Klassekampen.no
Lørdag 21. oktober 2017
En reise i Odyssevs fotspor for far og sønn Mendelsohn:
Fars siste odyssé
Reise: Far ville studere Homers epos og lære om livets reiser. Først tok han mitt kurs på universitetet. Så seilte vi mot Ithaka.

E• januarkveld for noen år siden, like før vårsemesteret, der jeg skulle avholde et seminar om Odysseen for bachelorstudenter, ble jeg, av årsaker jeg den gang trodde jeg forstod, spurt av min far, en pensjonert realfagsforsker som dengang var enogåtti, om han kunne få delta på kurset, noe jeg sa ja til. En gang i uken de neste seksten ukene tok han derfor den lange turen fra forstadshuset jeg vokste opp i på Long Island, et beskjedent toetasjes hus hvor han og min mor fortsatt bodde, til det lille universitetet jeg underviser ved, som heter Bard College og ligger ved bredden av Hudson-elven. Ti over ti hver fredag tok han plass blant studentene som hadde meldt seg på kurset, sytten–atten-åringer som ikke engang var en fjerdedel så gamle som ham, og tok del i analysen av dette gamle diktverket, et epos om lange reiser og langvarige ekteskap og hva det innebærer å lengte hjem.

Hvis han var for sliten etter klassen til å ta den tre timer lange kjøreturen hjem, hendte det ofte at han sov over i det ekstra soverommet jeg bruker som kontor, på en smal brisk som hadde vært barndomssengen min. Denne sengen, som han hadde laget egenhendig femti år tidligere, hadde en liten hemmelighet: Den var tilvirket av en dør, en simpel, hul dør som han hadde skrudd fire robuste treben i og som er like stødig den dag idag som da han laget den. Jeg skulle tenke ofte på denne sengen et år senere, da han ble alvorlig syk og mine brødre og min søster og jeg måtte begynne å ta oss av faren vår, holde engstelig øye med ham mens han sov urolig i en rekke digre, utførlig mekaniserte innretninger som knapt så ut som senger over­hodet.

Fakta:

daniel mendelsohn

• Amerikansk forfatter og oversetter, professor i antikkens kultur ved Bard College og kritiker i The New Yorker og The New York Review of Books.

• Født i New York i 1960.

• Dette er et utdrag fra hans nyeste bok «En odyssé» (Forlaget Press), som kommer ut på norsk denne høsten. Utdraget stod på trykk i The New Yorker i april i år. Det er oversatt av Knut Ofstad, som også har oversatt boka.

• Mendelsohn kommer til Norge neste uke i forbindelse med lanseringen av boka. Han besøker Litteraturhuset i Trondheim 24. oktober, Litteraturhuset i Oslo 25. oktober og Litteraturhuset i Bergen 26. oktober.

Odyssé-seminaret varte fra slutten av januar til begynnelsen av mai. En ukes tid etter at det var slutt, snakket jeg tilfeldigvis med min venninne Froma i telefonen. Hun nevnte et cruise hun hadde vært med på et par år tidligere som het «Odyssevs’ reise: I Odysseens spor gjennom antikkens Middelhav». Neste morgen ringte jeg faren min.

Mens vi pratet, gikk vi begge inn på cruiserederiets nettside. Vi kunne lese at cruiset ville følge den intrikate reiseruten til vår mytiske helts ti år lange ferd hjem fra trojanerkrigen, heftet av skipshavarier og uhyrer. Turen skulle starte i Troja i det nåværende Tyrkia og ende på Itháki, en liten øy vest i Hellas som påstås å være Ithaka, stedet Odyssevs kalte sitt hjem. Og noen uker senere, i juni, ikke lenge etter vårt dypdykk i teksten til det homeriske heltediktet, ble vi derfor med på cruiset, som varte i ti dager, én for hvert år av Odyssevs lange reise.

Diktet begynner med historien om Odyssevs’ sønn, en unggutt på leting etter sin lenge savnede far. Så konsentrerer det seg om helten selv, først mens han minnes de fantastiske eventyrene han opplevde etter å ha reist fra Troja, og deretter mens han kjemper for å komme seg hjem, hvor han vil kreve tilbake sin identitet som far, ektemann og konge, og ta en grusom hevn over frierne som beilet til hans hustru og forsøkte å tilrane seg tronen hans. Og i den siste boken gir det oss et bilde av hvordan «en mann» kan fortone seg etter at hans livs eventyr er over, nemlig som heltens aldrende far, den siste som Odyssevs gjenforenes med, nå en avfeldig gammel mann alene i frukthagen sin, lei av livet. Gutten, mannen, gamlingen: menneskets tre aldre. Den underliggende reisen diktet skildrer, er en manns ferd gjennom livet, fra fødsel til død.

I min fars øyne var ikke Odyssevs verdt all viraken han blir til del i diktet. Om og om igjen i løpet av seminaret fant han grunn til å skjelle ut den legendariske eventyreren. «Helt?» freste han minst én gang per seminarmøte, «han er vel ingen helt!»

Forakten hans moret studentene, men meg overrasket den ikke. Det første adjektivet som brukes om Odyssevs i eposet er polytropos. Ordets bokstavelige betydning er «med mange vendinger»; poly betyr «mange» og tropos betyr «vending». På ett plan beskriver ordet presist formen på Odyssevs’ reise: Han er mannen som kommer dit han skal ved hjelp av flakking – ja, ofte ved å bevege seg i sirkel. Og så har vi selvsagt den største sirkelen av dem alle, den som bringer ham tilbake til Ithaka, stedet han hadde forlatt for så lenge siden at når han endelig kommer hjem, er han og hans kjære ugjenkjennelige for hverandre. Men «med mange vendinger» er også en fiffig måte å beskrive helten selv på. Opp gjennom hele den greske litteraturen er Odyssevs en beryktet luring som tyr til sleipe triks og utflukter.

Odyssevs’ dyktighet som fabulist, historieforteller og ren løgner har begeistret publikum gjennom hundre generasjoner, og særlig forfattere og poeter betrakter ham som en språklig virtuos. Men alt dette gjorde ham utålelig for faren min. Som utdannet matematiker verdsatte han nøyaktighet og presisjon – på grensen til det rigide. Han hadde systematisk kalibrert standarder for så å si alt, som om livet (tenkte jeg foraktelig da jeg var ung) var en ligning og alt man behøvde å gjøre var å beregne variablene: barn, ekteskap, vennskap. For ham inngikk alt i en omfattende, nærmest kosmisk kamp mellom kvalitetene han stod for og den slappere, skrøpeligere standarden folk flest nøyde seg med, enten det gjaldt sanger eller biler eller romaner eller ektefeller. «Dyktighet er dyktighet, punktum,» kunne han bjeffe. «Flink er flink – det er ingenting som heter ‘uflaks på eksamen’.»

All denne rigiditeten, denne fornuften og presisjonen og rasjonaliteten, fikk meg ofte til å lure på hvordan han ble beheftet med det upassende, idiotiske kallenavnet vi brukte på ham: Daddy Loopy. Det hendte riktignok at han brått og uventet myknet, noe jeg som barn ønsket at han skulle gjøre oftere.

En gang tok han meg med ned til Florida for å besøke faren hans, som var blitt syk. Jeg var cirka fire. På begynnelsen av flyturen hjem ble vi opplyst om at det var «vær» over New York, og at vi måtte sirkle. Jeg ble urolig av flyets kontinuerlige krengning, av månen som passerte vinduet vårt igjen og igjen, og ønsket bare å komme hjem; men istedenfor å begynne å kjefte på meg, stakk min far til meg en bok og sa: «Ser du litt i denne, legger du ikke merke til det.» Faren min likte å fortelle denne historien, tilsynelatende fordi den viste hva for en grei og tålmodig gutt jeg hadde vært. Men nå som jeg vet hvordan det er å reise med småbarn, har jeg skjønt at det dreier seg om hva for en grei og tålmodig forelder han var. Siden han var som han var, tok det selvsagt ikke lang tid før han gled over fra denne søte anekdoten til matematikk. Historien, pleide han å si idet han begynte å fortelle den – og dette er enda en grunn til at Odysseen får meg til å tenke på ham – tar utgangspunkt i en gåte: Hvordan kan man reise langt og lenge uten å komme noe sted? Svaret på gåten var: Ved å bevege seg i sirkel.

Derav spydighetene hans, de fresende besvergelsene: «Han er vel ingen helt!»

Første gang det hendte var en times tid inn i det første møtet av seminaret «Homer: Odysseen.» Vi hadde snakket om måten diktet begynner på. Proemet, som de første linjene i et epos kalles, redegjør for bakgrunnen: Vår polytrope helt er forsinket på hjemveien «etter å ha styrtet Trojas hellige citadell i grus»; etter å ha «flakket vidt» er han blitt tatt til fange av den elskovssyke nymfen Kalypso, som vil gifte seg med ham til tross for at han er fast bestemt på å vende hjem til sin hustru Penelope; alle mennene han hadde med seg for å kjempe i trojanerkrigen er døde, noen på grunn av idiotiske uhell på hjemveien. Men etter denne korte innledningen konsentrerer diktet seg, ikke om Odyssevs, men om hans sønn Telemakhos, som bare var et spedbarn da helten reiste til Troja. Nå, idet eposet tar til, sitter han som tyveåring i det kongelige slottet og ergrer seg over de katastrofale følgene av det tyve år lange fraværet til Odyssevs. Slik begynner altså Odysseen: Helten selv er ingen steder å se, og krisene foranlediget av fraværet hans fanger all vår oppmerksomhet.

Så det første jeg gjorde på seminaret, var å prøve å vriste noen tanker ut av studentene om hvorfor diktet begynner på denne måten. Hvorfor fokusere på sønnen, en uerfaren unggutt, og ikke faren, som allerede var berømt for sine bragder i trojanerkrigen? Studentene stirret taust ned på tekstene sine. Herregud, tenkte jeg. Det er selvfølgelig en sånn klasse faren min skal følge.

Men så kom det fra en ung kvinne ved siden av meg, som hadde sittet og skriblet noe i notisboken sin: «Jeg tror at den første boken er ment som en slags overraskelse. Her er vi på begynnelsen av dette store eposet om denne store helten, og så er det første som sies om ham at han er en slags taper. Han er en skipbrudden, en fange, han har ingen makt og ingen mulighet til på komme seg hjem. Han er ute av syne for alt og alle han bryr seg om. Så det er som om han ikke kan synke lavere, at det bare kan gå oppover fra det punktet.»

«Glimrende, sa jeg. «Nemlig. Det utgjør en basis for heltens narrative kurve.»

Det var her min far løftet hodet og sa: «Helt? Jeg synes slett ikke han er noen helt.»

«Jeg skal fortelle dere hva jeg synes er interessant,» sa han.

Nitten ansikter vendte seg mot ham. Jeg stirret på ham.

Der satt han med hånden i været.

«Javel,» sa jeg. «Hva synes du er så interessant? Hvorfor er han ingen helt?»

«Er jeg den eneste», sa han, og så på studentene rundt seg som for å finne støtte, «som plages av det faktum at Odyssevs er alene når diktet begynner?»

«Hva mener du med ‘alene’?» Jeg forstod ikke hvor han ville med dette.

«Jo,» sa han, «han reiste avsted tyve år tidligere for å kjempe i trojanerkrigen, ikke sant? Og jeg vil tro han hadde kommandoen over troppen fra øyriket sitt, eller hva?»

«Joda,» sa jeg. «I Iliadens andre bok er det en opptegnelse over alle de greske styrkene som reiste til Troja for å slåss. Der står det at Odyssevs seilte med en armada bestående av tolv skip.»

Stemmen til faren min runget av triumf. «Nettopp! Det er hundrevis av menn, det. Så mitt spørsmål er: Hva hendte med de tolv skipene og mannskapet deres? Hvorfor er han den eneste som kommer hjem i live?»

Etter noen sekunder sa jeg: «Vel, noen døde i krigen, og leste dere proemet nøye, vil dere huske at andre døde ‘av sin egen lettsindighet’. Når vi gjennomgår diktet, vil vi komme til episodene som medførte hans menns død, ulike grupper ved ulike tildragelser. Og da kan dere fortelle meg om dere synes de døde på grunn av sin egen lettsindighet eller ikke.»

Jeg så meg omkring med en oppmuntrende mine, men min far skar en grimase – som om han kunne ha gjort det bedre enn Odyssevs, kunne ha fått de tolv skipene og mannskapet velberget hjem.

«Så du innrømmer at han mistet alle sine menn?»

«Jada,» sa jeg, en tanke trassig. Det føltes som om jeg var elleve år igjen og Odyssevs var en rampete klassekompis jeg hadde bestemt meg for å stå last og brast med om det så innebar at jeg måtte dele straffen med ham.

Nå så min far seg rundt ved bordet. «Hva slags leder mister alle mennene sine? Kaller dere dét en helt?»

Studentene lo. Så, som om de fryktet å ha overskredet en grense, tittet de spørrende bortover langs bordet mot meg.

Jeg ville gjerne vise dem at jeg tålte en spøk, og smilte bredt. Men inni meg tenkte jeg: Dette kommer til å bli et mareritt.

I ukene som fulgte presenterte min far en lang liste over Odyssevs’ tilkortkommenheter.

«Han er en løgner og han bedrar kona si,» kunne han si.

«Han gråter jo hele tiden!» kunne han utbryte, med henvising til Odyssevs’ tårevåte anfall av hjemlengsel.

Og så var det eposets «virkelige svakhet». «Han får jo stadig hjelp fra gudene!» sa min far. «Alt han gjør, absolutt alt han lykkes med, skyldes egentlig hjelp fra gudene.»

«Jeg er ikke så sikker på det,» sa jeg da dette kom opp. Vi pratet om et avsnitt i 6. bok der Athene dramatisk forbedrer Odyssevs’ utseende slik at han kan innynde seg hos herskerne på øya han nettopp er blitt skylt i land på. «Diktet gjør det også klart at han er riktig flink selv uten hjelp fra gudene ...»

«Å nei du,» kom det fra faren min, med en heftighet som fikk noen av studentene til å kikke opp fra notatene sine. «Nei. Hele diktet er avhengig av at gudene hjelper ham hele tiden. Det begynner jo med at Athene avgjør at det er på tide å få ham hjem, ikke sant? Og grunnen til at han kommer seg vekk fra Kalypso, er at Zevs sender Hermes for å gi henne ordre om å sette ham fri.»

«Vel, joda,» sa jeg, «men ...»

«La meg snakke ferdig,» insisterte han, med den nedlatende rytmen i argumentene, pressluftbor-trykket på enkelte ord som jeg kjente så godt fra andre, mye eldre argumenter. «Så det er egentlig gudene som gjør alt. Og det er Athene som doller ham opp når han må se bra ut.»

Religionsgreia hans, sa jeg til meg selv. Nå braker det løs.

Han avskydde religion. Var han nødt til å delta i seremonier av noe slag, surmulte han lik en pubertetsgutt. På bryllup eller bar mitsva’er eller konfirmasjoner sank han sammen på kirkebenken og dekket for øynene med de slanke fingrene på venstre hånd, slik man kan skjule ansiktet når man ser en skrekkfilm, mens han stønnet som om han hadde hodepine og mumlet sine ateistiske ukvemsord til meg eller søsknene mine eller kanskje ikke til noen i særdeleshet mens rabbien eller presten eller kantoren durte i vei: «Ingen kan bevise noe av dette pisset! Det er som voodoo!»

Etter å ha gjentatt: «Han får mye hjelp fra gudene, ja,» lente min far seg bakover på stolen.

En av studentene sa: «Joda, jeg må si meg enig i det som, eh, herr Mendelsohn sa. Det som slo meg mest denne uken var hvor mye Athene griper inn i historien. Det er som om hun holder Odyssevs i hånden selv når det virker unødvendig. Og hvis Odyssevs er så himla smart, kan han vel finne en lur måte å komme seg hjem igjen på egenhånd også? Dersom alt er forutbestemt til å løse seg for ham, hvorfor skal jeg da la meg imponere av de slu triksene eller de fysiske ferdighetene hans?»

Min far strålte. «Nettopp! Uten gudene er han hjelpeløs!»

Det var da han sa ordet «hjelpeløs» at jeg plutselig forstod det. Jeg hadde tenkt at motstanden hans mot gudenes rolle i Odysseen hadde sammenheng med hans avsky for religion i sin alminnelighet, men da han sa ordet «hjelpeløs», skjønte jeg at problemet for min far var at Odyssevs’ villighet til å ta imot hjelp fra gudene stemplet ham som svak, som inkompetent. Jeg tenkte på alle gangene han hadde brummet: «Det er ingenting man ikke kan lære å gjøre selv, om man bare har en bok!» Ikke rart han var allergisk mot religion. Ikke rart han ikke kunne utstå det faktum at gudene – helt til nedslaktningen av frierne mot slutten av diktet – griper inn på Odyssevs’ vegne.

Trengte man guder, kunne man ikke si at man gjorde det selv. Trengte man guder, jukset man.

En måned etter semesterslutt befant min far og jeg oss ombord på et skip midt i Egeerhavet, i Odysseens spor.

I begynnelsen av cruiset hadde han vært anspent. Han var irritabel da han hentet meg med bil foran leiegården min i New York på vei til JFK for å ta flyet til Athen. Han hadde insistert på å bruke sitt lokale drosjeselskap, og da jeg skar en grimase idet jeg satte meg inn i bilen – den hadde ikke aircondition, og det var en veldig varm dag – glefset han: «En drosje er en drosje.» Da vi hadde landet i Athen og hentet bagasjen vår, satte vi oss inn i den luftavkjølte bussen som skulle bringe oss til havnebyen Pireus. Min far virket spent som en stålfjær.

Mens bussen tok seg frem i rykk og napp gjennom trafikken, som gikk tregt på grunn av demonstrasjoner mot den desperate økonomiske situasjonen i landet, gav en representant for cruiserederiet oss en kort orientering. Vi skulle gå om bord på vårt lille skip i tretiden, og i femtiden ville det holdes en mottagelse etterfulgt av et innledningsforedrag. Etter middag ville vi så legge ut på en tolv timers sjøreise over Egeerhavet til Tyrkia, nærmere bestemt havnebyen Çanakkale, hvor Trojas ruiner lå. Disse skulle vi besøke neste for­middag.

Da vi bestilte billettene noen uker tidligere, hadde han, til min overraskelse, insistert på å betale for en av de dyreste lugarene. Den hadde en egen balkong. Da vi kom inn i lugaren for første gang, så han seg rundt, lot blikket gli over det elegante møblementet, før han gikk forbi sengene og den lille sittegruppen og ut på balkongen. Han sniffet høylytt inn middelhavsluften der han stod ute på balkongen. Men skjønt han lot til å like det forsiktige preget av luksus, orkideene og cocktailene som stod klare på et skinnende sidebord av tre, merket jeg en slags motstand i ham, som om han hadde tenkt å bevise for meg etter våre ti dager til sjøs at Odysseen ikke var verdt alt dette styret, all denne luksusen.

Etter et par døgn til sjøs begynte en liten gruppe av passasjerene å samles rundt et piano i skipets bar hver kveld etter middag. Min far ba alltid pianisten spille en av yndlingssangene hans fra Den store amerikanske sang­katalogen. Jeg tror det fremfor alt var dette som fikk ham til å slappe av etterhvert som dagene gikk.

Til min forbauselse ble det snart åpenbart at han likte cruisets ritualer i seg selv – kveldsdrinkene og pianospillingen, de springende konversasjonene med fremmede over cocktailene eller til frokost – minst like godt som han likte stedene vi besøkte. Det virket til og med som om han likte styret med å kle seg om til middag.

I utgangspunktet hadde jeg vært redd de fysiske påkjenningene ville bli for store for ham; han var tross alt tre måneder fra å fylle toogåtti, og det var mye gåing – hvilket i Hellas vanligvis betyr å gå oppoverbakke. Men det skulle vise seg at det var noe annet som plaget ham.

«Dette ser da ikke noe særlig imponerende ut!» utbrøt han den formiddagen vi spaserte omkring i Çanakkales ruiner – den første av mange ganger han gav uttrykk for at en severdighet ikke levde opp til forventningene hans. Brendan, cruisets arkeolog, foredro imens om stedets historie. Han fortalte at det hadde eksistert flere Troja-er etter hverandre opp gjennom årtusenene, og at hvert av dem hadde oppstått og gått til grunne etter tur.

Faren min lyttet oppmerksomt, men så skeptisk ut der vi tok oss frem langs de støvete stiene og gangveiene.

«Selvfølgelig er det interessant,» sa han, «men ...»

«Men hva?» ville jeg vite.

Han la plutselig en arm rundt skuldrene mine og klappet meg mens han smilte skjevt. «Men diktet virker mer virkelig enn ruinene, Dan!»

Den påfølgende uken ble dette et mantra for ham. Diktet virker virkeligere! sa han hver kveld mens folk diskuterte dagens aktiviteter. Idet han gjorde det, skottet han bort på meg, vel vitende om hvor godt tanken gjorde meg.

En kveld, etter at vi hadde trasket rundt i en ruin sydvest på Peloponnes, vendte han seg mot gruppen rundt pianoet.

«Selvsagt er jeg glad for å ha sett disse stedene og kunnet trekke forbindelsen mellom de virkelige åstedene og det som står hos Homer,» sa han.

Folk nikket, og han fortsatte. «Dersom jeg hadde lest 3. bok nå, for eksempel, ville jeg ha visst nøyaktig hvordan det ser ut på kysten til ‘sandrike Pylos’» – han sprellet med fingrene i luften for å vise at han siterte ordrett – «der Telemakhos gikk i land. Og nå har vi alle en fornemmelse av landskapet i Troja, hvordan byen ligger, utsikten mot havet i det fjerne. Det er strålende. Men for meg blir det litt tomt sammenlignet med eposet. Eller halvtomt. Det er som om disse stedene vi besøker er teater­kulisser, mens diktet er dramaet. Jeg føler at det er dét som er virkelig.»

Jeg smilte og sa: «Ikke fortell meg at vi har kommet hele denne veien for å følge i sporene til Odysseen, og nå mener du altså at vi like gjerne kunne ha blitt hjemme!»

«Det er som i ‘Trollmannen fra Oz’,» sa faren min muntert. «Det er ingen steder som hjemme ...»

Brendan vendte seg mot meg. «Vil du si at den filmen egentlig er basert på Odysseen?» spurte han.

«Den kom først som bok!» brøt faren min inn. «Av L. Frank Baum!»

Jeg tenkte meg om noen sekunder. «Javisst,» sa jeg. «Absolutt. Hovedpersonen rives vekk fra hjemmet og familien og opplever fantastiske eventyr på eksotiske steder hvor hun møter alskens uhyrlige og fantastiske vesener. Men hele tiden lengter hun hjem.»

Faren min stirret ned i martinien sin. «Den filmen kom like før krigen begynte,» sa han vemodig. «Bare noen uker før, såvidt jeg husker. Og det å gå på kino den gangen, ser du, det var litt av en opplevelse. Først var det en opptreden med Judy Garland og Micky Rooney. Og så kom et orgel opp gjennom gulvet!»

Den lille gruppen i baren hadde hensunket i taushet mens han mimret. Det gikk med ett opp for meg at for dem var det dette han var: en søt gammel mann full av fortryllende fortellinger fra tredve- og førtitallet. Om de bare hadde kjent hans sanne jeg, tenkte jeg bistert. Men så slo det meg at det kanskje var denne åpenhjertige og sjarmerende gentlemanen min far egentlig skulle ha vært, eller også hadde vært, skjønt for alle andre. Barn innbiller seg alltid at foreldrene er på sitt sanneste som foreldre, men hvorfor det? «Ingen kjenner egentlig sin egen opprinnelse,» bemerker Telemakhos bittert i begynnelsen av Odysseen. Nei, hvem gjør vel det. Våre foreldre er mystiske for oss, på måter vi aldri kan være mystiske for dem.

Den eneste gangen faren min ikke avrundet en kveld om bord på cruiseskipet med å si «Diktet virker virkeligere» var etter at vi hadde vært på Gozo, en liten øy utenfor Malta for å se på en hule som ifølge den lokale overleveringen hadde tilhørt Kalypso. Vi var blitt advart dagen i forveien om at nedstigningen til hulen var steinete og vrien, og at bare noen få kunne gå inn om gangen fordi den var så trang. Eldre og folk med «bevegelses­besvær» ble rådet til ikke å besøke stedet.

Da jeg hørte dette, var jeg fast bestemt på ikke å bli med. Jeg lider fælt av klaustrofobi, og bare det å være i en heis gir meg sterkt ubehag.

«Hva er det du sier?» utbrøt min far da jeg sa det. «Du er nødt! Syv tiendedeler av Odysseen foregår jo der!»

«Syv tiendedeler?» Jeg ante ikke hva han snakket om. «Eposet er fireogtyve bøker langt ...»

«Matte, Dan! Matte. Odyssevs bruker ti år på å komme seg hjem, ikke sant?»

Jeg nikket.

«Og han er syv år hos Kalypso, ikke sant?»

Jeg nikket igjen.

«Så i teorien foregår altså syv tiendedeler av Odysseen der! Du kan ikke gå glipp av den!»

«Vent nå litt,» protesterte jeg spakt, «det stemmer faktisk ikke. Diktet er ikke en direkte parallell til livet hans. Det er to forskjellige ting.»

«Man kan ikke argumentere mot tall,» sa han.

Vi gikk ombord på bussen og kjørte avsted. Mens det store kjøretøyet skranglet avgårde langs de humpete veiene, ble det rørende klart at min far forsøkte å distrahere meg. «Se på de vakre blå blomstene!» kunne han si, og pekte. Men jeg så ikke ordentlig etter; jeg tenkte på hulen.

Vi kom frem, og befant oss på toppen av en brun, gold åskam.

Jeg ristet på hodet. «Nei,» sa jeg til min far. «Niks, beklager. Jeg går ikke ned dit. Gå du, så kan du fortelle meg hvordan det er der.»

«Å, kom igjen, Dan,» sa faren min. «Jeg går sammen med deg, det går så bra, så.»

Så gjorde han noe som forbløffet meg. Han tok hånden min i sin. Jeg så på ham og brast i latter. «Pappa, da!»

«Det går bra,» sa han, mens han holdt meg lett i hånden, noe jeg ikke kunne huske at han hadde gjort siden jeg var liten. Jeg så beklemt på den.

«Jeg skal være sammen med deg hvert skritt på veien,» sa faren min. «Og blir det for ille, går vi bare ut igjen.»

Til min forbauselse oppdaget jeg at det hjalp. Jeg så meg rundt for å finne ut om noen så på, før det gikk opp for meg at de andre ville tro at det var jeg som leide min gamle far.

Slik gikk det til at jeg besøkte Kalypsos hule hånd i hånd med min far. Han holdt meg i hånden da vi tok oss vaklende ned trappen. Han holdt meg i hånden da vi bøyde oss dypt for å klemme oss gjennom åpningen, han holdt meg i hånden mens vi subbet rundt der inne og hjertet mitt slo så høyt at jeg syntes det var rart at de andre ikke lot til å høre det, han holdt meg i hånden da jeg bestemt sa at, nei, jeg hadde ikke lyst til å gå gjennom en trang passasje for å se det spektakulære synet av havet nedenfor, og han holdt meg i hånden idet jeg omsider tumlet ut i den tørre, varme luften uten noe som helst forsøk på å skjule panikken min.

«Alt i orden, Dan?»

Jeg smilte skjelven. «Denne gangen tror jeg vi kan si at diktet ikke virker virkeligere,» sa jeg.

«Hah!» sa faren min. Så senket han stemmen og sa: «Du klarte deg fint, Dan.»

I barsalongen den kvelden spurte turlederen, Kseniya, hva folk syntes om Kalypsos hule.

Samme morgen hadde jeg fortalt henne om klaustrofobien min. «Men du behøver da slett ikke å dra!» hadde hun sagt. «Mange blir værende om bord fordi det blir for anstrengende for dem.» Men noe hadde hindret meg i å benytte påskuddet hun hadde tilbudt meg: Jeg ville ikke at min far skulle se meg redd. Senere, da vi var tilbake fra utflukten, støtte jeg på henne på dekk og fortalte hva som hadde hendt: angstanfallet mitt, pappa som holdt meg i hånden. «Fantastisk!» hadde hun ropt.

Nå, mens folk satt og pratet om ekskursjonen, smilte hun varmt til oss to. «Der ser dere! Dere overlevde!»

«Overlevde?» var det noen som spurte.

Jeg prøvde å komme på noe å si da faren min skar igjennom.

«Vi hadde det helt strålende,» sa han høylytt.

Jeg prøvde å fange blikket hans, men han bøyde seg fremover, henvendt til den ujevne halvsirkelen av lenestoler lik en lærer som snakker til en studiegruppe.

«Jeg hadde ikke lyst til å dra,» sa min far til dem. «Jeg sliter i bratte bakker. Men Dan hjalp meg, og jeg er glad jeg dro. Odyssevs tilbragte tross alt syv tiendedeler av opplevelsesreisen sin der!»

Han gjorde et opphold før han la til, uten å se på meg: «Det var faktisk noe av det mest imponerende jeg har sett.»

Kseniya mumlet: «Faren din er en svært sjarmerende mann.»

I løpet av våre ti dager til sjøs fikk vi sett nesten alt vi håpet å få se, de fremmedartede nye landskapene og restene etter alle sivilisasjonene som hadde besittet dem. Og så så vi selvsagt havet, med dets mange ansikter, blankt og opprørt, til tider sorgløst åpent og til tider lukket og uransakelig, noen ganger så lyseblått og klart at man kunne se sjøpinn­svinene på bunnen.

Alt dette så vi på sjøreisen vår, alle disse stedene. Men vi fikk ikke gjennomført det siste stoppet på reiseruten. Den dagen vi skulle seile til Ithaka, kunngjorde kapteinen at Korintkanalen ville bli stengt på grunn av landsomfattende streiker mot de strenge restriksjonene Hellas var blitt pålagt. Kanalen skulle ha tjent som snarvei for oss tilbake til Athen fra det joniske hav på Hellas’ vestkyst, der Itháki ligger; nå måtte vi, for å komme tidsnok til Athen for å rekke flyet hjem, bruke de neste to og et halvt døgnene på å seile hele veien rundt Peloponnes-halvøya.

Dermed nådde vi aldri Ithaka, fikk aldri sett Odyssevs’ hjemsted. Men Odysseen selv, full som den er av plutselige uhell og overraskende omveier, skolerer sin helt i skuffelse, lærer sitt publikum å vente seg det uventede. Derfor følte jeg etterhvert at det at vi ikke nådde Ithaka, kanskje var det mest odysseiske aspektet ved hele reisen. Da vi var hjemme igjen – like før faren min snublet på en parkeringsplass, et fall som igangsatte en rekke komplikasjoner som til slutt førte til et kraftig slag som etterlot ham hjelpeløs til det ugjenkjennelige, ute av stand til å puste selv, åpne øynene, bevege seg, snakke – da vi var hjemme igjen kunne jeg spøkefullt si til pappa at fordi vi aldri nådde målet vårt, kunne sjøreisen vår i Odysseens spor betraktes som ufullført, og kunne dermed sies å pågå fremdeles.

Men nå, på morgenen av cruisets siste hele dag, satt vi betuttet ute på balkongen, tenkte på Ithaka og drakk kaffen vår i stillhet mens skipet stampet mot Athen. I et forsøk på å lette stemningen, sa jeg: «Det er faktisk litt sus over det å ikke komme til Ithaka også. Det er jo som den uendelig vikende horisonten!» Men han ristet bare på hodet og sa: «Det er bare en tidagersreise.»

Like etterpå banket en steward på lugardøren vår og rakte meg en note fra kapteinen. Det hadde kommet ham for øre, stod det, at jeg nylig hadde utgitt en oversettelse av verkene til den moderne greske poeten Konstantinos Kavafis, som bodde i Alexandria rundt forrige århundreskifte. Et av Kavafis’ mest kjente dikt heter «Ithaka», og nå lurte kapteinen på, ettersom destinasjonen vår plutselig hadde «forsvunnet», som han formulerte det, om jeg kunne tenke meg å fylle tomrommet med å lese diktet høyt og kanskje holde et kort foredrag om det. På denne måten ville vi, skjønt vi gikk glipp av det ekte Ithaka, i det minste få besøkt øya metaforisk talt.

Denne kapteinen er smart, tenkte jeg. For selv om Kavafis’ dikt har navn etter verdenslitteraturens mest berømte reisemål, handler det om det fine ved ikke å komme frem.

Så omtrent da vi skulle ha besøkt Ithaka, stod jeg bak en talerstol fremfor en liten gruppe passasjerer på et skip langt til sjøs og snakket om «Ithaka». Jeg begynte med å nevne de andre dikterne som hadde tatt tak i Odysseens helt og omformet ham etter sine egne behov. I 1833 skrev den unge Alfred Tennyson et dikt med tittelen «Ulysses», en dramatisk monolog lagt i munnen på den aldrende helten. Lenge etter sin tilbakekomst grunner den «dådlause kongen» over en skjebnens ironi: Livet hjemme på Ithaka ble ikke som han drømte om i alle årene hjemmefra. Hjemkomsten i seg selv har vist seg å være fryktelig, siden den symboliserer slutten på flakkingen, som han nå forstår rommet livets mening for ham. «Så keitt å kvila, å ha nått sitt mål,» grubler han. I den hyppig siterte sistelinjen oppsummerer «Ulysses» selve grunntonen i det å reise, i all eventyrlyst: «traust ... gå fram i strid og halda ut.»

Kavafis kjente godt til Tennysons dikt. I sitt «Ithaka», som ble utgitt i 1911, dveler han ved den fortidige dikterens motvilje mot å komme frem dit man har tenkt seg. «Håp at veien blir lang», formaner hans anonyme fortellerstemme en adressat som kanskje er Odyssevs, men som også kan være leseren.

«Ithaka» uttrykker på uhyre raffinert vis det som er blitt en klisjé i populærkulturen, nemlig at veien er viktigere enn målet.

Mens vi pakket koffertene våre den kvelden, sa min far: «Vel, klisjeer er jo klisjeer av en grunn.» Han hadde brukt ettermiddagen på å lese Tennyson og Kavafis på lesebrettet sitt.

