Klassekampen.no
Lørdag 28. oktober 2017
8Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
En altoppslukende frykt har tatt over asyldebatten.
Vår tids bortkomne gutter sitter på busser ut av landet

Hvert år søker enslige barn og unge asyl i Norge. Det siste tiåret har det årlig ankommet mellom 300 og 5500 enslige mindreårige asylsøkere. Selv om tiden går, består mønsteret: De fleste asylsøkerne er gutter mellom femten og sytten år som kommer fra Afghanistan, med en relativ stor andel også fra Eritrea og Somalia.

Siden 2009 har Norge innvilget midlertidig oppholdstillatelse til enslige mindreårige asylsøkere. Dette innebærer at ungdom som har fylt seksten år på vedtakstidspunktet, og som ikke oppfyller kravene til permanent oppholdstillatelse, kan bo i Norge frem til attenårsdagen sin. Begrunnelsen for dette er at det ikke er forsvarlig å sende ungdom tilbake uten å kunne garantere at de får tilstrekkelig omsorg ved retur.

Bruken av midlertidige oppholdstillatelser har eksplodert det siste året. I 2014 og 2015 fikk henholdsvis 21 og 15 ungdommer slike innvilgelser. I fjor var antallet 316. Den økte bruken av midlertidige oppholdstillatelser skyldes formodentlig to faktorer: For det første anser Utlendingsdirektoratet flere områder i Afghanistan som trygge, dessuten har forvaltningspraksisen blitt strengere.

Nå er det slik at forvaltningen kan vedta å returnere enslige, unge asylsøkere til angivelig trygge områder i opprinnelseslandet der de verken har omsorgspersoner eller nettverk. Tidligere ble dette ansett som urimelig. Med andre ord har rimelighetsvilkåret for internfluktvurderingen blitt fjernet.

Omtrent samtlige instanser som arbeider med barn og unge, fra Barneombudet og Redd Barna til ansatte på asylmottak, har protestert både mot midlertidig oppholdstillatelse og mot fjerning av rimelighetsvilkåret. I det politiske landskapet får de støtte fra Rødt, SV, MDG, KrF og Venstre.

De største partiene tviholder likevel på midlertidigheten og innstrammingene. Mantraet fra de største partiene, altså Arbeiderpartiet, Høyre og FrP, er at asylinstituttet kun er forbeholdt flyktninger med et beskyttelsesbehov, og at det ikke skal lønne seg for foreldre å sende sine barn på flukt som «ankerbarn». Dette er kraftfulle, men hule ord.

De siste ukene har mediene omtalt 128 afghanske gutter som fyller atten år denne høsten og etter planen skal utvises. De skal sendes tilbake til et land der det ifølge FN har vært 4000 skadde eller døde sivile de siste seks månedene. Amnesty krever midlertidig stans av all tvangs­retur til Afghanistan på bakgrunn av denne forverrede sikkerhets­situasjonen, men kravet taler for døve ører – både i regjeringen og i Arbeiderpartiet. Det viser seg at beskyttelsesbehovet som tilsynelatende er grunnsteinen i vårt asylinstitutt, smuldrer opp i kappløpet om den mest restriktive asylpolitikken.

Om vi så hadde innvilget permanent oppholdstillatelse til alle enslige mindreårige asylsøkere, ville vi heller ikke fått alle deres familier på kjøpet. Det er en vrangforestilling at alle enslige mindreårige asylsøkere blir gjenforent med sine familier. Bare én av 18 fikk innvilget familiegjenforening i 2014. Mellom 1996 og 2005 fikk bare fire prosent av de unge asylsøkerne lov til å få foreldrene sine til Norge. Etter århundreskiftet ble det vanskeligere med familiegjenforening når barnet er i Norge. Da ble det slutt på å tillegge barnets alder betydning i gjenforeningssøknaden.

Å gjenta ordene «ankerbarn» og «beskyttelsesbehov» til det evinnelige, gjør dem ikke mer sanne. Lidende foreldre i herjede land sender ikke barna til utlandet som åte for asyl. Vi, derimot, nøler ikke med å returnere ungdom til krig.

Å føle er blitt tabubelagt i vår offentlighet. Den som føler representerer vekselsvis «godhets­tyranniet» og «krenkelseshysteriet». Men hvordan kan man lese nyhetsartiklene, rapportene fra Norsk organisasjon for asylsøkere (Noas) og meldingene fra Redd Barna uten å føle sorg, frustrasjon og sinne?

Nei, jeg tror vi alle føler. Selv om vi helst ikke skal snakke om følelsene våre, er det åpenbart at en bestemt følelse har trumfet dem alle: Frykten. Den altoppslukende frykten som vi kler i begreper som «innvandringsregulerende hensyn» og «velferdsstatens bærekraft». Den altoppslukende frykten som driver innvandringsministeren til å ønske å pakke asylsøkere som sild i en blikkboks hun kaller ankomstsenter. Dit skal alle inn, uavhengig av bakgrunn og bagasje, sove i køyesenger og telt, før de etter en knapp måned hives ut – både fra lokalet og landet.

I mellomtiden sitter ungdommen på asylmottak, redde og ensomme. De sliter med psykiske problemer inkludert selvskading og selvmordsforsøk. De utagerer, greier ikke å følge skoledagen og flykter – igjen.

Av de i dag 913 ungdommene med midlertidig oppholdstillatelser har 443 forsvunnet. Selv om flere etter hvert er oppdaget i andre europeiske land, har over halvparten et ukjent oppholdssted.

Det minner om de bortkomne guttene i fortellingen om Peter Pan. Dette er gutter, får leseren vite, som fant veien til fantasiriket Aldriland fordi de en gang falt ut av sine barnevogner, uten at noen så eller tok ansvar for dem. Men til forskjell fra eventyrkarakterene som blir flydd vekk til et rike der flamingoer og forundring venter, sitter dagens bortkomne gutter i busser ut av landet eller på gatehjørner – utsatt for kriminalitet og misbruk. Og kanskje fnyser de av det tomme forsvarlighetsbegrepet i statens dokumenter som stemplet deres opphold med en «best før»-dato.

warsan.ismail@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 21. november 2017 kl. 11.33

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk