Klassekampen.no
Mandag 23. oktober 2017
Kristendommen kom med nye ideer om livet etter døden. Men det var ikke bare bare å havne i himmelriket.
Sjelens gode hjelpere
Etter døden kunne familien eller ­helgener hjelpe til med å hjelpe sjelen fram til himmelen.

middelalder

Med kristningen av de nordiske land kom et nytt menneskesyn og nye forestillinger om hva som ventet mennesket etter døden. Mennesket bestod av en kropp og en sjel, og disse skulle gjenforenes på dommens dag. For de frelste ventet himmelen, for de fortapte helvete.

I mellomtiden var den dødes sjel i en farefull situasjon, men den kunne hjelpes av de gjenlevende. Kirken utviklet på 1100-tallet læren om skjærsilden, et sted hvor sjelen ble renset for synd. Tiden i skjærsilden kunne forkortes ved at presten leste sjelemesser for folk, noe som ga kirken store inntekter i form av gaver eller eiendom.

Hjelp sjelen videre

Hvordan sjelehjelp ble praktisert i den tidligste fasen av kristningen, før kirken var organisert, vet vi lite om, men runeinnskrifter fra 1000-tallet i Skandinavia vitner om at det var familien til den døde som sørget for dette. Innskriftene er minneinnskrifter til avdøde på reiste runesteiner, men inneholder også en bønn til Gud, Kristus, jomfru Maria eller St. Mikael om sjelehjelp. Bønnen er uttrykt i formelen «Gud hjelpe NNs sjel eller ånd». Ordet for sjel, sál, er et angelsaksisk ord som kom med kristningen, mens det norrøne ond fikk betydningen livsånde eller pust. I de svenske runeinnskriftene brukes ofte begge ordene. Bønnene om sjelehjelp vitner om at misjonærenes budskap om dommedag med frelse eller fortapelse som utgang hadde nådd fram.

Lys og paradis

For folk var forestillingene om himmel og helvete ikke bare abstrakte ideer, men fysiske realiteter. Forestillingen om helvetet ble utbrodert i visjonslitteratur og bilder, og har også satt spor i skaldedikt. Den islandske skalden Hallfred Vandrødeskald, som levde på slutten av 900-tallet, sier at han kan dø sorgløs om han visste at sjela hans var berget; han frykter ikke noe bortsett fra helvete.

Innskriftene viser også hvordan folk forestilte seg himmelen. På en svensk runestein reist til minne om Ulvketill står det: «Han levde på Skålhamra. Måtte Gud hjelpe hans ånd og sjel, og Guds mor sikre ham lys og paradis.» I en annen innskrift ber de etterlatte Kristus hjelpe Tummis sjel å komme til lyset og den verden som er best for kristne. Forestillingen om det lysende paradis samsvarer med den kristne liturgien, hvor formelen «lys og paradis» forekommer både i dødsmesser og i påskemessen for nylig døpte.

Å veie en sjel

St. Mikael var en populær skikkelse i den tidligste kristningstiden. Selv om erkeengelen Mikael ikke vies så mye oppmerksomhet i Bibelen, fikk han en viktig rolle i den folkelige tro i middelalderen. Han førte de dødes sjeler til Gud, og ved dommedag skulle han veie menneskenes gode og onde gjerninger. Dersom de syndige handlingene fikk vekten til å tippe feil vei, kunne han legge fingeren på vektskålen for å veie opp for syndene.

Sagaene forteller at Olav Tryggvasons misjonsbiskop Tangbrand brukte Mikael for å forklare det kristne budskapet. Da den hedenske høvdingen Sida-Hall fikk høre om den mektige Mikael, lot han seg omvende. Flere av runeinnskriftene med bønn om sjelehjelp er rettet til nettopp St. Mikael. På en runestein fra Uppland heter det: «Estrid lot reise denne steinen til minne om Ivar, sin ektemann, og Ingvar og Ingefast til minne om sin far. Måtte Mikael passe på hans sjel.»

Den farefulle overgangen

St. Mikaels popularitet holdt seg gjennom hele middelalderen. I Draumkvedet møter vi han som sankte-såle Mikkjel, altså sjele-Mikkel. Han hjelper Olav Åsteson over Gjallarbroen, broen over elva Gjoll som skilte de levendes fra de dødes verden.

Forestillingen om en farefull overgang til det hinsidige finnes i en rekke religioner. For dem som klarte å forsere den farefulle overgangen, ventet en ny tilværelse i det hinsidige, mens de svake havnet i avgrunnen. Ofte er skillet markert av en farlig elv eller bro som måtte passeres. Disse forestillingene dannet grunnlag for magisk-religiøse handlinger som de etterlevende kunne utføre for hjelpe den avdøde over avgrunnen.

I gresk religion var Karon fergemannen som fraktet de døde over den farlige elva Styx til dødsriket. De som ikke betalte Karon, kom seg ikke over avgrunnen. Ved begravelsen fikk derfor den døde en mynt under tunga. Denne skikken har en parallell i brobygging som sjelehjelp.

Broen til frelse

I flere av de skandinaviske runeinnskriftene er bønn og sjelehjelp for den avdøde kombinert med bygging av broer. På Eik-steinen fra omkring år 1000 kan vi lese: «Sakse gjorde denne broen for at Gud som lønn skulle hjelpe sjelen til hans mor, Turid.» Brobyggingen som konkret handling er altså forventet å ha en effekt i det hinsidige, nemlig å hjelpe Turids sjel til frelse. Den konkrete brobygging kan forstås som en magisk handling bygget på prinsippet om homøopatisk magi. Ved å bygge en fysisk kopi av den hinsidige broen, kunne man direkte påvirke sjelens vandring i det hinsidige.

En mor i Uppland var bekymret for sin sønns frelse, og bygget derfor bro: «Ragnelv lot bygge denne broen etter Ånund, sin gode sønn. Måtte Gud hjelpe hans sjel og ånd bedre enn han fortjener. Ikke noe minnesmerke vil være større enn det moren gjorde til minne om sin eneste sønn.» Denne innskriften illustrerer flere ting: reising av runestein for å minne og hedre medlemmer av ætta, at kvinner stod bak, samt den kristne omsorgen for avdødes sjel. Den førkristne tradisjonen med å reise minnesteiner forsvant gradvis. Alle ble gravlagt på en kirkegård. Enkelte fikk minne­innskrifter i runer eller med latinske bokstaver, men på liggende steiner. Innskriftene med bønn om sjelehjelp forsvant, for nå var det kirkens menn som sørget for dette.

gunne50@live.no

Gunnhild Røthe er gjesteskribent i Kringla Heimsins.

Artikkelen er oppdatert: 30. november 2017 kl. 10.37

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk