Klassekampen.no
Mandag 30. oktober 2017
Om å ha flere tanker i hodet, mens kroppen lager melk til en nyfødt.
Mors uro

Da jeg var liten, var jeg flau over å leke med dukker. Jeg sto på grusbanen med guttene og lo da nabojentene løp forbi med dukkevognene sine. De så teite ut, som små damer. Så da jeg selv var ute og trillet med Marte, måtte jeg gjemme meg i skogen, gå på dårlige stier og lage barkebrød til oss for å overleve. Marte var, med sine dype øyne og myke tøykropp, så virkelig for meg at jeg fortsatt synes det er rart at hun bare sitter oppe på loftet og stirrer, alene.

I Elena Ferrantes «Napolikvartett» skildres dukkeleken med et alvor jeg kjenner igjen. Lenú og Lilas dukker snuser inn alle deres redsler og tanker. Dukkene befinner seg ofte farlig nær det mørke kjellerhullet: «Nokre gonger var dei trygge i armane våre, men som oftest låg dei, ikkje tilfeldig, like ved nettingholet [ ...]». Når Lila slipper Lenús dukke ned i det svarte «helveteshullet», oppleves det rått, jeg kommer til å tenke på Von Triers Antichrist – men Lenú svarer med samme mynt, og det er starten på deres turbulente vennskap.

Mannen min kom hjem med «Den dunkle dottera» i barselgave. Kanskje kjøpte han også boka litt til seg selv. Vi skal ha delt perm, jeg og han – og Ferrantes heltinner er like virkelige for ham som for meg. I romanen møter vi Leda, en dannet kvinne som går ned ti kilo når døtrene hennes flytter ut. Hun reiser til sjøen for å jobbe og slappe av – hun er fri. Men på stranden leker en ung mor med sitt lille barn og barnets dukke. De er i en egen lykkeboble. Der har aldri Leda vært. Hun klarer ikke å ta blikket fra dem. Hun klør etter å skrape hull på glansbildet.

Da Leda var gravid var hun oppvakt, elegant, hun leste avanserte tekster for det lille fosteret i magen. Men så kom barnet: «Det kjendes som om vesle Bianca brått hadde endra seg og på svikefullt vis overtatt all energien min, alle kreftene, all evne til fantasi.» Og så kom graviditet nummer to: «Hovudet mitt styrta ned i resten av kroppen, det var som om ingen prosa, dikt, retoriske figurar, musikkstykke, filmsekvensar, farge kunne temme det mørke villdyret eg bar i skjødet. Dette var mitt virkelege smanbrot: at eg gav opp forsøket på å gjere graviditeten til noko sublimt […]».

Jeg undres hvilke fortellinger det er som får Leda til å tro at det å få barn vil være positivt for hennes virke. Jeg vet at de finnes, men jeg har hatt en tendens til å feste meg ved historiene om de innestengte mødrene, som forlater mann og barn for ikke å miste seg selv. Jeg hadde inntrykk av at fødselen gir deg ikke bare en ny kropp, men en ny hjerne også. En myk hjerne, som har mistet sin brodd.

Derfor var jeg lettet da jeg noen dager etter fødsel klarte å skrive litt mens babyen min sov. Hodet virket. Jeg hadde bare en følelse av å seile når jeg lukket øynene … Det er ikke kun nattammingen som gjør at jeg er trøtt: Jeg kan ligge ved siden av den sovende babyen og lengte etter dagen. Det minner litt om å være tretten og hormonell: Man ligger og hører på kjærlighetssanger og forsvinner i en slags varme. Plutselig er dagen gått. Man gleder deg til den neste og får ikke sove.

Ledas lykkeglimt og morskjærlighet synes overdøvet av morsuroen. Hun er så redd for barna – for å skade dem – samtidig som ambisjonene brenner i henne. «Det var som å falle bakover mot mor mi, bestemor mi, mot rekka av stumme eller rasande kvinner som var opphavet mitt. Tapte sjansar». Når Leda gir datteren dukken sin i gave, setter datteren seg oppå den og klusser over den med tusj.

Dette er kanskje ikke anbefalt barsellitteratur. Men beskrivelsen av morsuroen er god. Jeg vet ikke hva jeg er redd for, det er en blanding av alle farer. Senere kan noen si at du var vel bare trøtt, du var bare hormonell – men her og nå er disse følelsene reelle. Ledas mor kaller uroen for frantumaglia, «når noko blir splintra». For Leda blir splintene så skarpe at hun reiser fra alt. Noen år senere prøver hun å ta alt tilbake.

I Norge i dag gis det heldigvis rom for å finne sin egen balanse underveis. Så får man heller bale med jobbetankene i den samme hjernen som skal gi kroppen signal om å lage melk.

Jeg tar med babyen ut på balkongen. Hver gang jeg gjør det, må jeg tenke på Michael Jackson, som holdt babyen sin utover rekkverket med fanskaren skrikende nedenfor. De var hans helveteshull. Jeg holder hardt om de bitte små skuldrene, snart kommer faren hans hjem. Da skal jeg gå på kontoret og jobbe. Det er ikke annet å gjøre: Jeg har avtalt å dele uroen med mannen min. Når sønnen vår blir litt større, skal jeg hente Marte ned fra loftet. Så får vi se om han er noe snill med henne.

tdolva@gmail.com

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton, Kristina Leganger Iversen og Sumaya Jirde Ali skriver i Klassekampen mandager. Thea Dolva er gjesteskribent.

Artikkelen er oppdatert: 4. desember 2017 kl. 18.25

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk