Klassekampen.no
Onsdag 25. oktober 2017
Skjønnlitteraturen kan vise oss måter å leve på en giftig planet. Men da må forfatterne tenke fremover.
Ut av klima-melankolien!

Kronikk

«I år er naturen tilbake også i norsk samtidslitteratur etter å ha vært borte i flere tiår, mener litteraturkritiker Marta Norheim». Sitatet er tatt fra en artikkel i Aftenposten mandag (16. oktober), og er sakset fra Norheims ferske «Oppdateringar frå lykkelandet: Røff guide til samtidslitteraturen» (2017). «Røff guide» er dekkende her, for naturen har vitterlig vært tilstedeværende i samtidslitteraturen de siste årene. Vi vil sågar hevde at naturen er for mye til stede, eller til stede på en måte som ikke hjelper oss videre.

Vi er enige i at skjønnlitteraturen kan ha en rolle å spille; den kan gi mening til klimaendringenes «uhåndgripelige og abstrakte» karakter, slik økokritikeren Antonia Mehnert formulerer det. Den litterære fiksjonen egner seg spesielt godt der vitenskapelige fremstillingsmåter kommer til kort. Hun hevder videre at litteraturen kan gi oss fremstillinger av en usikker fremtid og er derfor viktig for diskusjoner om klimaendringer.

Mens usikkerhet og kompleksitet på mange måter er problemer for vitenskapen, kan det for skjønnlitteraturens vedkommende like gjerne ses som et felt av muligheter. Dessuten er såkalt «kli-fi» – skjønnlitteratur som tematiserer menneskeskapte klimaendringer – mer tilgjengelig enn vitenskapelige «faktatekster». Romaner leses gjerne med større iver enn rapporter. Dermed kan skjønnlitteraturen potensielt bidra til å forme vår forståelse av de globale klimaendringene.

I en artikkel i Norsk Litterær Årbok 2017 har vi lest fire samtidsromaner: Tomas Espedals «Året» (2016), Agnar Lirhus’ «Liten kokebok» (2016), Brit Bildøens «Sju dagar i august» (2014) og Mette Karlsviks «Den beste hausten er etter monsun» (2014). Vi spurte oss hvordan disse romanene gjør klimakrisen til et litterært objekt.

Det vi fant var at romanene tar opp i seg klimakrisen først og fremst ved å speile følelser og reaksjoner som vi til stor del finner igjen i våre faktiske holdninger til klimaendringene. De tematiserer klimaendringene gjennom gjenkjennelse, der karakterenes langt på vei håpløse – apatiske, eller også fornektende – valg og skjebner står til den følelsen av desperat, men likevel likeglad, rådvillhet som mange av oss opplever i møte med klimaendringene.

Vår påstand er at disse bøkene samtidig vikler seg inn i forslitte litterære motiver, der nedarvede kategorier og distinksjoner – ikke minst Menneske og Natur – danner ramme og motivasjon for fortellingen. Slik forblir en rekke litterære muligheter uutforsket. Bøkene ruster oss dermed ikke til å forstå de menneskeskapte klimaendringene som et fenomen uten presedens, som en situasjon der gamle kategorier bryter sammen. De tar oss med andre ord aldri forbi gjenkjennelse med den apatiske tilstanden vi nå befinner oss i.

Hovedkarakterene hos Espedal og Lirhus søker til naturen for å løse sine eksistensielle problemer, og slik representerer de den romantiske, naive naturdyrkeren. Bildøens heltinne bryter sammen av en bagatell, mens naturkatastrofene som utspiller seg på TV-skjermen møtes med resignasjon og fortrengning, slik også sorgen over det tapte barnet blir fortrengt. Hos Karlsvik makter en jagerflyger ikke annet enn symbolske handlinger for å bøte på klimakrisen, mens hun selv bidrar til å forsterke den globale oppvarmingen.

En velvillig lesning av disse romanene ville være at de på treffende vis speiler følelser og reaksjoner som de fleste av oss opplever i møte med klimaendringene. Ved å speile våre egne fortrengningsmekanismer viser romanene samtidig frem at dette er en blindgate. Svaret på klimakrisen er åpenbart ikke å dyrke sin egen hage, à la Candide, slik protagonisten hos Lirhus gjør. Ei heller nytter det å trekke seg tilbake til naturen, som fortelleren hos Espedal, stenge seg inne som Bildøens Sofie, eller spre utslippene sine jevnt utover for å bøte på sin dårlige samvittighet, som Karlsviks jagerflyger. Disse bøkene gjenspeiler en naturromantikk som ikke lengre er gyldig.

Antropocen er et varsel om at den forslitte distinksjonen mellom Menneske og Natur står for fall. Derfor må litteraturen gjøre noe annet enn å vise frem karakterer som lengter tilbake til en uberørt natur.

Det finnes ikke et oppskriftsmessig svar på hvordan litteraturen kan bidra til den verden som den både kommer fra og henvender seg til. Klimaendringer kan være ramme, protagonist, kilden til et narrativt vendepunkt, et bakteppe, et motiv, eller en tidvis referanse. De kan fremstå som «problem», som «forstyrrelse» eller «kilde til bekymring». Fremstillingen kan være ironisk, didaktisk eller dystopisk. Dette er bare noen av de narrative mulighetene som finnes.

Romanen trengs for å gi mening i antropocen. Det er nødvendig med et alternativ til vitenskapelige fremstillinger. Men det underliggende spørsmålet mener vi bør være det Timothy Morton stiller i boken The Ecological Thought: «Hvordan kan vi bevege oss videre fra melankolien vi opplever i møte med en forgiftet planet?» (Morton 2010: 2). Det holder ikke å bare vise frem den antropoceniske melankoli.

t.g.endreson@sum.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 30. november 2017 kl. 11.40

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk