Klassekampen.no
Fredag 27. oktober 2017
Mennesketårn

Tv-nyhetene har hatt mange innslag fra demonstrasjonene i Barcelona de siste ukene. Iblant har en i bakgrunnen kunnet skimte noen som har holdt på med sitt, en slags klatring, ikke i trærne eller på en berømt Gaudi-fasade, men på hverandre. Det de har holdt på med, har ikke vært et utslag av opprørsk overskudd, men en lang tradisjon i Catalonia.

En tilreisende vil oppleve at all oppmerksomhet på placa’en blir rettet mot en klynge med mennesker der noen klatrer opp på skuldrene av hverandre. Alle er kledd i fargerike drakter, og de holder hverandre om skuldrene for å stå støtt. Nye klatrere kommer til og bygger flere «etasjer». Når det er bygd tre-fire høyder, er det ungdommer som klatrer videre, mange av dem jenter. Til slutt er det unger, med hjelm, med en åtte-tiåring helt øverst, som trinn sju eller åtte.

Den storøyde turisten har nettopp sett byggingen av et castell, et mennesketårn, og innsett at dette ikke er en kjapp improvisasjon. Å bygge mennesketårn er en tradisjon med røtter på 1700-tallet i Catalonia. De som utfører det, er klubber med flere hundre medlemmer, og det råder ingen tilfeldigheter. Skikken er et krevende fag med et eget vokabular for hvordan en kan konstruere og variere tårnene, med tre-fire eller bare én person i søylen, og hvordan de støttes i basen nederst, eventuelt også i andre og tredje høyde. Mottoet er «styrke, balanse, mot og klokskap».

Tradisjonen blomstret etter Francos død, og fikk ekstra vitalitet da kvinner ble sluppet til på1980-tallet. Med lettere utøvere har de beste gjengene nådd nye høyder, opptil ni-ti trinn. I 2010 anerkjente Unesco skikken som ikke-materiell verdensarv.

Mennesketårnene gir mange assosiasjoner – det himmelstrebende, det sirkusaktige, det sportslige. For meg, som ikke kjente til skikken da jeg kom til Barcelona, var fellesskapet det mest slående. Alt er avhengig av et intenst samarbeid der alle må kunne stole på at ingen mister konsentrasjonen. Her er det rom for voksne, ungdommer og barn, og det trengs både kraftkarer, atleter og de slanke typene. Homo ludens møter den trauste samfunnsbyggeren. Når det lykkes, det hender at tårnet raser, jubler tilskuerne i begeistringen over en kollektiv triumf som synes umulig.

Når folk dyrker en så sammensveisende tradisjon, kan en lure på hvilken politisk betydning den kan få. Mange i regionen tolker skikken som uttrykk for katalansk egenart og behov for selvstendighet. Samtidig er det mange som insisterer på at klubbene er upolitiske. Tårnene reiste seg under demonstrasjonene før folkeavstemningen, men høst er også festivaltid. Som katalansk symbol vil klubbene sikkert bestå. Det spørs om spansk politikk er mer vaklevoren enn castell’ene.

perkrb@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 6. desember 2017 kl. 11.18

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk