Klassekampen.no
Lørdag 28. oktober 2017
Mennesker, ikke demoner: Israelske soldater går mot en sky av tåregass under sammenstøt med palestinske steinkastere ved al-Arub flyktningleir nord for Hebron. Foto: Marco Longari, AFP/NTB Scanpix
Er det «hatmat og demonisering» å videreformidle grufulle beretninger i en stilisert, bearbeidet form?
Sannheten er konkret

kronikk

«Upartiske observatørerer vet at det israelske forsvaret (IDF) opererer med stor disiplin», skrev Dan Poraz ved den israelske ambassaden her i avisen 9. desember 2015. Denne disiplinen kan man studere i min nye bok «Stemmer fra Israel», som Karin Moe i sitt innlegg 19. oktober viser så stor forakt for: Soldater som stjeler fra hjem de ransaker midt på natta. Soldater som ler av barn som har sett sin egen mor bli sprengt i filler. En soldat som binder en palestiner fast til panseret på bilen og deretter kjører rundt med ham i landsbyen. Soldater som urinerer på en far, en mor, et barn.

Slik er hverdagen for palestinere på okkupert land. Slik virker disiplinert israelsk politikk, som norske myndigheter så helhjertet slutter opp om.

Karin Moe mener det er «hatmat og demonisering» å videreformidle beretninger om grufulle handlinger, la oss si om en israeler som slår en palestiner i ansiktet. Merk at palestineren sitter med håndjern og ikke utgjør noen trussel, og at israeleren bruker geværkolben å slå med.

Merk også at «Stemmer fra Israel» ikke er et forsøk på demonisering av noen. Demoner er dessuten nokså enkle å forholde seg til. For det første eksisterer de ikke, og for det andre driver de bare med demonting. Mennesker på sin side er langt mer komplekse vesener, og når forholdene ligger til rette for det, utførerer de gjerninger som er så ondskapsfulle at man knapt kan tro det.

Morgenbladet (13. oktober) spurte meg om hvorfor jeg ikke hadde satt historiene inn i en større sammenheng, og en krass kommentar på hjemmesiden til den pro-israelske organisasjonen Med Israel for fred (Miff) er inne på noe lignende, i likhet med Karin Moe.

Historien er rik på sammenhenger. Vi bærer forrige århundre med oss og har ikke lyst til å lære av det. Historien rommer også utallige eksempler på at vi misliker budbringeren når det er vanskelig å fordøye det som han eller hun beretter. Under den kalde krigen var det ingen på venstresiden som likte å høre om ofre for kommunismen i Øst-Europa, og det var heller ingen på høyresiden som likte å høre om CIAs operasjoner i Sør-Amerika.

Det ender ofte i en pervers konkurranse. Hvem var verst i Vietnam: kommunistene i nord eller amerikanerne i sør? Conrad Myrland i Miff skriver at «Israel følger krigens folkerett ‘godt over gjennomsnittlig’ (Cecilie Hellestveit) i forhold til andre land».

Israel har rett til å forsvare seg mot dem de okkuperer, sier vi, men hvordan kan vi sette dette inn i en sammenheng uten å gå til vår egen okkupasjonshistorie og diskutere tyskernes angivelige rett til å forsvare seg mot sabotører på Vemork? TV 2s korrespondent Fredrik Græsvik inkluderer i sin bok «Evig krig» (2015) et fotografi av en grafitti i Hebron: «Gass araberne». Det mangler ikke på sammenhenger.

Men sannheten er konkret, som Lenin sa. Sannheten er at en israelsk soldat kan stjele ID-kortet til en palestiner bare for gøy, uten at det får konsekvenser. Sannheten er at en annen soldat bare for gøy kan få en palestinsk far til å drite i buksa i ren frykt, uten at det får konsekvenser. Volden mot palestinerne fremstår som fullstendig vilkårlig, og ondskapen like banal som den alltid er. Volden fremstår også, på et politisk plan, som velordnet. Eller disiplinert, om man vil.

«Stemmer fra Israel» er en politisk bok, men den sikter ikke så høyt. Jeg tror ikke den vil bli lest av noen høyt der oppe i maktens irrganger, høyt der oppe hvor luften er så tynn. Norsk utenrikspolitikk lar seg heller ikke endre fra den ene dagen til den andre, og godt er det. På den annen side er ikke veien lang til nærmeste kommunestyre, og før eller senere må man spørre seg om vi virkelig kan opprettholde normale handelsforbindelser til en stat som åpenbart trives så godt med å ødelegge livet til dem de okkuperer.

Trondheim har klart å si nei. Tromsø har klart å si nei. LO har klart det. Fagforbundet har nettopp klart det, nemlig å vedta å «støtte den palestinske bevegelsen for boikott, de-investeringer og sanksjoner mot Israel (BDS)», som Klassekampen meldte 21. oktober.

Husk at boikott er en fredelig protest. Boikott er dialog. Israels replikk til boikotten er å nekte innreise for enhver med meninger som mine.

«Stemmer fra Israel» er også en skjønnlitterær bok. Men politisk kunst uten politisk sak er nonsens. Jeg håper at boken min kan bidra til at flere kommunestyrer følger Trondheims og Tromsøs eksempel, og at flere forbund og foreninger følger LO og Fagforbundet. I prinsippet skal de folkevalgte høre på oss. I praksis blir de før eller siden nødt til det, forutsatt at vi har et klart budskap å gi dem.

Men politisk kunst uten kunst er også nonsens. Det kan fremstå som direkte smakløst å behandle beretninger om grufulle handlinger etter stilkunstens mange regler, men når en jødisk gutt i Hebron tar livet av en palestinsk jente ved å knuse skallen hennes med en murstein, er det min oppgave å finne riktig verb. Jeg leter etter skjønnhet der det ikke finnes noe vakkert.

For jeg tror det nytter. Alle som skriver, er optimister.

f.iunker@online.no

lagt på: bokomslag

Artikkelen er oppdatert: 21. november 2017 kl. 17.10

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk