Klassekampen.no
Torsdag 26. oktober 2017
Bob Dylans kristne periode provoserte mange. Hvordan fant han Gud?
Predikanten Bob

Denne høsten kom Bootleg serie Vol 13, «Trouble no more» med film om Bob Dylans «kristne periode» 1979–1981. Filmen ble vist 4. oktober på filmfestivalen i New York. I dag vises filmen på Konserthuset i Oslo. Dylans kristne periode har provosert mange Dylan-fans. De «kristne» sangene hans vekker fortsatt stor indignasjon hos enkelte, og er for mange den mørke flekken i hans liv og sanglyrikk.

Dylan har hatt en enorm virkningshistorie for samfunn, individ og kirke gjennom hele sin karriere. Han har trøstet, inspirert og refset, og mange har funnet mening i tilværelsen ved å lytte til hans sanger gjennom 50–60 år. Mange har i tillegg funnet veien til kristen tro som følge av Dylan. Men hva kan ha ledet han frem til tro på Jesus, og hvordan kom det til uttrykk?

Robert Allen Zimmerman ble født inn i en jødisk middelklassefamilie i Duluth, i Minnesotas «Iron Range» 24. mai 1941. Besteforeldrene hadde flyktet fra den russiske tsars antisemittisme og pogromer. Da han var seks år flyttet familien til Hibbing. I tolvårsalderen fikk Robert opplæring i Toraen som ledd i sin bar mitzvah. Opplæringen foregikk i andre etasje i en kafé. I første etasje spilte de religiøse sanger av Hank Williams og politiske sanger av Woody Guthrie, som blandet seg med Toraens profetier om Messias. For Robert ble denne miksen skjellsettende, han fikk tidlig både et jødisk og protestantisk blikk på verden, som skulle komme til uttrykk i hans sanglyrikk.

Fakta:

Bob Dylans kristne fase:

• Jødiske Robert Allen Zimmerman, kjent som Bob Dylan, konverterte til kristendom i 1978.

• Filmen «Trouble no more», som handler om denne perioden av Dylans karriere, vises i dag på Konserthuset i Oslo.

• I denne teksten diskuterer Anders Skaiå hva som ledet Dylan frem til å tro på Jesus, og hvordan det kom til uttrykk i tekstene hans.

Om forfatteren:

• Anders Skaiå er sosiolog.

Da han kom til New York, skiftet han navn til Bob Dylan. Frem til 1965 er han og Joan Baez samtidens talerør for frihet og fred. Men han vil rive seg løs fra samfunnets forventninger, og iscenesetter sitt eget liv slik han selv vil. «What is this shit», buer publikum når han dukker opp med band og elektrisk gitar. Så blir han inspirert av modernismens poesi og skriver «Desolation Row» (1965) og rapper på «Subterranean Homesick Blues» (1965). Sangene kretser om et melankolsk fragmentert jeg, et jeg med fantasi og intensitet, men der jeget mislykkes med å finne et autentisk liv og meningsfull sammenheng. Angstmodernisme, usikkerhet og deformering skinner gjennom. Verden er en truende gåte, mennesket finner ikke frem, det som en gang var er fordampet. Det er en fortvilelse i tekstene, men også en lengsel mot Det Andre.

Han hadde perioder med rus og dop, en motorsykkelulykke i 1966 sendte ham i sengen, hans far døde i 1968, og gikk gjennom en skilsmisse med Sara, som blant annet kommer til uttrykk i albumet «Blood on the tracks» (1975). I sangen «Shelter from the Storm», lurer man på hvem som kan gi ham ly for stormen, er det Gud? Er han nå på sporet av det metafysiske, den transcendente væren? At den evige ro kun kan finnes i det metafysiske og hos den Allmektige?

I 1978 ga han ut albumet «Street Legal». I sangen «Senor» høres ropet etter den Allmektige Gud og endetiden mellom linjene: «Senor, Senor, do you know where we’re headin’?/Lincoln County or Armageddon?» Det må ha vært et forvarsel, for i 1979 fremstår han som kristen. Rett nok hadde han tidligere alludert til Bibelen, som på albumet «John Wesley Harding» (1968) der blant annet tittelsporet kan ses på som en referanse til Jesus. Tidvis opptrådte han som en vekkelsespredikant og forkynte Bibelens budskap om dommens dag, som i sangen «I’d Hate To Be You On That Dreadful Day» (1962).

På gospeltrilogien «Slow Train Coming» (1979), «Saved» (1980), og «Shot of Love» (1981), kretser teksten om endetid og kristen tro. Tekstene alluderer til Bibelens budskap om de siste tider. Dylan ble påvirket av endetidsteologi gjennom Hal Lindsays bok «The Late Great Planet Earth» (1970) som varsler at en «prophetic countdown» er i gang. «Its, happening. God is putting it all together». Dylan så mange tegn på endetiden: amerikansk imperialisme, globalisering, korporative eliter, teknologisering; «Everything is computerized now, It´s all computers, I see that as the beginning of the end».Fra 1. november 1979 til februar 1980 holdt han over 50 konserter i USA. Spillelisten omfattet i sanger fra «Slow Train Coming» (1979) og «Saved» (1980). Han spilte ingen av sine tidligere sanger.

Som vekkelsespredikant dro han fra by til by med endetidsbudskap, og budskap om synd, anger og frelse. Det repeterende budskapet var at « … we all know we’re living in the end of the end of times.» Dylan varsler at verden vil tilintetgjøres og at han venter på Jesu andre komme: «Christ will set up his kingdom in Jerusalem for a thousand years where the lion will lie down with the lamb ... You know, Satan’s called the God of this world, that’s true». Han blir avbrutt av publikum som roper at de vil ha rock og roper «shut up» til Dylan, Dylan svarer: «…You wanna rock-n-roll you can go down and rock-n-roll. You can go see Kiss and you rock-n-roll all your way down to the pit».

Erling Aadland skriver at det er «påfallende at den eneste perioden da Dylan både på og utenfor scenen talte direkte om den politiske verden, nettopp var konverteringsfasen 1979/1980». Aadland mener at Dylans «konserter senhøstes 1979 og vinteren 1980 stiller alt som siden 1966 var hørt live fra Dylan, i skyggen, ja ikke engang 1966-konsertene var så kompromissløse som gospelshowene. Stemmen stråler trang og anstrengt, full av kraft og besatthet. Aldri tidligere hadde han spilt ut en slik vifte av sterke følelser».

Enkelte oppfatter Dylans gospel raps som primitivt babbel, mens religionsviteren og teologen Stephen H. Webb sier: «For det han har oppnådd så langt i livet, kan han bli anerkjent som en av de største amerikanske teologene på den siste halvdelen av det 20., og starten på det 21. århundret.»

Artikkelen er oppdatert: 6. desember 2017 kl. 11.01