Klassekampen.no
Fredag 20. oktober 2017
Kampen for stemmeretten må vinnes på ny og på ny.
Liberale ufriheter

Forrige uke feiret vi 200-årsjubileet for Marcus Thrane. Stikk i strid med historien vi ofte får fortalt, kom ikke folkestyret til Norge med Grunnloven av 1814. De velbeslåtte eidsvollsmennene mente at bare menn med eiendom skulle få lov til å delta i styringen av landet. At kvinner skulle få stemme, kom ikke på tale overhodet.

Den raske veksten i antallet husmenn førte til at andelen med stemmerett falt utover på 1800-tallet. Titusener organiserte seg i Arbeiderforeningene, Norges første organiserte arbeiderbevegelse. Hovedkravet var allmenn stemmerett for menn.

For sine forsøk på å organisere fattige husmenn og arbeidere, ble Marcus Thrane belønnet av den liberale norske staten med til sammen sju års fengsel.

I en ny pamflett om Thrane viser Magnus Marsdal hvordan datidas liberalister motsatte seg at den gemene hop skulle få delta i styre og stell. Thranes motstander T.H. Aschehoug bedyret at mens husmennene var frie og myndige nok til å inngå slavelignende kontrakter med storbøndene, var de ikke myndige nok til å få delta i valg. De samme liberalistene som gjorde opprør mot kongemakten, kjempet med nebb og klør mot at deres nyvunne frihet skulle gjelde også for de «skrøpelige mennesker» som bare ville «blendes av sin egen interesse» dersom de fikk stemme.

Liberalismens skepsis til stemmeretten er ikke særnorsk. I et bidrag i den nye antologien «Ingen mennesker er født frie» (som undertegnede har vært med å redigere) viser filosof Oscar Dybedahl hvordan liberalister helt fra Adam Smith og John Stuart Mills tid har næret en dyp frykt for at den «ukultiverte flokk» skal forstyrre markedenes «naturlige» orden.

Frykten for demokrati ble videreført av nyliberalister som Friedrich Hayek (en av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens yndlinger), som ønsket å erstatte demokratiet med et system han kalte demarki, der statsansatte og trygda skulle fratas stemmeretten, og resten bare skulle få stemme én gang i livet – året de fylte 45.

Med noen få unntak (som den amerikanske filosofen Jason Brennan) er åpen motstand mot allmenn stemmerett gått av moten. Stemmerett for alle synes å være et ukontroversielt prinsipp som vi alle kan enes om, uavhengig av politisk farge.

Men det er på overflaten. Ser man nøyere etter, oppdager man at den liberalistiske motstanden mot massedemokratiet lever i beste velgående. Den har bare skiftet til nye og mer tidsriktige gevanter.

Mens liberalistene på Thranes tid ville begrense retten til å stemme, vil dagens liberalister begrense verdien av å stemme.

Hovedkonklusjonen i den store norske Maktutredningen fra 2003 er at folkestyret forvitrer. Stadig flere oppgaver flyttes ut fra det folkevalgte domenet, og overlates i stedet til markedet, domstolene eller overnasjonale organer utenfor folkevalgtes kontroll.

Resultatet er at makt flyttes fra stemmeseddelen til pengeseddelen, og at demokratiet tømmes for innhold.

Dette er ikke tilfeldig, det er villet. Og det er begrunnet i den samme frykten for flertallsstyre som dreiv liberalistene på Thranes tid. For å sitere Maktutredningen:

«Den ustabile folkemeningen var kjernen i den aristokratiske kritikken av massedemokratiet før stemmerettsutvidelsen og har gjenoppstått som populismekritikk etter at partienes grep om massene er forbi».

200 år etter Marcus Thrane ble født, trengs det en ny stemmerettskamp. Ikke for den formelle retten til å stemme, men for at flertallet fortsatt skal få stemme og bestemme over det som betyr noe.

mimirk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 20. november 2017 kl. 15.00

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk