Klassekampen.no
Tirsdag 17. oktober 2017
Yngling med hatt

Et minne står brått fram i hukommelsen, uten åpenbar tilknytning til noe som skjer i mitt liv her og nå. Kanskje det er alderen som driver gjøn med meg.

Jeg vokste opp i et Oslo i gryende forandring. Kan ha vært seksten eller sytten år og dro med trikken fra Torshov til Storgata i ens ærend for å kjøpe hatt. Ikke en sånn hipstergreie som er i skuddet nå, nei jeg fulgte den uskrevne lov som drev en ungdom i etterkrigstiden til å ape etter voksne menn. Bli som sin far og bestefar. Følge i deres fotspor, mekanisk. Ja, robotaktig.

Samtidig gikk jeg på Bårdar danseskole i Kristian Augusts gate ved Tullinløkka, leverte herrehatten i garderoben og fikk et nummerskilt. Satte i gang med å by ryper opp til swing som jeg mestret ganske godt. Hadde trent med en nabojente som var noen år eldre, særlig til Bill Haley and His Comets og deres fengende «Rock Around the Clock» som kom i 1954. Og deretter Paul Ankas «Diana».

Og høsten 1955 gikk vi på Sentrum kino og så «Blackboard Jungle», på norsk het den «Vend dem ikke ryggen». Også der kunne vi høre «Rock Around the Clock» og lære oss swingdansens trinn og akrobatiske kroppsbevegelser. (Jeg var turner, swing falt naturlig for meg.)

Dette var en brytningstid. Det er derfor jeg er så forundret over at jeg lekte voksen og virkelig gikk med hatt, kjøpt i fullt alvor for oppsparte penger. Mens de aller første Teddy Boys’ene viste seg i gatene. Og de såkalte rockeopptøyene raste utenfor kinoen i Samfunnshuset, et gateteater regissert av fotografene fra Filmavisen og de sensasjonskåte avisjournalistene som mante oss til bråk slik filmen hadde ført til i København.

Det var et paradoks, en anakronisme. Hatten tilhørte fortiden. Rocken til Bill Haley pekte framover, mot The Beatles og The Rolling Stones som skulle revolusjonere popkulturen noen få år senere.

Hva skjedde med hatten? Jeg tok den i hvert fall ikke med til England da jeg dro dit for å studere i 1958. Den tilhørte en epoke Jan Erik Vold har kalt De Trøtte Femtiåra. For i begynnelsen av 1960-tallet bidro jo også Bob Dylan til å gi ungdommen sitt eget uttrykk.

Uten herrehatt.

arkitekturtekst@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 20. november 2017 kl. 14.15

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk