Klassekampen.no
Fredag 3. november 2017
Underfinansiering i domstolene gjør at arbeidet hoper seg opp. Regjeringens svar er nye budsjettkutt.
Kutt i rettssikkerheten

Kronikk

Borgarting lagmannsrett er ankedomstol for det meste av østlandsområdet og behandler alle anker fra tingrettene i regionen både i straffesaker og sivile saker. Domstolen har opplevd en meget sterk økning i saksbehandlingstid de siste årene. Sommeren 2016 tok det under syv måneder fra en sivil sak kom inn til ankeforhandlingen ble avholdt, men sakene berammes nå til etter sommeren 2019. Saksbehandlingstiden vil raskt komme opp i over to år. Den samme utviklingen ser vi i andre domstoler. Sivile saker skal behandles innen seks måneder, men ingen av lagmannsrettene overholder dette.

Straffesaker skal behandles innen tre måneder. Saker der siktede sitter fengslet eller er under 18 år skal behandles innen åtte uker. Mange domstoler klarer ikke å overholde disse fristene. I Borgarting lagmannsrett er saksbehandlingstiden i «uprioriterte» straffesaker nå på nær ett år.

Den lange saksbehandlingstiden er i ferd med å utvikle seg til et alvorlig rettssikkerhetsproblem. Det er uholdbart når næringslivet må vente i flere år på avklaring av tvister verdt milliarder av kroner, eller folk må vente i årevis på avklaring av saker av stor personlig betydning. I straffesaker kan den lange saksbehandlingstiden være en stor påkjenning for de berørte, og kan medføre at tiltalte må få redusert straff.

Årsaken til den lange saksbehandlingstiden er en vedvarende underfinansiering av domstolene. I 2007 var Borgarting bemannet med 65 dommerårsverk. I 2017 var dette redusert til 63, og forslaget til statsbudsjett medfører en reduksjon på ytterligere to dommere. Samtidig har saksinngangen økt betydelig. I 2016 mottok Borgarting cirka 35 prosent flere saker enn i 2007. Den samme tendensen ser man på landsbasis. Sakene har gjennomgående også blitt større og mer komplekse, og det brukes i gjennomsnitt lengre tid i retten per sak.

Borgarting lagmannsrett er i dag underbemannet med om lag 12–13 dommerårsverk. Det sier seg da selv at domstolen ikke kan klare å avvikle saker i det tempoet de kommer inn.

Undersøkelser viser at dommerne arbeider langt mer enn ordinær arbeidstid, og har gjort det i mange år. Da er det svært demotiverende å se at restansene likevel øker. Dersom situasjonen ikke bedres, vil det få konsekvenser for arbeidsmiljø og rekruttering. Domstolene er avhengig av å rekruttere og beholde faglig høyt kompetente personer. Det å presse de domstolsansatte til det ytterste, bidrar ikke til dette.

De tre siste årene har domstolenes budsjett blitt kuttet som følge av «avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen» (ABE). Det samlede kuttet for årene 2016 til 2018 utgjør nesten 50 millioner kroner. Dette har gjort det nødvendig å kutte nesten 50 stillinger på landsbasis, og nye 15–20 stillinger vil forsvinne med kuttene foreslått for 2018.

Også domstolene må drive effektivt og tidsmessig, og det er bra de blir utfordret på dette. Domstolene har også gjennomført en rekke effektiviseringstiltak. Men domstolene er vesensforskjellige fra forvaltningens «byråkrati». Domstolene kan ikke prioritere vekk saker. Saksbehandlingen er lovregulert, og dommerne kan i liten grad velge hvordan eller hvor raskt en sak skal behandles. Domstolene har heller ikke noe eget «byråkrati». Ut over helt nødvendige stillinger knyttet til økonomi og drift er alle ansatte involvert i den dømmende virksomheten. Nedbemanninger vil derfor få direkte konsekvenser for saksavviklingen.

Regjeringen har foreslått en økning på 16 millioner kroner i domstolenes driftsbudsjett for 2018. Fra dette trekkes et «ABE-kutt» på cirka tolv millioner, slik at den samlede økningen er på fire millioner. Det sier seg selv at dette ikke vil bøte på den underfinansieringen som har utviklet seg over flere år.

Med en økning på 20 millioner kroner fra regjeringens budsjettforslag kan man innstille nye bemanningskutt og investere i helt nødvendig teknisk utstyr. Med en ytterligere økning på noen få titalls millioner kan man få bemanningen opp på et nivå som makter å holde tritt med den økende saksmengden. Etter vårt skjønn er dette svært billig i forhold til hva samfunnet får igjen for kronene.

De norske domstolene har svært høy tillit i befolkningen, kanskje den høyeste allmenne tillit av alle statsorganer – verden over. Domstolene oppfattes som uavhengige og faglig kompetente. Men tilliten avhenger også av at domstolene evner å behandle sakene innen rimelig tid. Det er ikke lenger tilfelle for Borgarting lagmannsrett. Det inngir ikke tillit når straffedømte får redusert straff og det tar flere år å få avklart spørsmål av stor personlig eller økonomisk betydning. Redusert evne til effektiv tvisteløsning har også konsekvenser for Norge som et attraktivt land for handel og investeringer.

Dette har vært kommunisert gjentatte ganger til politikere i regjeringen og på Stortinget, uten at realitetene synes å bli tatt på alvor. Vi forstår ikke at politikerne har råd til å la være å finansiere domstolene på en skikkelig måte, særlig tatt i betraktning hvor lite midler som skal til. Det er ingen diskusjon om dette i de andre nordiske land. Der er det enighet om at domstolenes ivaretakelse av helt sentrale samfunnsfunksjoner må finansieres – ikke undergraves.

Kyrre.Grimstad@domstol.no

Artikkelen er oppdatert: 28. desember 2017 kl. 17.08

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk