Klassekampen.no
Fredag 27. oktober 2017
Kjæledyr
Opp, alle jordens kattedamer!
Livet

Psykolog Peder Kjøs skriver om det personlige og nære.

«Opp I som fordom knuget har!» kunne vi fortsette. Hvorfor er det et så stort stigma knyttet til å være singel dame med katt?

Jeg har en stund prøvd å finne ut hva i all verden folk har imot damer med katt, og særlig single damer med katt. Det er meg en gåte. Men det sørgelige faktum er at angsten for å framstå som kattedame nå er internalisert hos hauger av både unge og eldre damer, særlig single. «Jeg har utrolig lyst på katt, men jeg vil ikke framstå som en sånn sprø, seksualfrustrert kattedame, så jeg venter litt, jeg, særlig nå når jeg har tenkt å begynne å date litt igjen», kan unge damer fortelle meg. Og selv en mektig og singel dame som Trine Skei Grande må forsikre journalister om at hun ikke er en «gal kattedame».

Min forestilling om «gal kattedame» er en alvorlig psykisk syk dame som ikke får profesjonell hjelp, og som i sin ensomhet og angst og grenseløshet har tatt til seg et dusin hjemløse katter hun ikke klarer å stelle for, så hennes tarvelige bosted er tilgriset av katteskitt, urin og søppel, og lukter verre enn hennes arme, uvaskede kropp. Et lite lysår fra en gjennomsnittlig singel dame med katt, altså.

Så når vi ikke snakker om disse syke få blant oss – snakker vi egentlig om fordommer mot langtidssingle og barnløse voksne kvinner? Eller skammer vi oss hvis vi som single og barnløse delvis har kjæledyr for å få fysisk nærhet, som vi i moderne vestlige samfunn jo får altfor lite av med mindre vi kler det ut som sexbehov?

En stund tenkte jeg at det siste var svaret på kattedamefobien. Men så slo det meg at selv høyprofilerte næringslivsmenn kan stille til fotografering for portrettintervjuer med armen kjærlig rundt sin engelske setter uten å latterliggjøres, uten å bli hysteriske hundemenn av den grunn. Og heldigvis kan barna våre trygt ønske seg kjæledyr uten å bli hengt ut som hamstergutter eller undulatjenter. Så hvordan den sprø kattedama ble et begrep, er like mystisk for meg som katten selv.

For katter er jo noe for seg selv! Nye gentester av katter kan tyde på at mennesker har holdt seg med katter i minst 130.000 år. Så Egypts helligholdelse av katter er nærmest et moderne historisk fenomen i sammenligning. Og en såkalt antrozoolog ved navn John Brad­shaw mener at katten vi har i huset slett ikke er tam – den er vill, men tror at damen som mater den, er en stor, dum og fredelig kattemor. Derfor kosen og den vidunderlige malingen når den ligger på «mammas» fang og lar seg stryke og stryke. Og enhver som ikke direkte misliker katter, blir ifølge forskningen både roligere, lykkeligere, psykisk mer balansert og fysiologisk mer nedstresset av å hygge seg med en katt. Lever man tett på den over tid, vil det minske risikoen for flere alvorlige sykdommer, i tillegg til at det gir en helt reell opplevelse av kameratskap, nærhet og omsorg. Og som om dette ikke var nok, har de funnet ut at vi blir mer åpne og sosiale av å ha en langvarig tilknytning til et kjæledyr.

Jo mer de forsker på relasjonen mellom kjæledyr og mennesker, jo mer imponerende og solide funn ser de ut til å finne. Kanskje ikke så rart da at såkalte dyreassisterte intervensjoner brukes stadig mer både overfor eldre, funksjonshemmede, folk med psykiske lidelser, isolerte kronisk syke mennesker og psykisk skadde barn. Det er mulig jeg mangler humor, men hva ved dette er latterlig? Jeg synes det er like vakkert som katten selv, og svært rørende. Vi burde vel for skams skyld heller være opptatt av å sikre at våre verdifulle kjæledyr har det godt enn av å baktale kattedamer?

Forskning på de «sprø» kattedamene viser at de rett og slett er ganske lykkelige, harmoniske og følelsesmessig tilfredsstilt. Sammenlignet med enslige uten kjæledyr har de «ingen mangler ved sin livskvalitet». Ikke dårlig! Flere kvinnelige forfattere har skrevet om katterelasjonene sine, for den som måtte være nysgjerrig. Klassikeren er kanskje Doris Lessings «On Cats», og nylig kom en på norsk – Unni Lindells «Knut – nobody’s baby», om en katt bare en innbarka kattedame som Lindell kan elske. Men hun har gitt den undertittelen «Om et vennskap på grensen til galskap» – sånn for sikkerhets skyld? Sånn «jeg vet at jeg er litt sprø, altså!»-aktig?

Og da er vi tilbake til utgangspunktet: Hvorfor har vi kollektivt fått det for oss at voksne damer med katt er litt sprø, og kanskje seksuelt frustrerte også? Og muligens lite attraktive til og med, i hvert fall de som ikke har mann, bare katt? Klienter av meg er iallfall redde for sånne assosiasjoner.

Skal vi prøve å se nærmere på dette og si noe fornuftig om det? Bare for å ha nevnt det så skal Sigmund Freud ha sagt at «Tid sammen med katter er aldri bortkastet». Det er mulig han var gammel, seksuelt frustrert og lite attraktiv da han sa det, men likevel.

Jeg jobber både med parterapi og individualterapi, og følger par som sliter og som skilles, og single og skilte på såkalt seriøs partnerjakt. Hva ser ut som typiske problemer for meg her og nå? Og hva har endret seg?

Heldigvis ser det ut til at litt yngre menn, la oss si under femti, gjennomsnittlig er mer aktive, kommuniserende og engasjerte i parforholdene sine enn fedrene deres var. De hadde det med å holde munn og håpe at konas misnøye skulle gå over. Men nye utfordringer har kommet til for yngre par – som at de jobber mer, er mye mer slitne og dermed har mindre tid til å dyrke både vennskapet og sexlivet i forholdet. Og tidspresset gir styggere krangler om arbeidsdeling. Dermed blir det fortsatt mange brudd.

Og når de godt voksne kvinnene og mennene står der og er på seriøs partnerjakt, enten de er nyskilt og har barn, eller ikke har hatt lange forhold med barn – hva skjer typisk da? Slik det ser ut for meg, er det påfallende mange av mennene som blir nærmest blinde for tilgjengelige kvinner på deres egen alder. De kan ha hatt en jevngammel ekspartner, men er nå typisk henrykte og ukritiske hvis de får napp fra 10–15 år yngre kvinner. De godt voksne kvinnene tar det ofte mer med ro, og ser mest etter en jevngammel partner.

Dessuten vet vi at følgende tendenser er omtrent som før: Kvinner tar oftest initiativ til samlivsbrudd, ikke sjelden på grunn av skjev arbeids­deling og lite vennskap i samlivet, og de bruker lengre tid på å finne en ny kjæreste. Ikke få kvinner forblir alene lenge etter et brudd, ikke sjelden selvvalgt, enten fordi de har vonde erfaringer, eller fordi de syns at det koster mer enn det smaker å leve med en mann i den fasen av livet de er i. Menn som velger brudd, går svært ofte direkte til en annen, og menn som blir forlatt, ønsker seg ofte raskt inn i et nytt forhold. Det heter seg ellers at gifte kvinner lever kortere enn ugifte, mens gifte menn lever lenger enn ugifte menn, så kvinnenes vurderinger henger kanskje på greip? Nå kan vi selvsagt håpe at disse tendensene kommer til å bli mindre tydelige hos yngre par, men dette bildet er der ennå.

Vi vet altså at gjennomsnittlig klarer kvinner seg bedre alene enn menn, og de får mindre igjen for å være i samlivet. Dessuten kan det se ut til at middelaldrende og eldre kvinner overses mye mer på «kjønnsmarkedet» enn jevngamle menn. Så single menn som ønsker seg et godt og trygt og seksuelt forhold til en kvinne, burde starte med å se seg selv i speilet, og gå for en jevngammel kvinne som er omtrent like pen som dem selv. Og så burde de lære av sine feil, og jobbe for å bli gode partnere. Å løpe etter de unge damene som er mye penere enn dem, ender svært ofte med knall og fall. Jeg ser mange av de parene også. De godt voksne kvinnene er en nærmest usynlig seksuell ressurs!

Nå kan selvsagt mennesker leve godt i årevis med å ha sex med seg selv, hvis behovene for kos, vennskap, trygghet, omsorg og samhold ellers blir tilfredsstilt. Og – hold dere fast – det er akkurat alt dette kvinnelige medlemmer i en rasekattklubb forteller at de får av kattene sine! Gifte damer med barn i rasekattklubben forteller at når det gjelder tilknytning til katten, til barna og til ektefellen, er det som følger: Barna er bedre selskap og gir mer omsorg enn katten, men de føler større nærhet og er mer avslappet med katten enn med barna, som selvsagt er i ulike aldre og faser. Men sammenlignet med ektefellen skårer katten høyere på alle punkter. Den er bedre selskap, gir mer omsorg, de er mer avslappet med den, den gir større nærhet – og på direkte spørsmål må de dermed beskjemmet medgi at de er mer glad i katten enn i ektefellen!

Så hvis du er mann og singel, burde du absolutt titte på kattedamene rundt deg. De er det motsatte av sprø – de er harmoniske og selvstendige. Men de krever selvsagt at du har noe skikkelig å by på. Og er du mann og har en partner, gjør du lurt i å gå igjennom alle disse punktene for deg selv, og finne ut hvor og hvordan du kan bedre din innsats så forholdet ikke går i stykker for dere.

For din virkelige rival kan fort være en pelskledd skjønnhet på fire bein, og den rivalen bør du frykte!

eva.tryti@vikenfiber.no

Artikkelen er oppdatert: 6. desember 2017 kl. 11.14

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk