«Vi står på skuldrene til en masse folk ingen vet hvem er», hevder en kledelig beskjeden Bootsy Collins, selv en av tidenes største og viktigste bassister.

Skal man snakke funk, er det to navn, og kanskje også to skoler, man ikke kommer utenom: James Brown og Parliament/Funkadelic. Superbassist Bootsy Collins slapp forrige uke, på sin egen seksogsekstiårsdag, et nytt album med den på samme tid ganske breiale og i grunnen svært inkluderende tittelen «World Wide Funk». Per i dag er han den umiddelbart mest gjenkjennelige gjenlevende funksoloartisten i verden, en verdensstjerne man drar kjennskap på bare ved å kaste et blikk på de karakteristiske stjerneformede solbrillene, eller ved første stavelse han ytrer idet han åpner munnen, med den umiskjennelig dype, spøkefulle og vennlig spøkelsesaktige stemmen.