Klassekampen.no
Torsdag 26. oktober 2017
I Kanadaskogen

I går var det opplett. Det hadde regnet nesten en uke, og alt var gjennomvått. Likevel fristet stillheten meg, og jeg ville kunne ta en tur før jeg gikk til middag hos en venninne. Jeg hadde tid til det – trodde jeg. Som sagt, så gjort. Jeg var i sorg over en nær slektnings dødsfall, og trengte å få litt luft under vingene.

Først en liten busstur, så inn i skogen. Jeg hadde bestemt meg for å gå til Spelhaugen – da ville jeg komme inn i sivilisasjonen igjen og kunne ta buss videre. Ved veien innover så jeg et skilt med mange mulige endestasjoner, deriblant Spelhaugen. Jeg hadde aldri gått der før, men det var kanskje dagen til å prøve hvordan det gikk.

Det gikk skitt. Begynnelsen – en kraftig stein som måtte forseres, fikk meg over på en sti – eller det som antakelig var en sti når det var tørt. Men jeg skulle være tøff, og etter en stund kom jeg fram til en lite vann – og pustet ut. Nå kunne det ikke være så lenge igjen. Tanken på å snu var der, men jeg var dum nok til å fortsette.

Nye skilt – en pil pekte 90 grader mot venstre – det sto Spelhaugen på den. Jeg gikk. Og klatret og gikk. På en ikke-sti, over myrer og bekker, kliss våt på beina, da jeg sank nedi stadig vekk. Desperasjonen var i ferd med å sette seg. Men nå måtte jeg vel snart se bygningene på Spelhaugen!?

Isteden ble et nytt vann. Et digert vann. Like langt i begge retninger, så det hjalp ikke at jeg kunne se en trafikkert vei på den andre siden. Jeg ga opp – hadde snart gått tre timer.

Hva skulle jeg gjøre? Jeg hadde så vidt sett snurten av ett eneste menneske for lenge siden, ellers var jeg aleine. Kanskje kunne politiet hjelpe? Jeg ringte – de var veldig forekommende. De måtte få forklart hvor jeg hadde gått. Men mens jeg snakket med politiet, kom det en mann! En levende, eldre mann som også var ute på tur. Han ble redningsmannen min. Sjøl om han ikke var veldig kjent, visste han omtrent hvor vi skulle gå, og han ville ha meg med! Samtidig ville politiet følge oss, ved å ringe med jevne mellomrom.

Humøret mitt steg kraftig – jeg måtte ha energi nok igjen til å følge han – oppover, der jeg fikk en håndsrekning, hånd i hånd over myrer, minst tre kvarters gange til, før vi så lysene på Varden Idrettsplass. En siste kneik, en vanlig vei – og to unge politifolk som kom smilende mot oss. Jeg hadde lyst til å kaste meg rundt halsen deres – og sjølsagt min redningsmann, som jeg dessverre glemte å få navn og telefonnummer av.

De kjørte meg hjem – jeg avviste at jeg trengte oversyn på legevakten, og jeg klarer å stå og gå i dag også.

Middagen må jeg ta en annen gang. Og i Kanadaskogen går jeg aldri mere.

elisreeh@frisurf.no

Artikkelen er oppdatert: 6. desember 2017 kl. 11.02

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk