Klassekampen.no
Lørdag 4. november 2017
Påvirkning: Fra Jaamil Olawale Kosokos prosjekt «Séancers & The Jigaboo King: An American Lyric» som går på Abrons Art Center i New York i desember. Foto: Peter raper, norsk shakespearetidsskrift
Teater: I Norsk Shakespearetidsskrift er flere ambivalente til den politiske merkelappen, men nummeret åpner for at det politiske kan ta mange former.
Hjemmelekseteater

I et intervju på Brooklyn Academy of Music tidligere i år sa forfatter Ben Lerner at det er problematisk å kreve at kunsten skal være aktuell, fordi det som oppfattes som «aktuelt» alltid defineres av den rådende politiske kulturen. Det samme kan sies om merkelappen «politisk teater», hvis definisjon bringes på banen med jevne mellomrom.

Når teateret behandler temaer som åpenbart er dagsaktuell politikk – klimakrise, flyktningkrise, og så videre – benyttes betegnelsen raskt. Men hvis det politiske aspektet er mer subtilt og befinner seg på siden av de offentlige debattene, er vi som publikummere da i stand til å gjenkjenne det politiske i et verk, med mindre vi selv er i nær kontakt med situasjonene det gjøres motstand mot?

I siste utgave av Norsk Shakespearetidsskrift vies en egen bolk til diskusjon rundt det politiske i kunsten. Utgangspunktet er et seminar holdt på Black Box Teater i mars, initiert av skuespiller Valborg Frøysnes og koreograf Ingri Fiksdal, som også er redaktører av temadelen.

En rekke scenekunstnere bidrar med refleksjoner rundt egen teaterpraksis, og med noen få unntak framstår flere ambivalente til betegnelsen politisk teater. Den svenske koreografen Mårten Spångberg insisterer på et unyttig teater som ikke er et verktøy i noens tjeneste, fordi den aktivistiske kunsten blir instrumentell og ufri. Ved å skape et autonomt scenerom uten propaganda, står også publikum fritt til å skape sin egen opplevelse. «Endast en konst som insisterar på att vara fri kan uppfattas som en gåva, allt annat är bara hemläxa».

Fakta:

tidsskrift

Therese Bjørneboe (red.)

Norsk Shakespearetidsskrift

Nummer 2–3 2017, 192 sider

Som scenekunstneren Andrea Spreafico peker på, har ikke merkelappen «politisk» en positiv verdi alene. Han problematiserer hvordan hvite utøvere ofte snakker på vegne av andre for å fremstå politisk relevant. Fordrer i så fall en reell politisk kunst en annen politisk virkelighet å gå i dialog med, enn den vi har i Norge?

Den amerikansk-nigerianske performancekunstneren og kuratoren Jaamil Olawale Kosoko beskriver hvordan han har utviklet en egen ideologi om kollektiv omsorg, der levd erfaring benyttes som verktøy for en mer inkluderende kunstverden. I sin performancekunst diskuterer han den svarte kroppens sårbarhet i den vestlige verden. Det politiske i hans arbeider fremstår ikke som et smykke han tar på for å virke dagsaktuell, men en tvingende nødvendighet i en for ham akutt situasjon.

Jeg nikker samtykkende til flere av tekstene under lesningen, også de som motsier hverandre. Jeg er lei av «politisk teater», fordi jeg en gang for mye har sett en forestilling som kaller seg politisk, hvor svaret er gitt på forhånd: Nå skal jeg vise deg hvor fæl verden er, og hvilke mennesker du bør synes synd på for å være et godt menneske. Men det skapes ingen nye rom for meg som publikummer til å tenke eller agere i. Kanskje kommer bidragsyternes ambivalens også fra slike teateropplevelser.

Et ironisk forslag under seminaret skal ha vært å plassere en Trump-caps på Peer Gynt. Men det politiske oppstår ikke ved hjelp av billige triks. «Hvis alt peker for hardt i én retning, hvis det har en for klar propaganda, så mister [teateret] storheten sin», sier regissør Angelina Josephine Stojcevska i tidsskriftet.

Samtidig er jeg lei av folk som er lei av politisk kunst, fordi merkelappen ikke er ensbetydende med en propagandaplakat eller snillisme, men kan omdefineres og tas eierskap til. I min opplevelse er Spångbergs unyttige teater også politisk, fordi den motsetter seg nyttekravet fra samfunnet (og kulturstøtteordningene?). Når man definerer sitt eget forhold til det politiske teateret, er det lett å lukke for andre forståelse av begrepet.

Men fordi bidragsyternes strategier er ulike, åpner tekstene samlet for at det politiske teateret kan ta mange former. En styrke ved temadelen er at noen bidrag er skrevet i ettertid av seminaret, og slik kan hente inn og drøfte videre de utvekslingene som fant sted. Hvordan kunsten kan virke utover seg selv er en kontinuerlig utprøvning og diskusjon som tidsskriftet selv bidrar til å utvide.

Som flere av bidragsyterne antyder, er det hvordan kunstverket virker i publikum, som er det avgjørende. Det er ikke nødvendigvis den scenekunsten som påberoper seg størst aktualitet som gir oss den viktigste samtalen i ettertid.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 30. november 2017 kl. 14.55

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk