Klassekampen.no
Mandag 30. oktober 2017
Snorre Sturlason visste godt at jorda er rund. Så hvorfor har så mange oversatt «kringla» med en flat skive?
Om verdens rundhet
Myten om at middelalderens mennesker trodde jorda var flat, er like gammel som evolusjonsteorien.

lærdom

En gang i første halvdel av 1200-tallet skrev islendingen Snorre Sturlason de norske kongesagaene. Som en god middelalderkristen begynte han verket med å skildre Guds skaperverk, jordkloden der menneskene bor: «Kringla heimsins, su´ er mannfo´lkit byggir ...». Men hvordan oversetter vi nå denne kringla heimsins?

Flat jord

Spørsmålet burde ikke være så vanskelig. «Kringla» er noe rundt eller ringformet, og «heimsins» er eieform av «heimr», som betyr «hjem», men på norrønt også «verden». «Heimsins» betyr altså «verdens», og vi får dermed noe i retning av «verdens runding», «verdens krets» eller, mer lesbart: «den runde jorda». Likevel har de fleste valgt å oversette det annerledes.

Den mest utbredte oversettelsen, praktutgaven med tegninger av Erik Werenskiold, ga Gustav Storm ut i 1899. Den åpner slik: «Jordas runde skive – kringla heimsins – som menneskene bor på …».

Hvor fikk Storm ordet «skive» fra? Hvorfor lot han Snorre skildre en flat verden? Sannsynligvis fordi Storm var et barn av sin tid med et feilaktig syn på middelalderen. På slutten av 1800-tallet var det vanlig å tro at folk i «de mørke tidene» trodde at jorda var flat. Snorre tilhørte imidlertid en tradisjon som visste at den var rund.

Kunnskap fra kontinentet

Kristningen av Island førte til at mange islendinger fra og med 1100-tallet sendte sønnene til kontinentet for å studere. Der møtte de den lærde, latinske litteraturen, blant annet tidens store lærdomsverk: Etymologier av den spanske biskopen Isidor av Sevilla.

Isidors verk er en blanding av ordbok og leksikon i tjue bind, og det handler om alt fra medisin og åkerbruk til skipsfart, astronomi og geografi. Han arbeidet med det fra 621 til han døde i 636. Etymologier ble raskt det mest populære verket i middelalderens biblioteker, nesten tusen håndskrevne utgaver har overlevd til i dag, og vi kan ta det for gitt at Snorre leste det.

Verden er delt i tre

I bind 14, om jorda og dens ulike deler («De terra et partibus»), skrev Isidor at verden «er delt i tre deler, hvorav den ene heter Asia, den andre Europa og den tredje Afrika». Ekkoet er tydelig hos Snorre, som i kongesagaene også skrev om «de tre verdensdelene», og i Edda hadde han enda tydeligere skildret hvor «Afrika», «Europa» og «Asia» lå.

Og på samme måte som Isidor, som delte verden inn i fem klimasoner der den øverste og nederste var for kalde og den midterste for varm til å være beboelig, skrev Snorre at «den nordlige delen av Svitjod [Russland] ligger ubygd for frost og kulde, likesom den søndre delen av Blåland [Afrika] er øde av den brennende sol». Isidor skrev at de «kalles soner eller ‘sirkler’ (circulus) fordi de består av et sirkulært bånd (circumductio)» rundt jorda. Når sola reiser gjennom den femte sirkelen, skrev Isidor, «lager den vinter for de som er i nord, og sommer for de som bor i de sørlige regionene». Dette er ikke en flat verden.

Vitenskap vs. religion?

I 1551 ble Laurents Hanssøn den første som oversatte Snorre til dansk-norsk. Han oversatte «Kringla heimsins» med «Werdzens Rundhedt». Hanssøn lot ikke Snorre skildre en flat verden, kanskje fordi han var nærmere ham i tid, og «Verdens rundhet» er en fin oversettelse. Den neste oversetteren var presten Peder Claussøn Friis, som i 1599 ikke lot det være mye tvil om at jorda er en ball: «Werdens Kreits oc runde Bold». Og både Jacob Aall, som oversatte i 1838, og Peter Andreas Munch, som ga sitt bidrag i 1859, brukte ordene «Jordens Kreds» – heller ikke feil.

Men i 1859 ble også «Om artenes opprinnelse» av Charles Darwin gitt ut. Boka intensiverte krangelen mellom vitenskap og kristendom, en krangel som kan ha gitt grobunn til myten om at man i middelalderen trodde jorda var flat. Allerede i 1828 hadde forfatteren Washington Irving i boka «A History of the Life and Voyages of Christofer Columbus» skildret en fiktiv konflikt mellom teologi og vitenskap som skulle forklare hvorfor Columbus møtte motstand. I 1874 ga forskeren John Draper ut «History of the Conflict between Religion and Science», der det het at «spørsmålet om jordas form ble til slutt avgjort av tre sjøfolk, Columbus, De Gama og […] Ferdinand Magellan». Men det hadde aldri vært et spørsmål.

Noe hadde altså skjedd da Steinar Schjøtt, også i 1874, oversatte «Kringla heimsins» med «Jorskjiva», og siden den dagen har Snorres verden vært flat.

Skive, skive, skive

I 1899 overtok altså Gustav Storm formuleringen til Schjøtt da han skrev «Jordas runde skive». I 1959 ble Schjøtts oversettelse revidert av Rolv Thesen og Sigmund Moren, og der het det fremdeles «Jordskiva».

I en utgivelse fra 1979 sto Hallvard Magerøy oppført som oversetter sammen med Schjøtt. Her het det: «Kringla heimsins – den runde jordskiva». Samme år reviderte Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip oversettelsen til Storm: «Kringla heimsins – den runde jordskiva». I 1995 var det Kjeld-Willy Hansen, John Larsen og Dyre Vaa som foretok en språklig bearbeidelse av Storm: «Jordens runde skive».

Oversettelsene av Snorre har vært en del av Norges bidrag til å bygge opp myten om middelalderen som en mørk og kunnskapsløs periode, en tid da man trodde jorda var flat, når det motsatte er tilfellet. Myten er her på berget like gammel som evolusjonsteorien – «Kringla heimsins» har ikke fått en noenlunde riktig oversettelse på 158 år. Det er på tide med en utgave som tar Snorres kunnskap om verden på alvor.

berg.thomas@gmail.com

Thomas Reinertsen Berg er gjesteskribent i Kringla Heimsins. Takk til Jon Gunnar Jørgensen for hjelp med oversettelser.

Artikkelen er oppdatert: 4. desember 2017 kl. 18.33

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk