Klassekampen.no
Fredag 27. oktober 2017
Det må til strenge sanksjoner mot Myanmars myndigheter for å stanse etnisk rensing av rohingyaene. Fordømmelse er ikke nok

Kronikk

Siden 25. august har Myanmars sikkerhetsstyrker ført en massiv, voldelig kampanje for å drive ut rohingyaer fra delstaten Rakhine. Hundrevis av rohingya-landsbyer er brent ned, og en halv million rohingyaer har flyktet over grensa til Bangladesh. Norge har – i likhet med andre vestlige land – reagert hovedsakelig med kritikk av myanmarske myndigheter og bistand til flyktningene. Nylig innførte EUs ministerråd riktignok ett konkret tiltak: å utsette invitasjoner til Myanmars militære ledere. Europa møter altså brutal etnisk rensing med å si: «Det passer dessverre ikke at dere kommer på besøk akkurat nå.»

Én ting er at tiltaket neppe vil få Myanmars generaler til å endre kurs. Verre er signalet om at en kan slippe billig unna med slike handlinger.

Norge bør nå skjerpe responsen, helst i samarbeid med andre land. Det er i denne sammenhengen verdt å merke seg at USA nå vurderer å gjeninnføre målrettede sanksjoner mot Myanmars militære ledere.

Er Myanmarske myndigheter virkelig skyld i etnisk rensing? FNs rapporter, som er basert på intervjuer med flere hundre flyktninger i Bangladesh, sier i klartekst at landets sikkerhetsstyrker har ledet en kampanje for å drive ut rohingyaene ved bruk av omfattende vilkårlig vold og ildspåsetting av landsbyer.

Myanmar er for øvrig kjent for å ha benyttet slike metoder for opprørsbekjempelse helt siden 1960-tallet. Senest i fjor høst ble angrep fra rohingya-opprørere besvart med kollektiv avstraffelse og nedbrenning av landsbyer.

Myanmars sikkerhetsstyrker innrømmer ikke overgrepene og anklager i stedet «de bengalske terroristene» for å ha tent på landsbyene. Denne anklagen strider imidlertid med flyktningenes egne beretninger og faller dessuten på sin egen urimelighet. Opprørerne i Arakan Rohingya Salvation Army (ARSA) har lenge forsøkt å bygge opp støtte blant rohingyaene. Å brenne ned landsbyene til folket de selv søker støtte fra, ville være å skyte seg selv i foten.

Trusselen fra opprørerne legitimerer ikke sikkerhetsstyrkenes handlinger. Det er mulig at opprørerne har betydelig støtte blant rohingyaene. Med tanke på diskrimineringen gruppen er utsatt for, burde det ikke overraske. Men i enhver gruppe er det politisk uenighet, og en viktig oppgave for myndigheter som forsøker å bekjempe opprør, er å få folk til å samarbeide med dem i stedet for med opprørerne. For å lykkes må myndighetene straffe opprørerne uten også å ramme resten av befolkningen.

Dette er utfordrende for enhver statsmakt, og uskyldige drepes i alle kriger. Men i Myanmar har myndighetene fulgt en helt annen strategi: I stedet for å luke ut opprørerne, søker de å drive ut hele folkegruppen som utgjør deres sosiale base. Selv om en slik strategi kan være fristende for et regime som står overfor et etnisk basert opprør, er den like fullt moralsk uakseptabel og dessuten i strid med humanitærretten.

Myanmars politiske myndigheter har i liten grad kontroll over landets militære styrker. Som Human Rights Watch og mange andre krever, bør et første skritt derfor være å innføre målrettede finansielle sanksjoner mot Myanmars militære ledere. Dernest bør det arbeides for en utvidelse av EUs våpen­embargo, slik at denne gjøres global. Med mindre overgrepene raskt stanses, nødhjelp slippes inn og flyktningene trygt får vende hjem, bør disse tiltakene suppleres med mer generelle politiske og økonomiske sanksjoner, herunder handelssanksjoner.

Slike tiltak er ikke uproblematiske, blant annet fordi de vil ramme befolkningen i et relativt fattig land. Men dersom ikke målrettede sanksjoner gir resultater, er få andre virkemidler tilgjengelige. Bivirkningene ved omfattende handelssanksjoner må veies opp mot de massive overgrepene mot rohingyaene.

Det var lenge en utbredt oppfatning at sanksjoner ikke virker. Men nye data på økonomiske sanksjoner tyder på at de faktisk fungerer ganske ofte. Ifølge det mest omfattende datasettet, TIES, kan suksessraten ligge så høyt som 56 prosent, riktignok avhengig av hvor strenge krav man stiller til «suksess». Forskning tyder på at sjansen for å lykkes er størst dersom en internasjonal organisasjon eller flere land står samlet bak sanksjonene.

Overfor Myanmars militære ledere er imidlertid sanksjoner på sin plass – selv om de ikke skulle lykkes. Det er avgjørende å signalisere krystallklart at brutal etnisk rensing ikke får passere ustraffet. Et slikt signal vil sentrale aktører i Myanmar og andre land merke seg og ta i betraktning i fremtiden.

Myanmars demokratiseringsprosess er i en tidlig fase, der det ennå eksisterer en betydelig risiko for reversering. Det kan ikke utelukkes at sanksjoner vil øke denne risikoen. Likevel: Skal vi klare å forebygge etnisk rensing og folkemord i fremtiden, må fordømmelser følges opp med handling.

helge.holtermann@stv.uio.no

jon.hovi@stv.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 6. desember 2017 kl. 11.17

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk