Klassekampen.no
Tirsdag 17. oktober 2017
Folk på bygda stemmer med magen, ikke med hodet. Det vet vi da alle.
Rural populisme?

«Distriktspolitikk» (hva nå det er) ble synlig i valgkampen. Og enda mer etterpå, da Senterpartiet ble stortingsvalgets store vinner og Arbeiderpartiet den store taperen. Ett er sikkert: Velgerne i distriktene kan gi ubehagelige overraskelser. For de stemmer med følelsene: Kortsiktig, spontant og populistisk. I Bærum er det annerledes.

Det var i Ap-bastionene partiet blødde mest – særlig i Nord-Norge, Hedmark og Nord-Trøndelag. I disse fem fylkene mistet Ap fra sju til ni prosentpoeng. I scenarioprosesser anvendes begrepet «wild cards» for uventede hendelser. Distriktene er politikkens ville kort: det uforutsigbare. Noe «vi» (storsamfunnet) ikke helt forstår, bare at det er et utemmet sinne som ligger og ulmer der ute. Og som luringene i Sp fanget opp.

Selv om målingene lenge viste hvor landet lå, ble valgresultatet et sjokk. Ikke fordi Sp fikk så mange stemmer, men fordi de stjal dem fra Ap. Samme tendens i Europa: Sosialdemokratiske partier faller som stein, særlig utenfor byene. Forklaringen er høyrepopulisme. Som professor Øyvind Østerud betimelig viste i en kronikk i Klassekampen 7. september: Populisme er ikke en politisk retning. Det er en merkelapp innrettet for å avfeie folkelige velgerprotester.

Populismestemplet kler bildet av rurale velgere som enkle, sinte og spontane. I skarp kontrast til Høyre-folk i Bærum, som strategisk holdt seg for nesen og stemte Venstre. I distriktene råder følelsene. Det vet vi jo. Norges mest internasjonalt siterte samfunnsviter, nordlendingen Stein Rokkan, visste også det: I stortingsvalget 1927 fikk Ap sterk oppslutning på landsbygda og i utkantene. I en artikkel fra 1966 mer enn antydet Rokkan at folk i periferien stemte spontant og med magen. Ikke med hodet: «Den stadige forverring av levekårene i primærøkonomien samlet flere og flere fiskere, småbrukere og sesongarbeidere bak partiet, men bare et fåtall av disse var motivert av ideologiske hensyn og strategiske, langsiktige overveielser.» Dette har i 40 år vært pensum i statsvitenskap.

Parallellen til dagens populismetese er tydelig. Men under den ligger en taus og systematisk ulikhet mellom nord og sør og sentrum og periferi: Nord-Norge huser 20 prosent av landets kommuner, men utgjør 84 prosent av de 50 aller dårligste i kommunebarometeret. Folkehelsestatistikken utfyller bildet: Mer overvekt, lavere utdanning, flere fattige, flere unge uføretrygdene, flere omsorgsovertakelser enn det nasjonale snittet. Dette er status i min hjemkommune Steigen, Nord-Norges 4. største havbrukskommune. Selv om mønsteret er tydeligst i nord, finner vi slike tendenser i det øvrige Distrikts-Norge også.

Kjære leser: Dette er ikke en bygdekultur. Det er strukturell ulikhet mellom sentrum og periferi, som drukner i narrativene om «Distrikts-Norge». Samme dag regjeringen presenterte forslag til statsbudsjett, la Fylkesmannen i Finnmark ut en tabell på sine nettsider som viser at regjeringen sulteforer samtlige finnmarkskommuner, unntatt Hammerfest. «Det går godt i nord», skriver regjeringen i en pressemelding til budsjettet.

Norsk økonomi er i høy grad ressursbasert. Det vil fortsette «etter olja» og i det grønne skiftet. Ressursene ligger ikke i det urbane Norge. Likevel framstilles distriktspolitikken som snillisme, godmodig akseptert av «storsamfunnet»: Milliardene «overføres» for at det skal være politi, forsvar, sykehus og samferdsel i nesten hele landet. En stund til. Det samme preger fiskeri- og landbrukspolitikken: En «utdatert» næringspolitikk monterer «fartsdempere» for frihandel og konsentrasjonen av melke- og fiskekvoter på færre og større hender. I hyllemetervis av NOU-er kan du lese hvor utrolig ineffektivt og irrasjonelt slike markedshindre er. Og hva de koster AS Norge! Likevel protesterer det utakknemlige bygdefolket.

Nylig vedtok et enstemmig storting en kommende stortingsmelding om ulikhet. Denne må også omfatte en sentrum–periferi-dimensjon. I tillegg må det bygges framtidsretta politikk for hele Norge. Her må de rødgrønne partiene og fagbevegelsen finne sammen. Forestillingene om «Distrikts-Norge» må erstattes av kunnskap: Et forskningsløft som kan vise vei til hvordan våre naturressurser, næringer og en moderne velferdsstat skal bære hele Norge videre.

Alternativet er tomme bygder. Et arbeidsliv basert på bemanningsbyråer. «Fly inn, fly ut». Og mer «populisme».

bente@ordinord.no

Ottar Brox, Knut Kjeldstadli, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord og Wegard Harsvik skriver i Klasse­kampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 20. november 2017 kl. 14.15

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk