Klassekampen.no
Torsdag 26. oktober 2017
Selv om alle har rett til sin kultur, betyr det ikke at ingen kan få låne den.
Kulturkrenkelse

Var Siv Jensen utkledd som Pocahontas på Finansdepartementets karneval? Eller Månestråle? Eller var det bare som «indianer»? Uansett har det ført til diskusjon – om krenkelse, folkeskikk og ikke minst kulturell appropriasjon, altså bruk av elementer fra en annen kultur.

Det har også blitt framsatt påstander om mangel på respekt for urfolks kultur og folkedrakter. Dermed reises spørsmålet om urfolk eller andre kan kreve respekt for sin kultur, eventuelt bestemte kulturelle uttrykk. Er kulturell appropriasjon uttrykk for en krenkelse av urfolk, både individuelt og kollektivt?

Svar på problemstillingen krever avklaring av hva respekt betyr – og hva som eventuelt har krav på respekt, i moralfilosofisk og politisk sammenheng. Da er det greit å begynne med ordboka. Som forteller at respekt har betydningen «det å ta hensyn», men også synonym-betydninger som aktelse, ærbødighet, beundring, lydighet, ærefrykt og frykt.

Finnes det så noe som har særskilt krav på hensyn, aktelse eller ærbødighet? Jo, men det er ikke kultur. Det vil si, det vil være opp til den enkelte hva han eller hun finner å ville ta hensyn til i egen eller andres kultur. For det er ganske subjektivt hva vi beundrer eller ikke av ulike kulturelle uttrykk. Dermed kan det neppe være slik at det kan stilles et generelt moralfilosofisk eller politisk krav til noen om å respektere – altså ta hensyn til, beundre eller vise ærbødighet for – for eksempel folkemusikk, klesdrakter, kulturelle tradisjoner eller bestemte praksiser.

Likevel finnes det noe som kan sies å ha et nesten absolutt krav på respekt, nemlig menneskeverdet og derfor også menneskerettighetene. Dette innebærer at vi alle kan kreve respekt for retten til å ha en kultur, religion, politisk mening og så videre, men altså ikke for innholdet i kulturen, religionen eller de politiske meningene. Grunnen er enkel – vi har mange og ulike, faktisk motstridende, kulturer, religioner og meninger.

Derfor kan ikke noen kreve en særlig respekt for amerikanske urfolks religion, kultur og folkedrakter. Disse kulturene inneholder mye som er fint, og masse som er moralsk galt, smertefullt og diskriminerende. Hva man synes om klærne deres, er ganske subjektivt. Det samme gjelder for eksempel samisk kultur og klær.

Det innebærer derfor ikke noen krenkelse av (altså ikke noen mangel på respekt for) noens menneskeverd å kle seg ut som indianer, same eller kannibal. Det kan være uttrykk for dårlig smak og mangel på folkeskikk, men det er noe annet enn å krenke menneskeverd og menneskerettigheter. Det samme gjelder karikaturer av noens guddommer eller profeter. Rasistiske, antisemittiske, islamofobe eller homofobe karikaturer er likevel noe annet. De krenker nettopp menneskeverd og utgjør diskriminerende eller hatefulle ytringer.

Men det må da være galt med kulturell appropriasjon? Nei, selvsagt ikke. Det har skjedd utveksling mellom kulturer til alle tider – om enn ikke i balanserte proporsjoner. Og skulle det være slik at urfolk eller andre minoriteter har en særlig bestemmelsesrett over sine kulturuttrykk, ville det innebære en form for kulturell isolasjonisme. En konsekvens av det, ville være at de kulturelle elementer som urfolk har appropriert fra omgivelsene, som religiøse impulser – kristendom, islam – og teknologi – ståløkser, bukser, jakker, geværer, biler, radio, fjernsyn, snøscootere, helikoptre … listen kan gjøres ufattelig mye lengre – må leveres tilbake, både fordi de har tilegnet noe som ikke tilhører dem og fordi denne appropriasjonen har forandret deres kultur til det ugjenkjennelige. Akkurat som «vår» kultur har blitt endret gjennom kulturmøter. Kort sagt bør man kunne tilegne seg og bruke andres kulturuttrykk som man vil – uten at dette er en krenkelse av menneskeverdet.

Bruk av «andres» kulturuttrykk kan være provoserende, støtende og sårende, avhengig av konteksten. Det er likevel noe annet enn å krenke menneskeverd og menneskerettigheter. Det kan blant annet handle om mangel på folkeskikk.

Noen ganger må vi leve med å bli provosert, støtt eller såret – fordi det er uunngåelig i normal sosial omgang. Som når noen forteller en usmakelig vits. Og viktigere: det skal selvsagt være provoserende, kanskje også støtende og sårende, når religion og kultur – og ukultur – helt berettiget karikeres og kritiseres.

lars.gule@hioa.no

Lars Gule, Bjørn Olav Utvik, Eivor Oftestad, Mina Bai og Anne Kalvig skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 6. desember 2017 kl. 11.03

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk