Klassekampen.no
Onsdag 18. oktober 2017
Etter å ha bidratt til å rasere faglige rettigheter siden 1980-tallet, ser det ut til at EU er i ferd med å snu.
Har EU begynt å lytte?

Kronikk

I en rekke nå navngjetne saker i 2008 rystet EU-domstolen arbeiderbevegelsen i Europa. Domstolen signaliserte at arbeidstakernes kollektive rettigheter, som ble kjempet frem på begynnelsen av forrige århundre, nå skal underlegges næringslivets markedsfriheter også i EU. Den kollektive arbeidsretten, med dannelsen av fagforeninger for å kjempe for rettferdige lønns- og arbeidsvilkår, bygger på at arbeidskraft ikke skal være en vare på linje med andre innsatsfaktorer. Bakgrunnen var et uregulert økonomisk system med overskudd av arbeidssøkende, hvor bedriftene kunne utnytte at desperate mennesker var villige til å underby hverandre for i det hele tatt å skaffe seg et utkomme.

Dette kollektive systemet ble satt på hodet av EU i 2007 gjennom en rekke av fire dommer fra EU-domstolen, den såkalte Lavalkvartetten. Domstolen slo fast at tariffsystemet bare kunne benyttes innenfor de rammene som EU-retten setter. Overfor utenlandske arbeidstakere på oppdrag i et annet land kunne man ikke lenger kreve at de skal følge tariffen i det landet arbeidet foregår, og man kan ikke hindre bedrifter i å flagge ut eller å komme inn i landet med en billigere arbeidsstokk.

I den såkalte Holship-saken om laste- og lossearbeid i Drammen havn la Efta-domstolen til og med vekt på at kamp for å gjennomføre tariffavtalen «kan til og med være til ulempe for Holships ansatte». Det er ikke mye igjen av de kollektive rettighetene hvis det ikke skal kunne være en ulempe å stå utenfor en tariffavtale, eller sagt på en annen måte at det ikke skal kunne være en fordel å være organisert.

I den senere behandlingen av samme saken i Norge gikk Høyesterett til det skritt å opphøye EØS-avtalens «grunnleggende rettigheter» til samme nivå som rettighetene i den norske Grunnloven. Etableringsfriheten er gjennomført hos oss gjennom EØS-loven og skulle derfor hos oss stå tilbake for Grunnloven. Likevel så Høyesteretts flertall det som likegyldig for løsningen av en konflikt mellom etableringsfriheten og organisasjonsfriheten i Grunnloven § 101 om man tar utgangspunkt i den ene eller andre rettigheten. Flertallet tok utgangspunkt i etableringsfriheten. Dermed ble den individuelle retten for markedsaktører til å etablere virksomhet bestemmende for omfanget av den kollektive retten til å inngå tariffavtale.

I løpet av få år fikk vi avgjørelser som truer med å legge i grus det kollektive systemet som er kjempet frem av arbeiderbevegelsen.

Fagbevegelsen overalt i Europa har møtt utviklingen med sterke reaksjoner. Dette ser vi også i Norge, blant annet gjennom at det nå er blitt en sterk motstand mot EØS-avtalen i LO. Utviklingen har vært helt unødvendig, og skyldes utelukkende en uklok politikk som har gått ut på å bryte ned de spillereglene for arbeidslivet som ble etablert i de fleste landene i Vest-Europa i det forrige århundre. Nasjonale og internasjonale næringsinteresser har arbeidet for å utbre den raseringen av kollektive rettigheter som Margaret Thatcher gjennomførte i Storbritannia i 1980-årene, og de har fått god støtte av EU.

Den siste tiden er det likevel tegn på at dette kan være i ferd med å snu, og at den faglige motstanden gjør inntrykk, også i EU. EU har i håndhevelsesdirektivet fra 2014 gitt regler som skal forhindre at reglene om utstasjonering misbrukes for å omgå tariffavtaler og lovbestemmelser i det landet hvor arbeid utføres.

I sin «Igangsættelse af en offentlig høring om den europæiske søjle for sociale rettigheder» fra mars 2016 skriver Europakommisjonen at de medlemsstater som klarer seg best i økonomisk henseende har utviklet mere ambisiøse og effektive sosialpolitikker, ikke bare som følge av den økonomiske utviklingen, men som en sentral del av deres vekstmodell. Den anerkjenner således velferdsstaten som en forutsetning for vekst, og ikke en kostnad som hindrer veksten.

De første signalene kom fra EU-domstolen i 2015. I en sak om utstasjonering av arbeidstakere til Finland, den såkalte Ammattiliito-saken, avgjorde den at tariffavtaler kan fastsette godtgjørelser og tillegg ved å arbeide borte fra hjemmet som del av minstelønnen. Arbeidsgiveren kan heller ikke regne utgiftene til kost og losji som del av lønnen til utstasjonerte arbeidstakere. Dette var en klar kursendring fra 2007.

I en annen sak som gjaldt krav om å følge tarifflønn som betingelse for å bli tildelt offentlige kontrakter, varslet den helt nye takter enn den som var satt i den såkalte Rüffertsaken i 2008. Kommisjonen har varslet endringer i utstasjoneringsdirektivet for å fremme prinsippet om lik lønn for likt arbeid på samme sted.

Disse endringene har ikke fjernet truslene mot det kollektive og solidariske systemet i vårt arbeidsliv. Men det er positive signaler om at utviklingen går i riktig retning, og at angrepene kan slås tilbake. Hvis menneskerettighetsdomstolen i LOs klage i Holship-saken slår fast at markedsfrihetene i EØS-avtalen må respektere det solidariske prinsippet om at arbeidskraften ikke er en konkurransefaktor innenfor det enkelte land, vil et nytt viktig skritt være tatt.

Kanskje lar ikke arbeidstakernes kollektive rettigheter seg knekke likevel.

h.p.graver@jus.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 20. november 2017 kl. 14.29

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk