Lørdag 28. oktober 2017
Møter: Det eneste bildet fra oppholdet i den ukrainske byen Donetsk, er dette av Erika Fatland og en soldat som også er historieprofessor. De andre turte hun ikke beholde. Foto: Christopher Nunn
Grensefortellinger
Nabobesøk: Erika Fatland har begitt seg ut på en ambisiøs og innholdsrik reise, men noen ambisjoner har blitt borte på den lange veien.

ANMELDELSE

Å, så herlig det er å få lese en bok som lar meg slippe å tenke på de hellige alminnelige norske familieforviklingene! Erika Fatland, født i Haugesund og bosatt i Oslo, har reist befriende langt og lenger enn langt, som det står i eventyret: Etter å ha lagt bak seg Nordøstpassasjen, som klimaendringene har gjort seilbar, går ferden med vekslende framkomstmidler, inkludert hest og egne bein, gjennom Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og endelig Norge.

Av denne langturen er det blitt bok, «Grensen», som kan leses som en oppfølger til forfatterens forrige utgivelse, «Sovjetistan», fra 2014.

Prosjektet hennes er naturligvis ikke bare beundringsverdig ambisiøst og – huttetu! – strabasiøst, men også hasardiøst. For hvordan er det mulig å samle fjorten ulike nasjonale historier, som lett kunne ha fylt et bindsterkt verk helt for seg selv, mellom to permer, uten å måtte ty til forenklinger?

Russlands omkrets er uhyrlig, nesten 58.000 kilometer, og landegrensa utmattende 20.000 kilometer lang. I noen ganske få av disse kilometerne, skilt av hele det europeiske og asiatiske Russland, faller den norske og den nordkoreanske grensa sammen med den russiske.

Fakta

sakprosa

Erika Fatland

Grensen

Kagge forlag 2017, 624 sider

Betyr det at Norge og Nord-Korea har noe felles? Er naboskap med Russland et skjebnefellesskap som uansett hvor, når og hvordan det kom i stand, kan plasseres i samme fortelling? Fatlands framstilling hviler på det etter hvert mer og mer uttalte premisset at ja, slik er det.

«Grensen» forteller ikke historien om Russland, men om Russlands naboer. Tre ulike fortellergrep avløser hverandre og driver framstillingen framover: kildebasert redegjørelse for landenes historie, vitnemålene til mennesker forfatteren møter underveis og hennes egen skildring av reisen, inkludert refleksjoner og følelser i møte med det eller de fremmede. Sterkest inntrykk gjør så avgjort vitnemålene, der Fatland viser at hun har lært mye av den hviterussiske nobelprisvinneren Svetlana Aleksijevitsj, men uten på noen måte å henfalle til epigoneri. Beretningen til åtti år gamle Maja Levina-Krapina, en av de få som overlevde nazistenes myrderier i den jødiske gettoen i Minsk, er ett av flere høydepunkter. Jeg vet ikke hvor mange tilsvarende fortellinger jeg kan ha lest tidligere, det må være flere titalls, men Fatland skriver slik at lidelsen likevel oppleves som uutholdelig nær og ny, om jeg kan bruke et så forsonlig uttrykk.

Før forfatteren kommer så langt, har hun blant annet besøkt Mongolia. For meg var dette landet i mange år ikke annet enn en diffus blanding av Gobiørkenen og Djengis Khan, men etter å ha vært med Fatland til landets hovedstad Ulaanbaatar vet jeg bedre. Besøket hennes i forstedene oppover åssidene rundt byen, der flere hundre tusen mennesker bor i enkle, hvite filttelt, såkalte jurter, gir også rikelig anledning til å tenke over egen historiske nærsynthet. Gjennom to hundre og førti år, fra 1240 til 1480, var mongolene herrefolk i Russland. I et tidsspenn som tilsvarer 1770–2017, var det ingen som ble storfyrste i Russland uten først å ha knelt for khanen i Saraj, nesten helt nede ved Kaspihavet: Tenk på det! Ellers opplever jeg bokas gjennomgang av de ulike landenes historie, selvfølgelig helt nødvendig, mer som pliktøvelser, skjematiske og ikke uten at man aner kildenes sømmer under teksten. En mer smidig, elegant og spennende måte å gjøre det på, demonstrerer forfatteren selv når hun lar marskalk og friherre Carl Gustav Mannerheims omskiftelige russisk-finske liv være speil for Finlands historie.

Til slutt, på side 569, dukker det opp en pappa også i Flatlands bok, men han har heldigvis ingen skumlere hensikter enn å gi sin lett hybriske datter en hjelpende hånd med å padle en kajakk på Pasvikelva, der den norsk-russiske grensa stort sett følger djupålen.

Forfatteren er hjemme igjen og åpenbart sliten etter reisen. Annerledes kan jeg ikke forklare at det siste kapittelet, som til overmål har lånt bokas tittel, «Grensen», er så mye svakere enn de foregående. Riktignok er det urimelig mye mindre dramatikk å hente i vårt eget grensefellesskap med Russland enn i Ukrainas, Hviterusslands, Litauens, Polens og så videre. Men trenger derfor framstillingen å senke seg til et middels godt foredrag om norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk, velegnet som programpost på et seminar i Unge Høyre? Og hva er det med Putin som omskaper en skrivefør norsk forfatter til en primitiv tabloidjournalist: «Putin, som er tidligere KGB-offiser, skyr ingen midler for å utøve makt og innflytelse; spillereglene følges bare dersom de er i Russlands favør.»

En grense har per definisjon to sider. «Grensen» har bare én. Det kan jeg leve med. Men jeg sørger over ambisjonene som ble borte.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 20. januar 2018
Ramsalt: Kaspar Colling Nielsens bok rommer mye kritikk av vår tid, men «Den danske borgerkrig» byr på lite revolusjonsromantikk.
Lørdag 13. januar 2018
For tvetydigheten: Siri Hustvedt kan bli vel karikerende i sin kritikk, men målbærer et sårt trengt perspektiv i disse postfaktatider.
Lørdag 6. januar 2018
Kva om? Jenny Erpenbeck skriv i ei prangande romanform, men er historisk finstilt nok til å ikkje fortape seg i fantasi.
Lørdag 30. desember 2017
Finland: Nå kan man igjen la seg oppsluke av den poetiske skapelsesberetningen i det finlandske nasjonaleposet Kalevala.
Lørdag 23. desember 2017
Heildekkande: Hanne Lillebo har satt seg føre å skriva den ultimate Obstfelder-biografien. Til tider kan det bli vel mykje av det gode.
Lørdag 16. desember 2017
Ny vår: Sigrid Undset sprenger alle grenser. Nå vekker forfatterskapet hennes ny interesse.
Lørdag 9. desember 2017
Kritisk litteraturformidling må behandles mer seriøst av NRKs ledelse.
Lørdag 9. desember 2017
Opplysing: Pål Norheims oppdateringar blinkar og lyser opp i bokform etter at han er borte.
Lørdag 2. desember 2017
En prøve: I en skoledebatt rammet av tellesyke, er Marte Spurklands bok nødvendig medisin.
Lørdag 25. november 2017
«Sexarbeidere»: Julie Bindel avkler skjønnmaling av prostitusjon.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk