Lørdag 4. november 2017
BJELLA PÅ KATTEN: Det irriterende med #metoo-kampanjen i Norge er at overgriperne forblir identitetsløse, sier Ane Stø, leder i kvinnegruppa Ottar. FOTO: CHRISTOPHER OLSSØN
Svenskene gir anklagene et ansikt:
Navnene på bordet
I Sverige blir overgrepsanklagede medieprofiler hengt ut med navn og bilde på avisforsidene. I Norge er det foreløpig stille. Er det vi som er for forsiktige – eller har svenskene mistet hodet?

#metoo

I 2011 anmeldte den svenske medieprofilen Cissi Wallin en Aftonbladet-journalist for voldtekt. Det var fem år siden voldtekten skulle ha skjedd, og saken ble henlagt.

I høst, idet #metoo-kampanjen begynner å rulle, bestemmer hun seg:

I en post på Instagram navngir hun Aftonbladet-profilen og forklarer: «Jag kan inte vara tyst längre.»

Det skulle bli startskuddet for en intens mediejakt på Fredrik Virtanen, som nå har fått fyken som lederskribent i Aftonbladet etter at til sammen tolv kvinner har anklaget ham for overgrep og trakassering.

#Metoo-kampanjen har fått hoder til å rulle. Nye navn og ansikter på påståtte overgripere dukker opp i nettavisene nesten hver dag. I USA er Hollywood-skuespillere som Kevin Spacey, Ben Affleck og Dustin Hoffman navngitt med beskyldninger om trakassering og overgrep – flere av hendelsene skal ha skjedd for flere titalls år siden.

Ser vi til nabolandet vårt, er spesielt tre medarbeidere i SVT, Aftonbladet og TV4 blitt ansiktene på problemet med seksuell trakassering – alle med fullt navn og bilde på forsidene av Sveriges største aviser.

Foreløpig går det roligere for seg i Norge. Hvorfor blir ikke påståtte overgripere navngitt her?

Fakta

Seksuell trakassering:

• Debatten om seksuell trakassering i kulturlivet har blusset opp i kjølvannet av overgrepsanklagene mot Hollywood-produsent Harvey Weinstein.

• I Sverige er flere menn blitt navngitt i både sosiale og etablerte medier i forbindelse med anklager om overgrep.

• Forfatter Lulu Carter og blogger Cissi Wallin publiserte anklager mot henholdsvis Martin Timell i TV4 og Fredrik Virtanen i Aftonbladet på Instagram i midten av oktober.

• Etter dette har saker om Timell, Virtanen og programleder Lasse Kronér i SVT rullet og gått i svenske medier.

Kritisk til «lynsjejustis»

– Så utrolig interessant! utbryter Åsa Linderborg, kulturredaktør i Aftonbladet, på telefon fra Stockholm.

Hun er svært kritisk til hvilken retning #metoo-kampanjen har tatt i Sverige. Linderborg mener at de har fått en «lynsjejustis» som markerer en milepæl i svensk offentlighet, der man henger ut navn i sosiale medier uten å tenke på konsekvensene. Og de etablerte mediene henger seg på, sier hun.

– Sosiale medier får nå bestemme publiserings­reglene for etablerte medier. Det er sånn: «Siden man skriver om dette på sosiale medier, får vi også gjøre det.» Det er et paradigmeskifte som er livsfarlig.

Linderborg er blant annet kritisk til Expressens håndtering av anklagene mot hennes overgrepsanklagede kollega i Aftonbladet. Avisa valgte blant annet å bruke en hel forside på «Historien om Fredrik Virtanen», satt med krigstyper.

– Tidligere satte vi vår stolthet i ikke å navnepublisere, men nå gjør man det stikk motsatte. Fredrik Virtanen er ikke dømt for noe, og da må man betrakte ham som uskyldig. Sverige skal være en rettsstat, sier hun.

Tar oppreisingen selv

Linderborg tror at forskjeller i debattkultur kan være med på å forklare at det har vært mer offentliggjøring av navn i Sverige.

– I Sverige har vi en offentlighet som er veldig hard og rå, i kombinasjon med at feminismen står veldig sterkt. Det er bra, men i dette tilfellet blir det helt livsfarlig når man offentliggjør navn i «den gode saks tjeneste», sier hun.

Cissi Wallin, kvinnen som først navnga Fredrik Virtanen, skriver i et innlegg i avisa Metro at det er lett å snakke om rettssikkerhet «når man aldri har gått gjennom alle stadier av svik fra et samfunn som lovet sine medborgere ikke å svike».

Når man ser at voldtektsmenn ikke får noen straff, kan man forstå at noen kvinner ikke ser andre alternativer enn å ta «oppreisingen i egne hender», skriver hun.

– Det er helt klart et poeng, men man kan fortelle sin historie uten å henge ut enkeltnavn. Kvinnenes vitnemål er så sterke i seg selv, sier Åsa Linderborg.

Hun er redd for at debatten om de strukturelle problemene bak seksuell trakassering går tapt dersom samfunnet blir for opphengt i individuelle oppgjør.

– Saken fikk jo først oppmerksomhet på grunn av eksemplet Harvey Weinstein. Trenger vi ikke historier om enkeltindivider for å forstå problemet?

– Jo, absolutt, det er vanskelig å se svart-hvitt på dette. Men Weinstein er en av de mektigste innen filmbransjen og har holdt på i 25 år. Alle har kjent til det, og det er 50 kvinner som vitner om samme sak. Det veier tungt, sier Linderborg.

Tror mange holder pusten

Forfatter og samfunnsdebattant Heidi Helene Sveen tror bare det er et spørsmål om tid før det blir navngitt overgrepsanklagede også i Norge.

– Det er nok mange som sitter og holder pusten og lurer på når det skal smelle for dem. Det er ingen grunn til å tro at det foregår mindre trakassering her. Men Norge er et mye mindre land enn Sverige, og det kan gjøre det vanskeligere å navngi.

– Vil det være en god ting om flere blir navngitt?

– Nei, det vil jo være et tegn på at mange ting har sviktet, og at det ikke har vært noe mottaksapparat for enkeltpersonen som har opplevd overgrep, sier Sveen, som i fjor ga ut boka «Såpass må du tåle» om hvordan kvinner blir møtt i offentligheten når de forteller om seksuelle krenkelser.

I sommer var Sveen en av flere kvinner som fortalte at hun hadde fått trakasserende meldinger av professor Nils Rune Langeland ved Universitetet i Stavanger. Saken førte til en stor debatt om publiseringen av navnet hans.

Flere medier ble klaget inn til Pressens Faglige Utvalg – og frikjent.

– Den massive kritikken som kom mot de to kvinnene som først navnga ham, satte støkk i meg. Men så utviklet saken seg til å bli så stor at jeg kunne forsvare at jeg også fortalte om det, sier hun.

Plasserer skyld hos andre

Sveen forstår godt hvorfor flere kvinner velger å navngi sine overgripere i sosiale medier.

– Man har kanskje gått og kjent på en avmaktsfølelse over flere år, uten å ha noe sted å henvende seg. Det å navngi er en måte å ta tilbake kontrollen og å plassere skylden hos en annen.

– Bør man ikke likevel være forsiktig med å gjøre det?

– Jo, jeg vil ikke anbefale noen å navngi. Det er klart at det sosiale stigmaet og de negative effektene kan bli ganske store. Samtidig er ikke problemet nå at man navngir over en lav sko, problemet er at alle de ansiktsløse mennene forblir ansiktsløse for evig og alltid, sier Sveen.

Hun mener at navngivning av kjente skuespillere som Kevin Spacey og Dustin Hoffman viser at også kulturpersonligheter man ser opp til, kan begå feil.

– Det er ikke noe hyggelig å se at Dustin Hoffman bli dratt inn i en slik sak, og det kan være med på å synliggjøre at dette ikke bare dreier seg om «monstre» og at vi kanskje alle har begått grenseoverskridelser mot en annen person, sier hun.

Irritert over kampanjen

Hilde Sandvik, redaktør for den nordiske nettavisa Broen.xyz, er skeptisk til navngiving av påståtte overgripere.

– Jeg er ikke glad i outing og shaming i sosiale medier, selv om hensikten kan være god og frustrasjonen stor. Jeg er glad for at vi lever i en rettsstat der tvilen kommer tiltalte til gode, og at vi har etiske retningslinjer for hva vi navngir i mediene, sier hun.

Som Åsa Linderborg tror også Sandvik at #metoo-kampanjen slår ut annerledes i Sverige fordi den svenske debatten har en hardere tone.

– Den feministiske diskusjonen i Sverige har også vært veldig polarisert. Det har vært flere runder i svenske medier med diverse anklager mot navngitte menn, for eksempel i diskusjonen om «kulturmannen». Det har vi ikke sett så mye av i norsk offentlighet.

Ane Stø, leder i kvinnegruppa Ottar, mener at beskyttelsesmekanismene overfor menn med makt er sterkere til stede i Norge enn i Sverige.

– Det irriterende med #metoo-kampanjen i Norge er at overgriperne forblir identitetsløse. Problemet er at de får fortsette å ture fram som de gjør. Vi kommer ikke til roten av problemet før vi faktisk snakker om menns handlinger og holdninger overfor kvinner som de kanskje står i en maktposisjon til, sier hun.

– Kan vi ikke snakke om det uten å navngi mennene?

– Jo, til en viss grad. Det er ikke et mål i seg selv at flest mulig menn som har tatt på noen urettmessig, skal ut med navn og nummer. Men det er rart at ikke bjella blir hengt på katten oftere. Det er interessant hvilke menn i maktposisjoner som bærer et sånt kvinne­syn.

– Er det ikke et viktig prinsipp at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist?

– I politietterforskninger, ja, men i mange av disse sakene snakker man ikke om faktiske anmeldelser. Vi vet hvordan kvinner blir behandlet innenfor rettsvesenet, og det er gode grunner til å ønske å beskytte seg mot det. Hvis vi hadde hatt et system som ivare­tok kvinner i en sårbar posisjon, ville det vært mindre behov for å oute noen.

– Tusen og ett eksempler

Ikke alle de store mediene i Sverige har navngitt de anklagede mediemennene, for eksempel omtaler Dagens Nyheter fortsatt ikke Fredrik Virtanen ved navn.

Klassekampen velger å navngi mennene, ettersom alle tre nå har valgt å kommentere saken åpent eller latt seg intervjue om anklagene.

Torsdag sendte Fredrik Virtanen en klage til Pressens opinionsnämnd (PO), Sveriges organ for klager mot pressen, tilsvarende norske PFU.

Thomas Mattson, sjef­redaktør i Expressen, forklarer navngivingen av Fredrik Virtanen med at det er «en samlet vurdering ut fra publiseringsgrunnlaget som fantes».

«Vi vurderer blant annet egen research, allment kjente opplysninger, personalia for den som risikerer å utsettes for eventuell uforsvarlig publisitetsskade, allmenninteresse og en rekke andre forutsetninger», skriver han i en e-post til Klassekampen.

Han viser til at flere aviser også navnga Virtanen samme dag, deriblant Svenska Dagbladet og Aftonbladet selv, men svarer ikke på hvorfor det var i allmennhetens interesse å publisere navnet hans.

Mattson mener at Åsa Linderborg tar feil når hun sier at Expressen har trådt over en ny grense i Virtanen-saken, og viser til at Aftonbladet for over ti år siden publiserte navn og bilde på en 13 år gammel jente som var blitt voldtatt.

«Det finnes nok fra før tusen og ett eksempler på navne­publiseringer som kan diskuteres, men en kultursjef i Aftonbladet er kanskje ikke den som skal vurdere Expressens gransking av en Aftonbladet-profil», skriver han.

«De publisistiske mediene må stå frie fra den lynsjejustisen som finnes i sosiale medier, og #metoo er et bra eksempel på at journalistiske medier ikke har formidlet rykter fra sosiale medier, men i stedet publisert egne, frittstående granskinger av både Martin Timell i TV4 og Fredrik Virtanen i Aftonbladet».

mari.vollan@klassekampen.no

Lørdag 18. november 2017
Ansatte i akademia får ingen spørsmål om seksuell trakassering i arbeids­miljøundersøkelse. Det kan bidra til at slike saker går under radaren, frykter fagforeningsleder Ellen Dalen.
Fredag 17. november 2017
For ett år siden varslet en rapport at flere ansatte skal ha sluttet ved Det juridiske fakultet i Oslo som følge av seksuell trakassering. Dekanen vil heller «se framover» enn å granske saken.
Torsdag 16. november 2017
Midlertidig ansatte er mer utsatt for seksuell trakassering enn faste, viser rapport. I NRK opplever klubbleder Richard Aune at det spesielt er vikarene som vegrer seg for å melde fra.
Onsdag 15. november 2017
«Smålig.» «Kulturfiendtlig.» Det er noen av reaksjonene på at kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) ikke vil dele ut et eneste stats­stipend i år.
Tirsdag 14. november 2017
I september i år hadde ikke VG og Dagbladet en eneste kunstanmeldelse på trykk. – Det svekker refleksjonen rundt kunst, advarer Hilde Tørdal i Norske Billedkunstnere.
Mandag 13. november 2017
EUs personvern­lov er godt nytt for den enkeltes personvern, sier Attac-leder Petter S. Titland. Men han frykter at Tisa-avtalen kan komme i veien for loven.
Lørdag 11. november 2017
Antallet anmeldelser i norske aviser er mer enn halvert på ti år. – Et demokratisk problem, mener lederen av Kritikerlaget.
Fredag 10. november 2017
I en ny søknad foreslår arkitektfirmaet Snøhetta en rekke endringer for å få det omdiskuterte prosjektet «A House to Die In» godkjent. Byantikvaren i Oslo er positiv til endringene.
Torsdag 9. november 2017
EUs nye regelverk for personvern vil gi Datatilsynet tilgang til intern informasjon i redaksjonene. Det kan føre til at kilder blåses, varsler presseorganisasjonene.
Onsdag 8. november 2017
Videooverføring av teater er ikke nevnt med ett ord i regjeringens kultur­budsjett. – Vi er dramatisk akterutseilt, sier Riksteatrets sjef Tom Remlov.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk