Lørdag 21. oktober 2017
Skille: Nødtvedt skriver om en tilspisset motsetning mellom vest og øst i sin debutroman. Foto: Oddleiv Apneseth
Vestlandets ånd
Koker: Erlend O. Nødtvedts første roman legger ut på en vill ferd langs fjordene for å finne en tapt landsdel.

anmeldelse

I tre diktsamlinger har Erlend O. Nødtvedt vakt gjenlyd med nyord og skildringer av vestnorske mytologier og landskaper. Nå slår han over i prosa, med et veritabelt regnskyll, en storm over samme landsdel. «Vestlandet» er den morsomste boka jeg har lest på år og dag.

For første gang kan man gjennom en hel norsk roman le av klimaendringene. I likhet med all god litterær latter sitter den bokstavelig talt fast, som et hogg, i halsen. Boka spiller på nasjonalromantiske myter og litterær realisme, også utenpå: Foran er J.C. Dahls maleri «Fra Stalheim» snudd på hodet, bak poserer fortelleren Erlend og maleren Yngve (antar jeg) med en Toyota og en hodeskalle.

I fortellingen har de to fått tak i kraniet til den legendariske motstandsmannen Anders Lysne, som ledet Lærdal-bøndenes opprør mot sentralmakten i 1801, og ble halshogd i Bergen i 1803. Med hodeskallen i bagasjerommet på en sliten Camry setter Erlend og Yngve seg fore å gjenoppvekke selve den vestlandske ånden og «overvinne stedstapet» ved å dokumentere motstanden mot de østnorske «embedsmennene, vinkelhjernene»:

Vi skal skape motbildet, en trassig protest, i Anders Lysnes ånd har vi lagt ut på en pilegrimsreise for å tegne opp det bevaringsverdige, det allerede glemte. Vi skal foreta en rundreise, en sondering, vi skal kartlegge landskapet, tunnelene, kunstnerne, gamleveiene.

Fakta

roman

Erlend O. Nødtvedt

Vestlandet

Aschehoug 2017, 192 sider

Uten å vite det, har jeg som østlending drevet research til kritikken av denne boka i 30 år. Jeg har kjørt gamle toyotaer i senk gjennom landskapene Erlend beskriver, fra Hardanger til Nordfjord, ikke minst langs fjordarmene innerst i Sogn, der handlingen pakker seg til, i Lysnes fotefar opp bratte stigninger fra Lærdal mot fylkesgrensa mellom Oppland og Sogn og Fjordane, dit jeg til slutt, etter å ha lest romanen for en uke siden, kom som en slags kritisk pilegrim fra feil kant, for å se om det øde området ved Filefjell, selve vannskillet, der det forhatte Østlandet møter det elskede Vestlandet, virkelig er slik romanen skildrer det.

Jo, slik er det, hvis man tar tilstrekkelig høyde for fortelleren Erlends særskilte gave, evnen til å se og skildre syner, koplet til underbevisstheten og til litterære forbilder. Synene opphever tid og sted, det vil si, de hever romanen opp til et nytt litterært nivå, svevende mellom poesi og prosa.

Erlend er seg selvfølgelig bevisst å stå i en tradisjon. I vår tid har særlig Ragnar Hovland skrevet roadmovie-aktige skildringer av motsetningen mellom Østlandet og Vestlandet. Hovland kommer syklende på en trøbåt i Fjærland, som en av mange bipersoner.

En av de største heltene er Olav H. Hauge i Ulvik, romanens første reisemål. Erlend og Yngve vet tilsynelatende ikke at Hauge er død og huset forlatt, de knuser en rute og åler seg inn i Hauges hjem. De to er særlig opptatt av «nødvendighetsartikler», det vil si drikkevarer. Et ustoppelig inntak av alkohol, helst sprit, holder gløden, selve bokas kok oppe. I eplebygda Ulvik får sider duge. På karakteristisk vis glir inntaket over i syner. Romanen slynger seg inn og ut av sitater og målformer:

Sideren har en vill epledybde. Sidervisdommen renner som skogdrømt elv ned ganen, i noen sekunder er vi fri, budd til å bera og blø, siderdråpene, de bærer i seg hele blålandet, berglandet, havlandet, hver slurk en gløding, en ny gul duk på sjelebordet. Vi står i mørket og bare drikker en stund, får ikke ord fram, ikkje ljod, hele årstider går før vi får munnen fra brønnen.

Romanen glir over i en prosa-pastisj over Hauges sonett «Gullhanen», et tidlig høydepunkt. Dem er det mange av. Savner jeg noe, måtte det være en like grundig litterær dialog med Kjartan Fløgstads fyldige framstillinger av motsetningen mellom det østnorske og vestnorske. Eller med Kjartan Hatløy, en genius loci (stedets beskyttende ånd) for Vestlandet, god som noen. Eller med Cecilie Løveids dikt og dramaer, med Agnes Ravatns undersøkelser av vestnorsk humor. Som all heltedyrking er også denne romanen i overkant preget av menn.

Jeg er også skeptisk bokas omtale av alkoholmisbruk, med anekdoter og til dels grov vitsing om Kenneth Sivertsen og Ivar Medaas. Fyllehistoriene er del av romanformens åpenbare behov for overskridelse, som paralleller til Erlend og Yngves eget, grotesk overdrevne alkoholinntak (kontinuerlig, mens de kjører!). Humoren i historiene om avdøde personer framstår likevel som litt for langt utpå kanten, der portrettet av Jon Fosse også befinner seg, om enn med mer glimt i øyet: «Ingen kan kombinere fortjent selvhøytidelighet med selvironi som den mannen […]». Yngve innrømmer at han en gang drev fylla så langt at han så ut som Jon Fosse.

Motsetningen mellom vest og øst tilspisser seg, legemliggjort i «Austmannen», en mann i dress, et spøkelse fra dansketida. Han går igjen som østnorsk teknokrat, retter ut veier, fjerner ferjesamband, bygger bruer og tunneler, kort sagt ødelegger «Vestlandet».

Mot Austmannen kjemper «Vestlandske frigjeringsfront», i et plott som raser av gårde mot Lærdal og Filefjell, en ferd jeg ønsker aldri skal ta slutt, i likhet med Ludvig Eikaas’ kunst eller Nils Øklands felespill, som svever over deler av romanen, før orkanen «Vegard» river med seg nær sagt alt, og bare Erlends syner står tilbake.

tom.egil.hverven@klassekampen.no

Lørdag 18. november 2017
Inne i Niels Fredrik Dahls nye roman om en mor finnes noen antydninger om en ganske annen roman, den om far: små glimt av en spektakulær historie, en eventyrlig oppvekst i utlandet, en eksotisk farfar, familieoppløsning og ensomhet. Kanskje er...
Lørdag 11. november 2017
Månedens poetOle HorvliHver måned kårer diktkammeret.no en månedens poet som blir intervjuet og trykket i Bokmagasinet. Horvli er molekylærbiolog og Diktkammeret-poet.
Lørdag 11. november 2017
Uredd: Asli Erdogan fornyer reportasjesjangeren når hun skildrer dagens Tyrkia med mot, redsel, sorg og raseri.
Lørdag 4. november 2017
Frysninger: Øyvind Rimbereid dikter om en mann som leter etter sin kjæreste – i en tid hvor ingenting ligger fast.
Lørdag 28. oktober 2017
Nabobesøk: Erika Fatland har begitt seg ut på en ambisiøs og innholdsrik reise, men noen ambisjoner har blitt borte på den lange veien.
Lørdag 21. oktober 2017
Koker: Erlend O. Nødtvedts første roman legger ut på en vill ferd langs fjordene for å finne en tapt landsdel.
Lørdag 14. oktober 2017
På talerstol: Noen historier handler om å overleve, denne handler om å leve.
Lørdag 7. oktober 2017
Nærgående: Monica Flatabø har laget gode kvinneportretter, men boka holder ikke mål som dokumentar.
Lørdag 30. september 2017
Utopi eller dystopi: Ville verden vært et bedre sted hvis kvinner hadde makten?
Lørdag 23. september 2017
Dynamisk: Kaja Schjerven Mollerin imponerer med eit portrettintervju av Vigdis Hjorth – forfattaren som ikkje let seg målbinde.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk