Klassekampen.no
Mandag 23. oktober 2017
Ut på gulvet: Bjørnar Moxnes (i midten) og Rødt må komme seg ut på arbeidsplassene og lytte til grasrota, skriver forfatterne. Bilde fra Haraldrud avfallsmottak. Foto: Christopher Olssøn.
Det er fagbevegelsen som har størst potensial for å skape endring. Rødt må bygge et nytt arbeiderparti.
Veien videre for Rødt

Kronikk

Manifestleder Magnus Marsdal ønsker en ny samlingsprosess mellom SV og Rødt etter valget, men i en prosess der faglige tillitsvalgte sitter i førersetet. Sånn sett skiller han seg fra mange andre «sammenslåere» ved å peke ut en tydeligere politisk retning for et styrket venstre. Det er prisverdig tenkt, men likevel tror vi ikke det vil føre noen vei. Det som trengs nå er ikke proklamasjoner, men bygging av en organisasjon med faglig-politisk kraft, basert på en tydelig kvinneprofil, en systemkritisk klimapolitikk og en mer solid antikapitalistisk plattform enn det som fins i dag. Slik vi ser det, er Rødt partiet som nå kan aksle den oppgaven. Men det vil bli en krevende jobb.

Fagbevegelsen er den aktør i samfunnet som uten sidestykke er viktigst som potensiell pådriver for forandring. Det er fordi det er på arbeidsplassene – og like mye innen offentlig som privat sektor – at den viktigste kampen om samfunnsmessig fordeling foregår. Det er her verdiene skapes og det er her bevisstheten om arbeidsfolks rolle som samfunnsendrende kraft har best vekstvilkår. Ingen andre bevegelser eller aksjoner kan spille en tilsvarende rolle, selv om vi preges av et ideologisk klima der mange prøver å fortelle oss nettopp det.

Fagbevegelsen har i flere tiår har blitt slått tilbake og blitt passivisert av et for stort byråkrati. Men det er heller ikke til å stikke under en stol at det fins mange arbeidstakere som vegrer seg for både å bli medlemmer og å aktivisere seg i fagforeninger. «Vær din egen lykkes smed»-ideologien setter også sitt preg på den nye arbeiderklassen. Opp mot dette må sette en kollektiv bevissthet som er en forutsetning for enhver betydelig faglig framgang.

Som et reelt arbeiderparti må Rødt fortsette å vise hvor vår lojalitet ligger. Det betyr å lære av de beste faglige instinkter, slik partiet har gjort i krav om rekommunalisering i Tromsø og kamp mot profitører i Oslo. For vi vil se stadig nye forsøk på og former for sosial dumping, åpning av nye områder for anbud og konkurranse, nye krav om økt arbeidstid og fleksibilitet, nye angrep på lønn og pensjon. I 2017 går tilsynelatende økonomien oppover, og ledere bevilger seg selv høye bonuser. Men vanlige arbeidsfolk får ingenting igjen – fordi vi skal vise moderasjon. Hvis vi ikke engang skal kreve å opprettholde kjøpekrafta i såkalt «gode tider», hvordan skal vi da kunne klare å stå imot når pilene peker nedover, eller når neste krise kommer?

Rødt har hatt en sterk medlemstilstrømning det siste året og passerte nylig 4.300 medlemmer. Bare i løpet av september vokste Rødt med 11,5 prosent, noe som også gjenspeiler en rask tilvekst av nye faglige tillitsvalgte og fagorganiserte innen alle sektorer. For å svare på deres forventninger, er det viktig å bygge ut partiet til en solid faglig base. Det betyr ikke at arbeiderpartiet Rødt skal bli en slags utvidet fagforening. For fagbevegelsen og dets støttepartier har atskilte oppgaver. Men et parti som tar mål av seg til å støtte en kjempende arbeiderklasse, må også lære seg å lytte til denne bevegelsens talskvinner og -menn. Bare slik kan vi bygge arbeiderpartiet Rødt nedenfra. Det hjelper ikke med kun faglige tillitsvalgte i partiet, man må knytte sammen et nettverk av medlemmer med alle slags erfaringer og breie samfunnskunnskaper.

Det forutsetter en ideologisk og fagpolitisk skolering, og en vilje til å bevege seg der fagbevegelsen har sine røtter – i den enkelte klubb og lokale fagforening. Det er på grasrotnivå man kjemper den daglige klassekampen og det er der man best ser det klare skillet mellom arbeid og kapital. Derfor skal Rødt nå starte en omfattende skolering for tillitsvalgte og medlemmer. Gjennom temaer som velferdsprofitører, EØS, Hovedavtalen og pensjonsranet vil vi bygge kunnskap og skape debatter som i første omgang vil styrke og samle Rødt om felles politiske og ideologiske verdier. I neste omgang vil dette kunne smitte over på grunnplanet. Målet må være å finne tilbake til den kollektive styrken, og den må bygges opp hvor makta faktisk befinner seg, nemlig på klubbnivå på den enkelte arbeidsplass. Da kan vi ha håp om å bygge en fagbevegelse med mening retning.

Vi må på offensiven. Da markedskreftene lyktes i å knuse havnearbeidernes tariffavtale, svikta fagbevegelsen ved ikke å være i stand til å si stopp. Og angrepene står i kø. Hvis ikke fagforbundene som berøres av den blåblå jernbanereformen går i spissen for nye kampformer, er løpet kjørt for å stoppe privatisering av hele jernbanen i Norge. Vi må aktivt prøve å reversere reformen (som Ap for øvrig under valgkampen nektet å si at de ville gjøre) gjennom nye former for faglig mobilisering og en mye mer pågående politisk støtte fra partier på Stortinget. Vi må stoppe nye anbudsrunder som vil følge i rask rekkefølge etter at Sørlandsbanen er først ute med konkurranseutsetting. Og vi må forberede oss på det store slaget om EUs nye jernbanedirektiv, «Jernbanepakke 4», som vil pålegge Norge å sette politikken som de blåblå nå fører ut i livet.

Dette vil kreve ikke bare faglig, men også politisk organisering som klarer å sette i system studier, diskusjoner og målretta politiske vedtak om mobilisering og aksjoner på nasjonalt nivå.

Det fins ingen «quick fix» for å nå dit, men kun møysommelig organisasjonsbygging av et «faglig-politisk landforsvar» som vi ikke klarer oss uten hvis vi skal hindre at det norske arbeidslivet blir rent i senk av den markedsliberalistiske inntrengeren.

halvor.f@online.no

Artikkelen er oppdatert: 30. november 2017 kl. 10.38