Klassekampen.no
Fredag 20. oktober 2017
Nei!
Hvor slutter jeg og du begynner?
Livet

Psykolog Peder Kjøs skriver om det personlige og nære.

Blir jeg innhentet og overtatt av min fars skikkelse? Er det farlig å avvise ­andre? Det å bli et helt, eget menneske krever at vi iblant sier nei.

Hvor slutter jeg, og hvor begynner du? Hva slags område er grense­traktene mellom oss?

Jeg har min mors panne og min fars øyne. Min fars gester. Det er uklart hvem jeg har mine tanker fra. Og hva betyr det? Er jeg bare en gjentakelse av mine foreldre? Når jeg blir eldre, synes jeg kroppen min får samme tyngdepunkt over bakken som min far. Jeg eldes, med samme type krumning av ryggraden, med samme langsomhet, samme glemsomhet og samme tonefall. Er det bra, eller er det farlig? Blir jeg innhentet og overtatt av min fars skikkelse? Kan jeg la det skje? Vil jeg da beholde følelsen av meg selv?

Hva skal jeg omfavne av mine foreldre, hva skal jeg legge avstand til og unngå for enhver pris? Hva med deres ønsker for meg, betyr de noe? Hva med deres nederlag og tilkortkommenheter, er de bestemmende for meg? Hvorfor forfølger deres tanker meg langt inn i voksen alder?

Jeg snakker med min tenåringsdatter, og de samme mønstrene går igjen. Gidder du å ta ut av oppvask­maskinen? «Ikke si gidder du, si kan du!» «Ikke ta den tonen!» «Ikke snakk til meg som et barn.»

Hvert minutt må det markeres forskjell. Og det er viktig. For det er avgjørende for å finne seg selv, og det er avgjørende for å kunne finne opp seg selv og bli større – og for å kunne forlate moderhuset når den tid kommer. Nei! Jeg sier nei, jeg vil ikke se på det kjedelige tv-programmet med dere, jeg vil ikke sitte tett i sofaen. Ikke snakk når jeg snakker, stopp, nå avbrøt du meg!

Nei! Jeg vil ikke ha den maten, jeg vil ha den! Nei! Du er dum! Treåringen markerer seg. Og jeg vil ikke legge meg! Jeg liker rødt, ikke blått! Jeg vil ikke ha på meg jakke!

Jeg har lest et sted at det første ordet barnet sier er «mamma». Det er nok sant, men jeg tenker at ordet «nei» også er blant de første. Dessuten er «nei» det første ordet som forteller om en avgrensing mellom meg og andre. En forskjell. Å si nei til andre som er nær, er en forutsetning for ikke å flyte i ett og bli en forlengelse av den andres sinn eller kropp, som en ekstra lang arm. Nei-et gir både opplevelse av en egen tanke og av en egen kropp.

Jeg har til nå skrevet mest om barn, og underforstått om deres utvikling. Men vi voksne sliter også med å ta sjansen på å provosere andre mennesker ved å sette ned foten, melde dissens, melde avvikende smak, si nei kort og godt. Jeg tror at alle mennesker kjenner på dilemmaene rundt å skuffe andres forventninger, og tar seg i å holde seg for munnen. Noen ganger, og for noen, kan dette bli veldig omfattende og bremse for å finne en egendefinert vei i livet.

Bak det noen ganger litt foraktelige uttrykket «å ville bli likt av alle», ligger antakelig frykten for å bli forkastet og avvist av alle. Det kan ligge erfaringer av alvorlige avvisninger, opplevelser av faktisk å ha blitt forlatt eller droppet. Eller å ha blitt usynlig. Å ha måttet forsikre og trygge og kanskje rose den voksne, i stedet for å kunne oppleve å bli elsket på tross av å være vrang og umulig, eller bare i spontan utfoldelse av sterke følelser, som glede og iver, tristhet eller raseri.

Barn leser sine foreldre. Også spedbarn følger ansiktet, øyene og munnen og lydene fra foreldrene og tar inn deres følelser og reaksjoner. Vi lærer tidlig om det er plass til egne reaksjoner.

Jeg fikk en gang høre fra en pasient hvordan hun hele tiden fikk den samme type gave fra sin mor: hefter og bøker med et bestemt politisk syn. De gjenga det samme synet som moren hadde brukt livet på å arbeide for. Pasienten jobbet selv med å finne ut av sitt eget ståsted, om hun sto til høyre eller venstre. Hun lurte på om hun kanskje var svært uenig med moren. Og hun visste ikke hva hun skulle gjøre med disse heftene. Men fordi hun ikke turte å utfordre skjebnen, sa hun bare tusen takk, hver eneste gang, og la heftene på hylla, i en stadig voksende bunke.

Hun kastet dem ikke. Hun fortalte meg at hun var redd for morens store autoritet og raseri, om hun skulle si at dette ikke var så interessant for henne. Hun fryktet at hun skulle bli avkrevet svar på vanskelige spørsmål. Hun turte ikke å si hva annet hun ønsket seg fra moren. Hun var på den andre siden også redd for at moren skulle falle sammen om hun sa seg uenig, at mye av meningen i morens liv skulle gå tapt, at hun ikke hadde styrke til å tåle hennes opprør.

Dette kan kanskje virke som en bagatell for noen. Men for min pasient var dette den løse tråden som stakk ut av veven og som hun ikke måtte trekke i. Gaven var et symbol på alt i livet det ikke gikk å innlemme foreldrene i. Det betød egentlig at hun på samme måte som reaksjonen på heftene, måtte holde nesten alle reaksjoner borte fra moren, fordi alt hang sammen. Ble noe avslørt, kunne alt falle. Hun kunne bli forlatt, og det ville være katastrofe.

Måten hun håndterte det uløste grenseområdet mellom henne og moren, hadde også forplantet seg videre. Frykten for å bli avvist i vennegjengen og på jobben, ved å si noe som var feil, eller gjøre noe feil, var stadig påtrengende.

På samme måte som det kan være vanskelig å si nei til foreldre, partner eller venner, kan det også være vanskelig å si nei til terapeuten din, om du går i terapi. For vil ikke terapeuten gå lei av deg, om du er vanskelig? Vil han ikke skifte deg ut og ta inn en annen pasient, om du viser tvil over om han er den rette til å hjelpe nettopp deg? Er det ikke best å arbeide for å vise psykologen at han er en god psykolog, en veldig god psykolog?

Dette får meg til å tenke på en gang jeg hadde en gutt i terapi som alltid var veldig blid, og som uttrykte mye beundring for meg. Han var nesten litt underkastende i forholdet til meg. Han lagde imidlertid en dukke, som han av og til kalte mitt navn. Det ble tydelig etter hvert at denne dukken var helt idiot. Han utsatte den for prøvelser, kastet den opp i taket og slengte den rundt. Og lo og lo. Helt idiot!

Jeg tror dette var et helt avgjørende moment i terapien, for han vant en frihet til å kunne kjenne både kjærlighet og ømhet for meg som terapeut, samtidig som han kunne utsette meg for prøvelser, raseri og forakt. Men det var nødvendig å bruke dukken, ikke rette det direkte mot meg. «Helt latterlig den dukken, ha ha!» Han trengte å oppleve at jeg tålte «rough love», at jeg overlevde, og vi overlevde, hele spekteret av hans følelser overfor meg, fra kjærlighet til hat. Dessuten viste opptrinnet at jeg tålte at han var en egen gutt. Han mistet også etter hvert sin underkastende stil og viste stadig mer respekt for seg selv. Han begynte med en fritidsaktivitet som innebar at han måtte ta ledelsen over andre ungdommer.

Det er helt avgjørende i en terapi, også med voksne, at det kommer et punkt hvor den som går i terapi kan kritisere terapeuten, eller i det minste si nei til noe som kommer derfra. En idyll kan være bra for en tid, men faktum er at alle terapeuter misforstår hva pasienten forteller eller feiler før eller siden. Eller de avlyser en time. Eller de kan virke ufølsomme. Det kan kjennes ganske jævlig når man går i terapi, særlig om feilen skjer på et dumt tidspunkt. Det kan kjennes som å bli sviktet. Om pasienten aldri noensinne tar terapeuten fatt og kommer med et stikk eller kritikk, så vil terapien kunne forbli et slags samarbeid i paradis. Da blir terapien mer en fantasi om det perfekte, enn en realitet med gode og dårlige dager. Terapien og terapeuten må forsvares for enhver pris, i stedet for å bli tatt i bruk med mange forskjellige følelser.

Slik er det også med oss i løsrivelsen fra våre foreldre: Vi må kunne si nei for å bli hele mennesker, med klare grenser mellom våre nære og oss selv. Men i det å kunne si nei til noe, ligger også muligheten til virkelig å si ja til noe. Om du kan si nei, kan du faktisk velge ja. Paradokset er om du sier ja til alt, så sier du kanskje dypest sett ikke ja til noe.

karl.eldar.evang@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 20. november 2017 kl. 14.57

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk