Klassekampen.no
Fredag 3. november 2017
Det er 36 år siden Arbeiderpartiet sist vedtok et prinsipprogram.
Parti søker ideologi

Forrige gang Ap vedtok et reint prinsipprogram var i 1981. I programmet heter det at partiet bygger sin politikk på «den demokratiske sosialismens prinsipper» og går «mot liberalisme og leninisme». Partiet henviser til Karl Marx og slår fast at «kravet om økonomisk demokrati er et krav om frihet». Målet er en «sosialisme på folkestyrets grunn».

De siste 36 årene har Ap avstått fra å vedta egne prinsipprogrammer. Men så seint som i 2005 hadde partiet en grundig idédebatt som munnet ut i kapittelet «våre grunnleggende sosialdemokratiske verdier» helt først i valgprogrammet. I programmet understrekes det at «Arbeiderpartiet er et samfunnskritisk parti», som vil la «fellesskapet legge premissene for samfunnsutviklingen, og ikke overlater det til markedet».

I årets valgprogram, som har tittelen «Alle skal med», er det ikke lenger noen spor av «den demokratiske sosialismens prinsipper». Men også sosialdemokratiet er praktisk talt borte fra dagens program.

De eneste to gangene sosial­demokrati er nevnt eksplisitt i valgprogrammet for 2017–2021, handler det om utlandet. Ap er medlem i «Det europeiske sosialdemokratiske partiet (PES)». Dessuten skal utenrikspolitikken forankres i «våre grunnleggende sosialdemokratiske verdier». Hva innenrikspolitikken skal forankres i, sier programmet ingenting om.

I stedet for«grunnleggende sosialdemokratiske verdier» serverer dagens Ap-program fraser av typen «mennesker er forskjellige, men likeverdige» og «arbeid er nøkkelen til frihet og selvstendighet for den enkelte».

Vanskelig å være uenig i, selvsagt, men også vanskelig å gjette om står i Ap eller Sp eller Høyres program for den del.

Nå er det ikke prinsipprogrammer som avgjør valg. Men avideologiseringen av Ap begrenser seg ikke bare til programmer. Flere uttalelser fra sentrale politikere i valgkampen tyder på et parti som mangler retning.

I et intervju om de økende økonomiske forskjellene, svarer for eksempel partileder Jonas Gahr Støre at «det er sterke, nesten naturgitte krefter som bidrar til at vi får større forskjeller». Å overgi seg til den nyliberale ideen om at det knapt finnes alternativer til en stadig skeivere fordeling mellom arbeid og kapital er ikke akkurat et tegn på ideologisk styrke.

I et annet intervju, denne gang om salg av statlige selskaper, sier nestleder Hadia Tajik at mens «Høyre og Frp har et ideologisk standpunkt om å selge seg ned» er «vår politikk mer pragmatisk». Arbeiderpartiet har altså ikke lenger noe ideologisk standpunkt om hvilke selskaper som bør være i fellesskapets eie. Sad!

Mangel på et ideologisk kompass forplanter seg igjen nedover i brødpolitikken, og bidrar til at partiet «hadde et for utydelig prosjekt», slik Ap-ledelsen selv har oppsummert høstens valgnederlag. Uten en retning å drive samfunnsutviklingen i, lot Ap seg selv drive fra skanse til skanse valgkampen igjennom. Resultatet er at «sosialdemokratiet i Norge er i krise», for å sitere partiveteran Martin Kolberg.

Mange i arbeiderbevegelsen har for lengst innsett behovet for en ideologisk offensiv. Det er derfor Agenda får seks millioner kroner i året fra LO for å smi nye tanker. Men når rådgivere i Agenda får seg til å skrive at de «ikke kan komme på noen annen ideologi enn liberalismen» når vår tids store spørsmål skal besvares, er det mye som tyder på at jobben med å smi framtidas sosialdemokrati også bør foregå andre steder.

Ap bør i egen regi børste støv av prinsippene og blankpusse profilen. En god start kan være å vedta et nytt prinsipprogram, for første gang på 36 år.

mimirk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 28. desember 2017 kl. 16.55

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk