Lørdag 28. oktober 2017
Maner til åpenhet: Forfatterne Ingvild Lothe og Ylva Wærenskjold er blant de få som ønsket å si noe om seksuell trakassering i litteraturmiljøene under fullt navn.
Kvinner i litteraturmiljøet forteller om tafsing, slibrige meldinger, voldtekt og forsøk på voldtekt:
Ubehaget i litteraturen
Åpenlys sjekking: Den insisterende sjekkingen på litterære arrangementer er enkelte ganger så åpenlys at man blir helt paff, sier «Kari» til Klassekampen. Bildet er fra Aschehougs tradisjonsrike hagefest i Drammensveien 99.
De er unge og trer inn i litteratur­miljøet med håp om å finne et intellektuelt fellesskap. I stedet blir mange av dem møtt med uønsket seksuell oppmerksomhet.

metoo

Etter en forlagsfest ble «Oda», tidlig i 20-årene, invitert på nachspiel. Hun nølte. Forfatteren som inviterte var mye, mye eldre enn henne, men det var mange som skulle komme, sa han, flere folk hun også kjente. Siden de tydeligvis skulle være en stor gjeng, ble hun med.

– Men da jeg kom dit, var det bare ham og meg der. Stemningen var ganske trykket. Jeg kjente at jeg stivnet litt av hele situasjonen. Så begynte han å ta meg på kneet.

– Hvor var alle de andre som skulle komme?

– De kom ikke. Jeg tror jeg ble lurt. Så jeg begynte å skjelve, jeg fikk panikk. Da han så at jeg hadde det dårlig, skulle han trøste meg, men måten han gjorde det på, var bare helt feil. Han prøvde å klemme og stryke. Det virket ikke som han skjønte at jeg ikke ville, for han ga seg ikke.

Mens hun satt der og skalv, foreslo han at de kanskje skulle ligge sammen.

– Heldigvis kom jeg meg vekk.

I etterkant fortsatte han å sende meldinger. Han foreslo å møtes, forteller hun.

– Jeg var lenge redd for å dra på fester i litteraturmiljøet etter episoden, av frykt for å møte ham igjen.

Fakta

Seksuell trakassering:

• Klassekampen har vært i kontakt med mer enn 20 unge kvinner i litteraturmiljøene og intervjuet dem om deres opplevelser av seksuell trakassering.

• Saken kommer i kjølvannet av at flere enn 60 kvinner har stått fram og fortalt om Harvey Weinsteins trakassering i Hollywood.

Lengselen etter et miljø

Denne høsten brast demningen rundt Harvey Weinstein, filmprodusenten som i en årrekke har betalt seg ut av søksmål om trakassering. I ettertid har en strøm av urovekkende historier skylt inn over arbeidslivet, utelivet og kulturmiljøene, både i pressen og på sosiale medier.

Helst vil vi tenke: Det skjer ikke her. Men de siste dagene har Klassekampen skrevet flere saker om seksuell trakassering i film- og teaterbransjen. Til dagens sak, om seksuell trakassering i litteraturmiljøene, har Klassekampen vært i kontakt med mer enn 20 unge kvinner – forfattere, kritikere og redaksjonelle arbeidere.

Erfaringene kvinnene deler, gjør det klart at seksuell trakassering og til dels også overgrep er en faktor også i den intellektuelle, litterære høyborgen, på litteraturfestivaler, i forlagene.

Kvinnene Klassekampen har snakket med, forteller om erfaringer med å komme inn i et litterært miljø mens de ennå er unge, stort sett i 20-årene. Mange av dem har opplevd trakassering. Og historiene deres, fra et miljø der det overskridende gjerne er en dyd, har flere likhetstrekk.

De forteller om å ha lengtet etter litterære samtaler, etter eldre og kloke «mentorer», etter å bli en del av et intellektuelt miljø – men i stedet er de i like stor grad blitt møtt med uønsket seksuell oppmerksomhet. De forteller at de ser med misunnelse på de unge mennene som får snakke om litteratur, mens mange av samtalene de selv havner i, på et eller annet vis slår over i flørting eller får seksuelle undertoner.

Er du ung, og får oppmerksomhet og blir sett av en eldre mann med posisjoner i et miljø du vil inn i, kan det også hende du strekker deg lenger enn du ellers ville gjort, påpeker poet Ingvild Lothe, som er en av få som ønsker å snakke med fullt navn i saken.

– Jeg tror man lett kan få opplevelsen av at man må gå med på noe, at det blir vanskelig å trekke seg. Dessuten føler man seg lett intellektuelt underlegen fordi mennene er eldre og har vært med lenger. Den andre har på en måte overtaket, sier hun.

Grader av trakassering

Spennet i historiene vi får høre om, er stort: fra skriveskoleelever som blir tafset på i festlige lag, via slibrige tekstmeldinger sendt midt på natta, til å bli ropt til på litteraturfestival, i alles påhør: «Please, kan du ikke bli med meg på hotellrommet mitt? Please!»

På pub etter en forlagsfest tar en eldre forfatter tak i sing­leten til en kvinne vi snakker med, og kikker nedi. En annen møter en redaktør for å diskutere et forlagsbytte, men møtet blir lagt til nærmeste bar, det blir bestilt øl, og etter kort tid forsøker redaktøren å kysse henne. Et par stykker forteller om eldre menn i posisjoner i bransjen som de har ligget med, mest fordi de føler de «må». Én forteller om en voldtekt. En annen forteller om et voldtektsforsøk.

Historiene vi omtaler i denne saken, vil nødvendigvis ha flere sider. Det er verdt å understreke at episodene Klassekampen viderebringer i denne saken, er fortalt fra kvinnenes perspektiv. Særlig for noen av dem som gir sin historie, har det vært krevende å bidra til artikkelen. Alle involverte i de konkrete historiene er anonymisert.

– Det mange av de mannlige forfatterne ikke alltid forstår, er den redselen en del kvinner føler for at man har havnet der man er fordi man er pen, seksuelt tilgjengelig, ikke i kraft av det man gjør eller skriver, sier forfatter Ylva Ambrosia Wærenskjold.

– Jeg tror en del kvinnelige forfattere føler at de på et vis må bevise at de ikke har ligget seg til posisjonen de har havnet i. Det er en nedarvet struktur som ligger der.

Selv har Wærenskjold for det meste gått klar av slike episoder, sier hun. Som lesbisk har hun kunnet tilbringe tid med de eldre, mannlige litteratene uten at det oppstår forventninger om at det skal skje noe seksuelt. Men hun er ikke i tvil om at nettopp dét er en vanskeligere øvelse for heterofile, kvinnelige kolleger.

– En utfordring i litteraturmiljøet er at så mange av relasjonene både er formelle og uformelle. Man er redaktør for hverandre og samtidig er man venner, man er skriveskolelærer og elev, men møtes også på fest. Mange møter som burde vært formalisert, skjer på kveldstid, på barer og arrangementer. Situasjonen for kvinnene blir dermed mer utsatt, og det setter i gang den samme uroen: Vil han være redaktøren min, eller vil han ligge med meg?

Da «Kari» var på Aschehougs hagefest første gang, var hun 21 år gammel. Det ble hennes første møte med det mannlige, insisterende og seksualiserte blikket fra forfattere og forlagsfolk – en være­måte som er så åpenlys hos en del folk i bransjen, at hun blir helt paff, sier hun.

– Siden jeg var så ung den gangen, og ikke hadde så mye eget å vise til, kunne jeg skrevet det på kvoten for at jeg tross alt var ganske naiv. Men egentlig har det blikket bare hengt ved. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger en litteraturmann har sagt noe åpenlyst seksualiserende og der den eneste måten å takle det på, er å smile og le. Vi blir sittende og glatte over mennenes uhørte oppførsel og må ta et sosialt ansvar de ikke tar.

Da hun ga ut sin siste bok, ble hun kontaktet av en kritiker som har gjort åpenlyse tilnærmelser til henne i en årrekke.

– Han gjorde det klart at jeg bare kunne glemme å få boka anmeldt av hans redaksjon. Fordi jeg hadde gjort det klart at jeg ikke ville ha ham, tok han det ut på boka mi. Det er egentlig til å bli helt gal av.

«Sykt mye ligging»

På alle yrkesarenaer er det vanlig at mennesker finner hverandre, forelsker seg i hverandre og faller for hverandre – og litteraturbransjen er ikke noe unntak. Som flere vi snakker med påpeker, er dét i seg selv bare fint.

– Hele forlagsbransjen er jo på et vis som en stor, levende flørt. Forfattere og forlagsredaktører nærmer seg hverandre og kretser rundt hverandre – vil du ha meg? Skal vi satse på hverandre? Vil jeg ha deg? I dét kan det kanskje oppstå seksuelle undertoner, sier «Hanne».

Men er alle sidene av denne kontakten problemfrie for alle? Noen vi snakker med, påpeker at det er «sykt mye ligging» mellom eldre litteraturmenn og yngre jenter.

Og selv om det i disse relasjonene fort kan oppstå en asymmetri i maktrelasjonen, kan det – som «Toril» peker på – også hende at jentene drar fordel av tett kontakt.

– Alt i disse miljøene har med personlige kontakter å gjøre. Det innebærer også at du kan høste ganske konkrete fordeler av å flørte. Jeg oppdaget det tidlig i 20-årene – ganske brått forsto jeg at jeg hadde en viss makt og at jeg kunne dra nytte av den. Men det er en ganske kort periode du har en slik makt, den er kortsiktig og utrolig skjør.

Kamerater som slår ring

Flere av de unge kvinnene Klassekampen snakker med, tar opp at det i deler av litteraturmiljøene eksisterer en kameratkultur og gutteklubber. Opplever du noe ubehagelig, får du lite støtte.

Da «Marianne» møtte en mannlig kompis og fortalte hva en venn av ham nettopp hadde gjort på et nachspiel etter et litteraturarrangement, ble hun ikke trodd. Tvert imot ble hun bedt om å ikke fortelle opplevelsen videre.

Det hun hadde opplevd, var likevel så alvorlig at hun valgte å gå til politiet med det og anmelde mannen for voldtektsforsøk.

Saken er nå under etterforskning. Av hensyn til etterforskningen vil vi ikke gå inn på hendelsen, men «Marianne» forteller at noe av det som i ettertid har vært tyngst å bære, nettopp har vært hvordan kamerater og venner slår ring rundt ham som nå er anmeldt og at hun selv blir mistenkeliggjort.

– Jeg opplever at jeg overhodet ikke er blitt trodd av miljøet rundt ham. Det anerkjennes ikke at det kan ha skjedd. Hva med å tillate seg tanken om at han kan ha gjort dette? Tro meg, å anmelde et forsøk på voldtekt er det ingen som går gjennom for moro skyld eller for å få oppmerksomhet.

I ettertid er hun blitt spurt om hva hun i det hele tatt gjorde på et nachspiel med dem, hun som har kjæreste.

– For meg har det vært utrolig fremmed å tenke slik. Jeg har sett på nachspielene som et sted der man fortsetter samtalene og fortsetter festen. Det har ikke vært noe man går på for at det skal skje noe seksuelt.

Etter hendelsen har hun vært reddere og mer utrygg, forteller Marianne.

– Jeg er livredd for å møte på ham igjen.

Hvor er de eldre kvinnene?

Slett ikke alle Klassekampen har snakket med, har opplevd negative seksualiserende episoder i litteraturmiljøene. Mange sier de kjenner til historier, men at de selv er blitt fint behandlet. Rundt en tredel har verken sett eller hørt noe – flere av dem begrunner det med at de pleier å gå tidlig hjem fra fest.

Så finnes de likevel, alle disse historiene som viser en annen side av litteraturmiljøet. Ofte er det alkohol involvert. På litteraturfestivaler er tilgangen på hotellrom også en faktor. Det, og de legendariske nachspielene. En viktig del av mytebyggingen når forfatterbiografier og forlagshistorier skal skrives, er alle disse uformelle arenaene, påpeker Wærenskjold – de ville festene. Reisene. Lange og ville, nattlige samtaler.

– Det synes jeg er ganske uheldig. Det er jo nettopp på disse stedene det gjerne går galt. Det er en litt voldsom hang til å romantisere og opphøye de private salongene.

Eller som «Kristin» sier det:

– Det finnes subkulturer i disse miljøene der visse former for utsvevelse og overskridelse kanskje dyrkes mer enn andre steder. I slike miljøer kan kritikk av gråsoneoppførsel og usunne relasjoner avskrives som en slags «spissborgerlighet».

Og det er likevel påfallende at kvinnene ofte forsvinner fra festarenaene etter noen år, påpeker «Hanne».

– Det er litt påfallende, det at de kvinnelige forfatterne gjerne forsvinner fra festene etter noen år, og så er det nye, unge kvinner som blir sittende med de samme mennene på nachspiel, som bare blir eldre og eldre. Det er stor utskiftning av kvinner i disse festmiljøene – jeg sier det ikke som en anklage, det er ikke noe ulovlig i det. Men det er sånn det er, legger hun til.

Morgenbladets kritiker Carina Elisabeth Beddari er inne på det samme.

– De eldre kvinnene i bransjen går ikke like mye ut. Det betyr at hvis man vil feste, være «kul og overskridende», og diskutere litteratur på nachspiel, er det få kvinnelige rollemodeller og eldre mentorer å søke seg mot.

Pias historie

Plutselig kjenner «Pia» en hånd som kryper oppover huden, under T-skjorta. Hun sitter på et litteraturarrangement. Det er stappfullt. Hvis hun reiser seg og går, vil alle snu seg mot henne og se, spørre seg hvorfor hun går ut midt i opplesningen – det er ganske uhøflig. Så hun tar diskré tak i den tafsende hånda, flytter den. Men hånda slutter ikke. Den dukker opp igjen.

Hånda tilhører en langt eldre forfatter. Det er flere år siden, men «Pia» forteller at hun husker den klaustrofobiske fornemmelsen godt. Du kan ikke gå noe sted. Alt du kan gjøre, er å innbitt hviske: «slutt». Og hånda forsvinner, en kort stund, men så er den der igjen.

Over en periode på noen måneder gjør den samme mannen flere tilnærmelser. Kanskje har han oppfattet henne som flørtende, men hun har likevel gjort det klart at hun ikke vil være sammen med ham – flere ganger.

Etter en fest noen uker seinere blir hun med ham på nachspiel. Akkurat som da «Oda» møtte en annen forfatter, er hun blitt forsikret om at flere av vennene hennes kommer til å være der. Det viser seg å være en løgn – det er bare de to. Hun blir urolig, men er langt hjemmefra. Hun sier tydelig fra at hun ikke er interessert i å ligge med ham. Hun har gjort det samme flere ganger de siste ukene. Til slutt sovner hun. Hun våkner av at han forgriper seg på henne.

– Det som skjedde, ødela mer enn jeg kunne forutse av livet mitt de neste årene. I månedene etter gikk jeg nesten ikke ut. Jeg orket knapt å treffe noen. På et tidspunkt ble jeg lagt inn på sykehus.

I flere måneder etter hendelsen var hun sykemeldt, og årene etterpå slet hun med senvirkningene etter post-traumatisk stresslidelse – depresjoner, vaktsomhet, søvnløshet.

– Hvorfor gikk du ikke til politiet etter hendelsen?

– Det er det flere som har spurt meg om. Én av årsakene er at jeg var i sjokk. Å anmelde i etterkant, med en påfølgende mediedekning, i en sak som han nesten helt sikkert ikke vil bli dømt for, ville hatt altfor store omkostninger.

En advarsel

Når «Toril» ser tilbake på 20-årene sine, skulle hun ønske det fantes mer aksept for å gi kvinner råd om hva slags situasjoner – og menn – de faktisk kan møte.

– Mange av oss har vokst opp i en sosial kontekst der feministiske verdier gjelder, der vi blir prentet inn at ingenting skal begrense oss, at vi kan gjøre akkurat det samme som guttene kan gjøre. Men så kommer man ut i verden og ser at det ikke er slik. Du kan ikke bare drikke så mye du vil, gå alene hvor du vil med hvem som helst, uten å bli utsatt for ting. Det er urettferdig, men det er dessverre slik det er, og da bør det være greit å informere unge jenter om forholdsregler, uten dermed å bli anklaget for å legge skyld og ansvar på dem.

Selv har hun opplevd hele spekteret, sier hun, fra å bli ufrivillig seksualisert, klådd på, til mer alvorlige hendelser, men da i andre deler av kulturbransjen.

27 år gamle Ingvild Lothe ser også tilbake på noen hendelser hun skulle ønske ikke hadde funnet sted.

– Jeg har sluttet å gå på nachspiel. Jeg føler jeg er blitt for gammel, sier hun lakonisk.

PS! I vår ble også en forfatter frikjent for gruppevoldtekt i Oslo tingrett, men dømt til å betale erstatning i det sivile kravet. Vi har ikke omtalt episoden her, fordi den ikke fant sted i et litteraturmiljø.

astrid.hygen.meyer@klassekampen.no

Lørdag 18. november 2017
Ansatte i akademia får ingen spørsmål om seksuell trakassering i arbeids­miljøundersøkelse. Det kan bidra til at slike saker går under radaren, frykter fagforeningsleder Ellen Dalen.
Fredag 17. november 2017
For ett år siden varslet en rapport at flere ansatte skal ha sluttet ved Det juridiske fakultet i Oslo som følge av seksuell trakassering. Dekanen vil heller «se framover» enn å granske saken.
Torsdag 16. november 2017
Midlertidig ansatte er mer utsatt for seksuell trakassering enn faste, viser rapport. I NRK opplever klubbleder Richard Aune at det spesielt er vikarene som vegrer seg for å melde fra.
Onsdag 15. november 2017
«Smålig.» «Kulturfiendtlig.» Det er noen av reaksjonene på at kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) ikke vil dele ut et eneste stats­stipend i år.
Tirsdag 14. november 2017
I september i år hadde ikke VG og Dagbladet en eneste kunstanmeldelse på trykk. – Det svekker refleksjonen rundt kunst, advarer Hilde Tørdal i Norske Billedkunstnere.
Mandag 13. november 2017
EUs personvern­lov er godt nytt for den enkeltes personvern, sier Attac-leder Petter S. Titland. Men han frykter at Tisa-avtalen kan komme i veien for loven.
Lørdag 11. november 2017
Antallet anmeldelser i norske aviser er mer enn halvert på ti år. – Et demokratisk problem, mener lederen av Kritikerlaget.
Fredag 10. november 2017
I en ny søknad foreslår arkitektfirmaet Snøhetta en rekke endringer for å få det omdiskuterte prosjektet «A House to Die In» godkjent. Byantikvaren i Oslo er positiv til endringene.
Torsdag 9. november 2017
EUs nye regelverk for personvern vil gi Datatilsynet tilgang til intern informasjon i redaksjonene. Det kan føre til at kilder blåses, varsler presseorganisasjonene.
Onsdag 8. november 2017
Videooverføring av teater er ikke nevnt med ett ord i regjeringens kultur­budsjett. – Vi er dramatisk akterutseilt, sier Riksteatrets sjef Tom Remlov.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk