Klassekampen.no
Fredag 3. november 2017
Gründeren

Hans lille fabrikk var dømt til å tape, produktet var for solid. Hvor mange eller mer nøyaktig: hvor få ansatte han begynte med, vites ikke, – bare at det til sist var en trell tilbake og det var herr direktøren.

Han gjorde tråbiler for smågutter; jeep’er som amerikanerne hadde i krigene. Men disse varte lengre enn krigene. Fra storebror – arv til minsten, sist til fetteren. Av denne triste årsak måtte produksjonen innstille, men bestilling på reservedeler vedble i flere år. Han hadde ikke tatt signalene, og sakket akterut; han hadde simpelthen ikke fattet at produksjon med livets rett måtte bero på skjøre og tynne varer i glinsende rødt, med skinnende nikkel, uten livets rett: Varighet en sesong eller to. Mens jeep’ene var påført grågrønn kamuflasje lik de store med motor, og holdt.

Med en kompis dro han i begynnelse over dammen med forventninger om verdenspatent og gullkantet kontrakt, han skulle leve nøysomt og satt på pub med sin cola. Dette irriterte den andre, oppkomlingen som ville spille kakse og sløse, og tråkket den nøysommes hatt flat, og tråkket derved på mer enn den. Hatten kunne brukes igjen ved litt stell.

Vår skikkelige gründer slet senere til det siste med nok et patent, metallhyller, og det ut over nettene. Loddet, sveiset, skar metall og larmet, mens arme naboer skulle sove – og skrev i aftenavisen.

Tristere saker fulgte, for triste til å rippes i: sladder og privatliv. Men blid bestandig, aldri en besk eller selvmedlidende replikk. Unntatt et stille sukk om futen. En gang ville han allikevel rive i en aldri så liten feiring, sikkert en fødselsdag i krepsens tålmodige tegn, og ankom lovlig sent – med noe ekstravagant: En flaske champagne, åpnet i går, den var visst halvfull og lunken. Hvem unte ham ikke trøsten på forskudd!

En sen aften så jeg ham også unne seg fem minutters pause, han åt sine skiver alminneligbrød med rikelig sukker på til pålegg. Han regnet med lysere tider.

Men ved siste besøk greide han ikke lenger sitte, dødelig angrepet. Endelig fikk han så legge seg nedpå for godt til det store frikvarter. Var også det for godt for ham?

En mening må det vel ha vært med et livsmønster som dette, bare litt for skjult for begrenset vett som bak disse linjer.

janthow@outlook.com

Artikkelen er oppdatert: 28. desember 2017 kl. 17.13

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk