Klassekampen.no
Mandag 30. oktober 2017
Turnébandet: Er uten en syk Rob Ellis, med Jack Revy på trommer. Foto: Timothy Barnes
Siverts endetid

EP

Paradise

«Yellow»

Cloud Hill/Border Music

HHHHII

I got a new style, man, synger Sivert Høyem, samtidig som Sivert-auraen siver inn i alt han foretar seg, så fort han bruker den der stemmen. Som en majestetisk elegi fra en brønn, like mørk, like dyp, og alltid like karakteristisk; intim og voldsom på en gang, med et snev av både dommedag og svermeriske rødvinsnetter, som jo er hovedgrunnen til at alt han tar i høres ut som ... ham. Uavhengig av om det er med Madrugada eller solo, og med en ny ep fra et nytt bandprosjekt som delvis kan føyes til lista.

Paradise frontes av Høyem, med klassisk skolerte Rob McVey som hans høyre hånd, tidligere frontmann i det engelske nullnulltalls-indiebandet Longview – hvis noen husker dem, med Coldplay-ambisjoner og det hele – før han de siste årene har vært turnégitarist for blant andre Marianne Faithfull.

Med en rytmeseksjon bestående av nåværende bassist i Primal Scream, Simone Butler, og han som er den egentlige stjerna i showet her, i hvert fall i den foretrukne første halvdelen, PJ Harvey-trommis med veldig mye mer, Rob Ellis. Og Ellis er jo noe av nøkkelen på PJs mest melodiske og utadvendte plate, «Stories from the City, Stories from the Sea» (2000) – og her hamrer han Høyem hardt, høyt og hurtig framover gjennom høydepunktet «Humiliation» og singelen «Goodbye 21st Century».

Begge utpregede gitarlåter skrevet av Høyem og McVey i tospann, og begge med en Høyem som strekker stemmen med hell, til sinne og frustrasjon, til Jesus og foreldreløse barn som løper for livet, til kryptisk-politiske tekster som messer om the end of the world mens han tar farvel med en rosemalt variant av det forrige århundre.

Og de første to av disse fire sporene er gode – de siste to ikke helt der. Med et retningsløst og kranglevorent støyeksperiment der Sivert er i sjokk, våken i et mareritt av gammeltestamentlige proporsjoner, etterfulgt av den avsluttende bråkeballaden «Crying», kreditert Høyem alene, og der han igjen vender seg mot the end of the world, men denne gang med mindre å si – verden tynger, det er et svart hull i midten av alt.

Og til slutt: tårer, tårer, tårer. Som ikke helt matcher flammene som brenner rundt en hevet knyttneve i starten av denne firespors-ep-en. En ep som ikke har den fullendte følelsen til formatets ypperste, antakeligvis fordi det ikke er en slik type ep, men mer en smakebit på albumet som kommer neste år. Så gjenstår det å se hvilken del av Paradise-lyden de vil bygge videre på. Det burde være åpenbart.

eirikb@klassekampen

Artikkelen er oppdatert: 28. november 2017 kl. 10.58

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk