fremste egenskap er evnen til å forbli tro mot det radikale frigjøringsprosjektet. Hvor finner vi denne skikkelsen i dag, i en verden der kapitalismen stadig lykkes i å befeste sin egen posisjon? Kan vi i det hele tatt snakke om muligheter for en kommunistisk revolusjon?

I likhet med sin franske kollega Alain Badiou, er Zizek klar og tydelig: Vi må snakke om mulighetene – hvilket innebærer at vi må stille noen store spørsmål angående politikk og sannhet. Ja, vi må stille de spørsmålene den liberale venstresiden glemmer (eller ikke ønsker) å stille. Den franske revolusjonen, den russiske revolusjonen, den kinesiske kulturrevolusjonen. Dette er avgjørende og høyst traumatiske hendelser den liberale venstresiden aktivt unngår å forholde seg til. De liberale sosialistene er tilfreds så lenge de føler at det er dem (og ingen andre) som i kraft av egen fremferd demonstrerer hva det vil si å være velmenende og tolerante samfunnsborgere.

Zizek – som hverken er «velmenende» eller «tolerant» – levner ingen tvil om hva han mener om vår tids liberale «sosialister» og det postmoderne tankegodset de er i besittelse av. «Sosialistene» er feige. De nekter å innse at den fortrengningen de bedriver – fortrengningen av den kommunistiske ideen – er ensbetydende med en solid legitimering av kapitalismens forestilling om «det evige her-og-nå»: at verden må forbli det den er; at Kapitalen må få holde frem som den stevner.

Fakta:

sakprosa

Slavoj Zizek og Vladimir Lenin

Lenin 2017

Verso 2017, 272 sider

Påstanden er som et ekko fra «Det kommunistiske partis manifest»: «De sosialistiske bourgeoiser», skriver Marx, «vil ha det moderne samfunnets livsvilkår uten de kamper og farer som følger av disse. De vil ha det eksisterende samfunn fratrukket dets revolusjonerende og oppløsende elementer.»

Og selvfølgelig: I det venstreradikale dramaet Zizek beskriver, spiller Marx en avgjørende rolle. Teorien er fremdeles marxistisk, uberørt av det «moteriktige» prefikset «post-». Nei, «post-marxisme» er ikke betegnende for Zizeks misjonsvirksomhet. Snarere tvert imot er det mye som taler for at prefikset «pre-» er i berøring med et vesentlig moment i Zizeks marxisme.

«Nok en gang begynne med begynnelsen.» Slik lyder en av Zizeks viktigste læresetninger, en læresetning som så å si påkaller forestillingen om en «pre-marxisme», altså en marxisme det fremdeles gjenstår å finne opp. Og det er her Lenin kommer inn i bildet – nærmere bestemt den Lenin som i essayet «Om å bestige et stort fjell» (1922) skriver om kunsten å begynne med begynnelsen igjen og igjen.

«Lenin 2017», årets viktigste bok fra den svært så produktive forfatteren Zizek, kretser omkring og reaktualiserer den tenkningen som ligger nedfelt i dette Lenin-essayet – en tenkning som med rette kan kalles gjentenkning. Derfor Zizeks freudianske undertittel: «Remembering, Repeating, and Working Through». En dialektisk «oppskrift» signert Sigmund Freud: At pasienten forsøker å huske det traumatiske, er kun ett skritt på veien; det traumatiske må også gjentas, iscenesettes – for slik å bli noe pasienten må arbeide seg gjennom.

Lenin – og Zizek ber oss forestille oss en fjellklatrer som er mer enn godt i gang med å bestige et fjell ingen tidligere har våget å bestige. Fjellklatreren er kommet langt, og det i seg selv er en prestasjon. Fjellklatreren er kommet langt i å gjøre det umulige. Men så skjer det som fjellklatreren hele tiden har måttet forberede seg på: Prosjektet lar seg ikke gjennomføre. Det er for farlig å fortsette, og fjellklatreren må snu og påbegynne nedstigningen.

Og likevel er det ikke snakk om å gi opp prosjektet. Det at fjellklatreren snur i tide (og her på berget vet vi jo at det ikke er noen skam å snu) åpner for at det igjen er mulig å begynne med begynnelsen.

Som om Lenin vil rope det ut: Hør! Jeg prøvde! Og jeg feilet! Men hva innebærer det å feile? Jo, det innebærer å gjentenke det kommunistiske prosjektet, hvilket betyr at vi må stille noen store spørsmål angående politikk og sannhet. Folk ler av fjellklatreren, forakter ham fordi han feilet – og de glemmer (eller de ønsker ikke) å tenke at nettopp nå, i denne situasjonen, er det fjellklatreren de bør lytte til. For det er fjellklatreren – og ikke folkemeningen, «opinionen» – som vet hva det vil si å bestige det store fjellet.

En fascinerende tekst! En tekst som må være noe av det mest selvbiografiske Lenin skrev. Fjellklatreren Lenin, han som gav i kast med det umulige.

Hvilke problemer var det Lenin i sin tid stod overfor? Jo, skriver Zizek, problemer som er analoge til de problemer venstresiden – den sanne venstresiden – i dag står overfor!

Og det er en forholdsvis lang dag Zizek snakker om. Han sa det samme i 2002; da gav han ut boken årets Lenin-utgivelse kan betraktes som oppfølgeren til, «Revolution at the Gates» – og i denne boken slår han det fast allerede på første side: Fordi vår tids venstreside er rammet av krise, er det mye som minner om den verdenen Lenin vandret omkring i. Stadig vekk måtte Lenin forholde seg til en venstreside som – for igjen å sitere Marx – ville ha «det moderne samfunnets livsvilkår uten de kamper og farer som følger av disse».

Noe karikert: Zizek lar Lenin foreligge i fire versjoner. Først den Lenin som for alvor kommer på banen med boken «Hva må gjøres?» (1902). Deretter den Lenin som ved utbruddet av første verdenskrig kritiserte det ene sosialistpartiet etter det andre for å ha latt seg rive med av patriotisk (og borgerlig) propaganda. Så den Lenin som i 1917 foretar en reise helt utenom det vanlige: fra forfulgt aktivist til revolusjonsleder og seierherre. Og til slutt den Lenin som i gjentenkningens kritiske øyeblikk kommer inn i bildet: «fjellklatreren», han som etter revolusjonen og frem til sin død i 1924 gjør det umulige: å lede verdenshistoriens første kommunistiske stat.

Men det gikk galt, fryktelig galt. Så hvorfor ikke «lære av Historien» og kutte ut dette snakket om å begynne med begynnelsen nok en gang?

Heller enn å fremsette et moralsk ønske om å lære av Historien, forfekter Zizek en moralsk tenkning som understreker at vi lærer i Historien. Hva betyr det? Det betyr at Historien ikke er en gjenstand vi kan betrakte som noe utenfor oss selv. Historien er ikke ensbetydende med fortidige hendelser som ikke angår oss her og nå. Overalt finnes det spor etter historiske hendelser, og fordi vi uansett følger spor, må vi vite hvilke spor vi følger.

Og den som lærer i Historien, oppfatter historiske feil som egne feil, som traumer han eller hun må huske, gjenta og arbeide seg gjennom. Før eller siden vil han eller hun erkjenne at feilen ligger latent i frigjøringsprosjektet. Og dét er en erkjennelse som – ifølge Zizek – vil styrke venstresiden. En venstreside som reflekterer over hva det innebærer at feilen betraktes som en mulighet, er en venstreside som evner å tenke moralsk – og snakke sant.

Lenin, slik Zizek ser ham, er hverken det skremmende gjenferdet eller den såkalte helten en og annen gammelkommunist ennå taler om i nostalgiske vendinger. Zizeks Lenin er den som ved å feile viser hvilken universell sannhet en situasjon bærer i seg, det vil si sannheten om mulighetene – gode eller dårlige – for en kommunistisk revolusjon. Dette er den Lenin-skikkelsen Zizek har fått øye på: Lenin som en feilende skikkelse i slekt med andre feilende skikkelser: Paulus, Robespierre, John Brown …

Nå som alltid: Det gjelder å holde motet oppe! Eller for å si det med Samuel Beckett: «Prøve igjen. Feile igjen. Feile bedre.» Den leninistiske fjellklatreren Slavoj Zizek elsker dette sitatet.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 30. november 2017 kl. 14.54

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk