«Upartiske observatørerer vet at det israelske forsvaret (IDF) opererer med stor disiplin», skrev Dan Poraz ved den israelske ambassaden her i avisen 9. desember 2015. Denne disiplinen kan man studere i min nye bok «Stemmer fra Israel», som Karin Moe i sitt innlegg 19. oktober viser så stor forakt for: Soldater som stjeler fra hjem de ransaker midt på natta. Soldater som ler av barn som har sett sin egen mor bli sprengt i filler. En soldat som binder en palestiner fast til panseret på bilen og deretter kjører rundt med ham i landsbyen. Soldater som urinerer på en far, en mor, et barn.
Er det «hatmat og demonisering» å videreformidle grufulle beretninger i en stilisert, bearbeidet form?
Sannheten er konkret
Kronikk