«Tror du på det?» spurte jeg. «At veien er viktigere enn målet?»

«Jeg tror nok det er begge deler. Jeg mener, selv tror jeg jo på resultater, på å oppnå noe.»

«Så det er vel dét folk mener med ‘målet’,» fortsatte han. «Å komme dit man vil, å nå sine mål. Jeg er ikke så sikker på at ikke dét er viktig. I livet blir man dømt etter det man oppnår.»

Dette hadde jeg hørt før.

«Men jeg kan se den andre siden også,» la han til. «Man er nødt til å utforske ting, man må prøve ting ...» Han ble taus.

«Ja, du prøver i alle fall ting nå!» Stemmen min hørtes litt anstrengt ut i mine ører.

Han så molefonken ut. «Joda, Dan, dette har vært storveis ...» Det virket som om han skulle si noe mer, men det kom ingenting.

«Nå som jeg er gammel,» sa han så, «tror jeg nok jeg forstår viktigheten av å være ute i verden og prøve ut ting selv om man skulle feile. Da må man i det minste holde seg i bevegelse. Det verste er å stivne. Når dét skjer, er man ferdig. Så jeg er vel delvis enig i at reisen har en egenverdi, dersom man med ‘reise’ mener å utforske livet selv.»

Etter en stund sa jeg: «Så du er enig med Tennyson og Kavafis, da. At å nå målet betyr at det er slutt, at man er kommet til ... slutten.»

Med en slags forlegenhet merket jeg at jeg ikke fikk meg til å si ordet «død» høyt. Men han skjønte hva jeg mente.

«Jeg tror de mener at for disse mennene er det å komme hjem på sett og vis som å dø. Idet de slutter å reise og oppleve nye ting, setter de en strek over muligheten for at det skal hende mer i livet deres. Så det å være hjemme i kjente omgivelser inne­bærer et tap for dem.»

Han så ned på sengen.

«Det finnes ikke mer ... uvisshet,» sa han etter en stund, nærmest til seg selv. «Det er ikke mer igjen å vite.»

«Uvisshet», gjentok jeg. Jeg registrerte med forbauselse et snev av beundring i stemmen hans da han sa ordet. Det var ikke et ord jeg trodde han ville like, for hadde han ikke tross alt viet livet sitt til visshet – til ligninger, formler, kvantifiseringsmetoder? Jeg tenkte på helseproblemene han hadde hatt de siste årene. Lå han våken om natten og utarbeidet en algoritme, en måte å beregne sine egne sjanser på?

Jeg trakk pusten. «Er du redd for å dø?»

Jeg ble overrasket over hvor kjapt han svarte.

«Jeg er ikke redd for å være død,» sa han. «På det tidspunktet finnes ingen bevissthet. Da er man på trygg grunn. Det er det som leder frem til døden jeg er» – stemmen hans svant hen, og jeg forstod at han ikke likte å ta ordet «redd» i sin munn – «bekymret for. Å forfalle, å reduseres. Ikke være helt tilstede lenger. Du husker jo hvordan min mor var på slutten.»

Ja, det husket jeg. Nanny Kay hadde hatt Alzheimer.

«Slik vil jeg ikke bli,» fortsatte han. «Å være død som sådan kan ikke være så ille. Det er bare ingenting. Null. Men det som skjedde med din farmor – det er verre, spør du meg. Verre enn null.»

«Et minustall?» spøkte jeg.

«Ja,» sa han, men han smilte ikke. Han fortsatte: «Så jo, man vil videre, man vil gjøre ting, men gjøre det som seg selv, ikke som en slags zombie.»

Han kikket ned igjen. Jeg vet at han tenkte på moren sin, på hva folk sa etterhvert som sykdommen festet grepet. Kay hadde vært så flink, Kay hadde vært så skarp! Dette er ikke Kay, det er en annen. Hun er ikke seg selv lenger.

Det var en type sykdom, tenkte jeg der jeg stod og mintes, som reiser spørsmålene som stilles av Odysseen, et dikt om en helt som er så dyktig til å lyve, til å bløffe og forkle seg, at da han endelig kommer hjem får han problemer med å bevise at han er den han utgir seg for å være.

Vi ble stående der litt uten å si noe. Til slutt sa jeg: «Jaja, det var vel det jeg mente tidligere idag da kapteinen kom med kunngjøringen sin og jeg sa at jeg likte tanken på ikke å få se Odyssevs’ øy likevel. Ved ikke å komme til Odyssevs’ hjemsted har vi satt slutten på vent. Historien kan fortsette i det uendelige.»

Etter en pause sa han: «Så jeg hadde rett hele tiden!» Stemmen hans var skjelmsk; dysterheten hadde fordampet.

«Rett i hva da?»

«At diktet faktisk er virkeligere enn stedet!»

Dagen etter fløy vi hjem.

modernetider@klassekampen.no

Oversatt av Knut Ofstad.

Copyright © 2017 Daniel Mendelsohn

All rights reserved

Artikkelen er oppdatert: 1. desember 2017 kl. 11.15

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk