Klassekampen.no
Onsdag 25. oktober 2017
Tysk høyrepolitikk knyttes stadig til nazitida – ikke bare av motstanderne, men av ytre høyre selv, skriver Jesper Vind.
Det skramler i blikkbokser

MED ANDRE ORD

Egypterne har Rosetta-steinen, grekerne har Akropolis, engelskmennene har Stonehenge, danskene har Jellingesteinene. Men hva med tyskerne? De har 2711 grå betongsteiner midt i Berlin, på et areal som svarer til to–tre fotballbaner. Det er kjent som Holocaust-minnesmerket for de seks millioner europeiske jøder som ble myrdet.

Når man spaserer rundt mellom de meterhøye betongklossene en fuktig høstdag, blir hele scenariet bare mer grått og trist. Størrelsen og plasseringen – 150 meter fra Brandenburger Tor – understreker hvor sentralt det nazistiske folkemordet er plassert i den tyske minnekulturen og selvforståelsen. Fra statens side er det en høyt prioritert politisk-pedagogisk oppgave å unngå en gjentakelse.

Betongsteinene i Berlin ser på alle måter urokkelige ut. Den som i overført betydning prøver å «flytte rundt på dem» – ved å uttrykke rasisme eller å nedtone skylden for Holocaust – får som regel store problemer i tysk politikk.

Det er det mange eksempler på. I november 1988 måtte den kristeligdemokratiske parlamentsformannen Philipp Janninger gå av etter en tale på 50-årsdagen for Krystallnatten i 1938. Han forsøkte, veldig klønete, å forklare den yngre generasjonen hvorfor folk på 1930-tallet var «fascinert» av nazismen. Det var nok til at han ble stemplet som naziapologet.

Fakta:

Det nye tyske høyre:

• Ved det tyske valget 24. september fikk det høyrepopulistiske partiet Alternative für Deutschland (AfD) 12,6 prosent av stemmene.

• Denne teksten er et bearbeidet utdrag fra den danske journalisten Jesper Vinds bok «Det nye tyske højre» om partiets framgang.

• Vind skriver at Tysklands høyreside har slitt med å distansere seg fra minnet om nazismen og Holocaust.

• I dag kl 11.30 samtaler Vind med forfatter Simen Ekern om høyrepopulismen i Europa, på et møte i regi av Den norske Atlanterhavskomité, på Fridtjov Nansens plass 8 i Oslo.

Om forfatteren:

• Jesper Vind er korrespondent i Tyskland for Weekendavisen.

Men Janninger-saken er småtteri sammenlignet med det dramaet høyrepartiet Alternative für Deutschland har skapt rundt Tysklands historiske arv. En av partiets ledere, Alexander Gauland, skapte furore under valgkampen i år ved å hevde at tyskerne burde droppe skam- og skyldfølelsen og finne igjen stoltheten over de tyske soldatene under andre verdenskrig. «Hvis franskmennene er stolte av keiseren sin, og britene er stolte av Nelson og Churchill, så har også vi retten til å være stolte av de tyske soldatenes prestasjoner i de to verdenskrigene», sa han under et møte 2. september.

Noen dager før hadde Gauland helt bensin på bålet i et intervju med Bild, ved å erklære at hans omdiskuterte partikollega Björn Höcke, leder i delstaten Thüringen, er «en del av AfDs sjel».Höcke er AfDs enfant terrible. I 2015 raste han mot innvandring fra «den livskraftige afrikanske formeringstypen» og hevdet i fjor at kansler Merkel burde «føres bort i en tvangstrøye» på grunn av flyktningpolitikken.

Så, i januar 2017, krysset Höcke den historiepolitiske «røde linjen», ved å kritisere Holocaust-monumentet. Höcke sa at «vi har oppført oss som et slagent folk. Vi tyskere er det eneste folket i verden som har reist et skammens minnesmerke i hjertet av hovedstaden». Han sa at den tyske befolkningen fortsatt befinner seg i «en sinnstilstand preget av totalt nederlag», og at Tysklands mange minnesmerker over nazitidas forbrytelser gjør landets historie «elendig og latterlig». Höcke sa også at tyskerne «trenger en full snuoperasjon» i tilnærmingen til historien. Det skal altså være slutt på å skamme seg så mye over nazismen.

Det var ingen tvil om at talen var en nøye målrettet provokasjon fra Höckes side. Han ville bryte tabuene for å skape mer albue­rom i omgangen med nyere tysk historie. Eller, som tilhengerne hans vil formulere det: et oppgjør med den politiske korrektheten i Tyskland.

Men ved å kritisere Holocaust-monumentet med rabiat retorikk høstet AfD-politikeren usedvanlig mye kritikk fra ledende politikere i Berlin, som fikk kalle Höcke «en nazist» nærmest uten reaksjoner. Israels ambassadør i Tyskland framsatte krav om at Höcke trakk tilbake utsagnene: «Slike ytringer hører ikke hjemme i et demokratisk Tyskland som i dag står for mangfold, toleranse og frihet. En unnskyldning til alle nazismens ofre ville være passende, framfor alt de seks millioner jøder som mistet livet i et industrielt massemord.»

Kritikken var så omfattende at andre ledende AfD-folk måtte rykke ut og si at Höckes tale ikke harmonerte med partiets offisielle linje, som utelukker medlemmer med nazi-lignende holdninger. Daværende partileder Frauke Petry uttalte at «Höcke har, med sine soloutspill og skudd fra hofta, blitt en belastning for partiet». Petry og et klart flertall av partiets ledelse forsøkte derfor å kaste ut Höcke. En eksklusjonsprosess ble innledet, men takket være en svært desentralisert og byråkratisk partilovgivning i Tyskland greide flere av Höckes allierte, blant andre Alexander Gauland, å utsette saken. De henviste til at Höcke hadde beklaget at talen var «umusikalsk» og lett kunne «misforstås». Björn Höcke er altså fortsatt en ledende figur i Alternative für Deutschland.

Dermed ser det ut til at sentralstyremedlem Dirk Driesang fikk rett i skrekkvisjonen han uttalte etter Höckes tale. Driesang – en operasanger som oppfatter seg som moderat og konservativ – sa at han fryktet at debatten om Höcke ville bli «avgjørende for AfDs framtidige kurs», og minnet om at partiet ble grunnlagt som et «bredt borgerlig alternativ». Og i starten var AfD faktisk mer moderat. Her var ingen direkte anti-islamske holdninger, man ønsket «bare» en kanadisk innvandringsmodell som slapp inn innvandrere etter kvalifikasjoner.

Fra begynnelsen vedtok partiet også en rekke ideologiske grenser mot høyre: Det skulle ikke være plass til rabiate typer som ga uttrykk for antisemittisme eller rasisme. Dessuten kunne man ikke bli medlem om man hadde forbindelser til det nynazistiske NPD. Den framtredende høyreideologen Götz Kubitschek fikk i 2015 avslag på en søknad om medlemskap fordi han hadde holdt flere taler for den kontroversielle Pegida-bevegelsen i Dresden.

Det nye tyske høyrepartiet gikk også inn for en ny historiepolitikk i Tyskland, fordi de mener at nazismen tar så mye plass i den nasjonale selvforståelsen at det har skapt et stort tysk selvhat. Det forsøkte AfD å bekjempe ved å legge vekt på at den tyske historien er mye mer enn nazismen: Den nåværende innsnevringen av den tyske erindringskulturen til den nasjonalsosialistiske tida må brytes opp til fordel for et bredere historiebilde som også omfatter de positive, identitetsdannende aspektene av tysk historie.»

Meningen var med andre ord at det skulle bli mer plass til identitetsskapende helter som Otto den store, Martin Luther, Frederik den store av Preussen, Otto von Bismarck og i det hele tatt den åndelige tradisjonen omkring Tyskland som das Land der Dichter und Denker.

Men AfDs forsøk på å navigere gjennom dette identitetspolitiske minefeltet har gang på gang slått feil, fordi partiet også mobiliserer rabiate personer som partiet enten ikke vil eller ikke kan kaste ut. Historiens byrde manifesterer seg igjen og igjen som den tyske høyresiden evig svake punkt og akilleshæl.

Fenomenet ble beskrevet på en enkel, billedlig måte av den konservative forfatteren Wolfgang Büscher i Die Welt, der sammendraget lød: «Den tyske høyresida har et problem som andre europeiske høyrepartier ikke har: Nasjonalsosialismen skramler etter den, akkurat som en blikkboks som barn har bundet til halen på en katt. Det er nettopp derfor det ikke har kommet noe godt ut av det tyske høyre siden 1945. Og det er ikke bare motstanderne som binder naziboksen til de høyreorienterte – de gjør det selv, igjen og igjen.»

Hvorvidt Büschers observasjon holder stikk framover, vil tida vise. Ved det tyske valget fikk AfD 12,6 prosent av stemmene og fikk over 90 parlamentsmedlemmer, som nå alle får sekretærer, rådgivere og spindoktorer. Det vil kanskje strømlinjeforme, profesjonalisere og sentralisere makten som i partiets første fire år har blitt spredt rundt blant delstatsledere med forskjellig profil. En slik profesjonalisering kan kanskje gjøre at «blikkboksen» blir mindre plagsom.

Det hevdet i hvert fall sjefredaktør Dieter Stein fra avisa Junge Freiheit, da jeg snakket med ham under AfDs landsmøte i Köln tidligere i år. Stein sa at de andre tyske partiene ikke ville kunne fortsette å utelukke et samarbeid med AfD: «Det var mange som sa det samme om De grønne, som i begynnelsen var både økomarxistisk og veldig kaotisk, og om venstresidepartiet Die Linke på grunn av røttene i DDRs kommunistparti. Begge to ble etter hvert mer moderate og dermed også mer respektable i tysk politisk kultur. Kanskje går det slik med AfD også?»

Det er likevel ikke utenkelig at AfD imploderer. Frauke Petry og noen av hennes likesinnede har etter valget forlatt AfD i protest mot at Höcke og andre rabiate ikke har blitt kastet ut. De forsøker nå å etablere et mer liberalt og mer moderat nasjonalkonservativt parti under navnet «Die Blaue Partei».

Uansett har Tyskland blitt endret av den høyrepopulistiske strømningen. Det ser man også tydelig i kulturlivet. I juni kom historikeren Rolf Peter Sieferles høyreorienterte debattbok «Finis Germania» inn på den prestisjetunge lista over månedens ti mest anbefalelsesverdige fagbøker, som velges ut av ledende kulturjournalister.

Den lille boka tar et oppgjør med det moderne Tysklands erindringskultur, som han oppfatter som en klamp om foten på landet. Sieferle påpeker at oppgjøret med «Auschwitz» er blitt til en «statsreligion» som har ført til selvhat og selvutslettelse; at å være tysker er å være «en djevel», som «aldri tilgis skylden og til evig tid skal leve i mørket». Som straff har tyskerne tillatt så mye innvandring og multikultur at de holder på å gå til grunne som folk. Det holder så å si på å føre til «finis Germania».

Kritikken haglet fra flere sider da det ble oppdaget at «Finis Germania» hadde kommet på anbefalingslista. Forfatteren Andreas Speit skrev at «i Tyskland har det skjedd en forskyvning langt mot høyre i forhold til det som kan sies, og i forhold til hvem som kan velges. Det blir normalt forklart med at hat og hets på internett har akselerert utviklingen. Men at et normskred innen kulturjournalistikken også har forsterket høyredreiningen, blir mye mindre diskutert».

I den opphissede debatten som fulgte ble anbefalingen av Sieferles bok også utropt til en «litteraturskandale».

Likevel overtok Sieferles bok i sommer førsteplassen på Amazons liste over de mest solgte bøkene i Tyskland.

Oversatt av Lars Nygaard

Artikkelen er oppdatert: 30. november 2017 kl. 11.38