Klassekampen.no
Tirsdag 17. oktober 2017
Liberalistenes drøm om en fri økonomi krever en stat som kan holde de opprørske massene i tømmene.
Frykten for demokratiet

I den økonomiske liberalismen gjøres markedet til et naturlignende fenomen og en uerstattelig mekanisme for reguleringen av samfunnets rikdom. Men selv om liberalismen tar for gitt at et moderne samfunn må være et markedssamfunn, har den likevel ofte et skarpt blikk for den sosiale misnøyen som markedets upersonlige konkurranse kan framprovosere. Av denne misnøyen oppstår en varig trussel om politiske opprør mot markedet, noe som kan skape farlige situasjoner der samfunnet går mot totalitarisme.

Den skotske økonomen og filosofen Adam Smith utviklet sin klassiske teori om markedet i storverket «The Wealth of Nations» (1776). Smith forestilte seg at det fantes et før-sosialt stadium der menneskene levde relativt isolert fra hverandre, uten å bytte varer eller dele arbeidsoppgaver mellom seg. Det fantes «en bestemt tilbøyelighet i menneskenaturen», til å «bytte og kjøpslå». Men muligheten til å realisere denne tilbøyeligheten kom først da de bosatte seg tettere.

Det vokste fram bytteforhold og andre handelspraksiser i begrensede lommer av samfunnet, som utvidet sitt omfang etter hvert som mulighetene bød seg.

<PARAGRAPH style="MEN_Tekst_innrykk">Fra det primitive samfunnet til det moderne handelssamfunnet gikk en klar linje av handelsvekst, først ved at menneskene begynte å bo tettere sammen, deretter ved at «kunstige» politiske begrensninger av handelen ble fjernet.

Fakta:

Kritikk av liberalismen:

• Boka «Ingen mennesker er født frie. Kritikk av liberalismen» er en antologi som tar utgangspunktet i at liberalismen i vår tid har fått et usunt ideologisk hegemoni. Boka lanseres 25. oktober på Ivars kro i Oslo.

• Boka er redigert av Sigurd Hverven, Ola Innset, Mímir Kristjánsson og Oscar Dybedahl. Dette er en bearbeidet versjon av sistnevntes bidrag.

• Dybedahl skriver her om samspillet mellom den økonomiske liberalismens to dimensjoner: Tanken om markedet som et naturlignende fenomen, og støtten til en sterk stat som kan «planlegge» markedet ved å distansere seg fra de uopplyste massene.

Her har Smith formulert et sentralt premiss for økonomisk liberal tenkning. Han antok at handels- og bytteforhold brer om seg gjennom historien, drevet av menneskets indre tilbøyeligheter. Et større omfang av markedsforhold oppstår praktisk talt av seg selv i fravær av ytre hindringer, og later ikke til å trenge noen egentlig forklaring. Her ser det ut til at kimen til kapitalismen fantes allerede da det første produktet ble kjøpt eller solgt.

Grunnpoenget i Smiths markedssyn er ofte til stede også i vår tids sunne fornuft. Tanken om bytte og handel som en menneskelig tilbøyelighet som utfolder seg av seg selv, med mindre staten bestemmer noe annet, ligger innbakt i uttrykket om «frie markeder» som noe som oppstår når statens økonomiske politikk «liberaliseres» eller «dereguleres».

Det samme gjør seg gjeldende i historieforståelsen, når det moderne markedssamfunnet forestilles som resultatet av en historisk prosess der eldgamle handelspraksiser er blitt mer omfattende. I så fall er det verken noe spesielt eller noe nytt ved det kapitalistiske samfunnet, siden det bare er en utviklet og mer rendyrket variant av praksiser som har eksistert i uminnelige tider.

Tross synet på markedet som en naturgitt, selvoppholdende og selvkorrigerende mekanisme, oppstod en mistanke om at markedet utløste motstand blant brede lag i samfunnet. Dette paradokset, at markedet i liberalistens øyne på en og samme tid er en forlengelse av den menneskelige natur og samtidig må beskyttes mot det store flertallet av en sterk stat, leder liberalismen inn i autoritære spor.

Vektleggingen av den frie økonomiens moralske og politiske betingelser styrket seg særlig blant liberalistiske tenkere fra og med mellomkrigstiden, men ble behandlet allerede av klassiske politiske økonomer. Også for Smith var politisk økonomi «en avdeling av statsmannens eller lovgiverens vitenskap», og han hevder «privateiendommens system» trenger en myndighet hvis konstitutive oppgave er «et forsvar av de rike mot de fattige, eller av dem som har noe eiendom mot dem som ikke har noen». Myndighetene må slik beskytte de eiendomsløse fra seg selv, siden de drives til å angripe eiendommen på en måte som undergraver rikdomsveksten de selv vil tjene på. Som beskytter av de rikes eiendom kan staten dermed likevel opptre som en «upartisk tilskuer», mente Smith.

Hva ville skje med pengebruken når de som var blitt kalt «den svinaktige massen» (Edmund Burke) eller «den ukultiverte flokk» (John Stuart Mill) – uten verken dannelse eller eiendom – plutselig ble inkludert i politikken? Ville de bruke sin nyvunne politiske makt til å jevne ut økonomiske forskjeller, og, heller enn å arbeide for føden, utnytte staten til å dekke sine behov? Var ikke massene dessuten enkle å manipulere, slik at en dyktig demagog kunne bruke dem til å opprette et tyrannisk, frihetshatende regime?

Disse spørsmålene ble særlig sentrale for nyliberalistene med de store demokratiske framskrittene rundt første verdenskrig. Svaret de kom fram til var at en «fri økonomi» ikke bare trengte en stat, men en stat som kunne holde massene på avstand.

På denne bakgrunnen gjorde den spanske liberaleren José Ortega y Gasset seg verdenskjent med «Massenes opprør» (1930), som helt til midten av 1950-tallet forble den filosofiske bestselgeren i Vesten. Han innleder med å hevde at Europa «befinner seg i en av de alvorligste kriser som kan ramme folkeslag, nasjoner, kulturer». Denne krisen er massenes opprør, der et sjikt av samfunnet som «ifølge sitt vesen verken kan eller bør lede sin egen eksistens og enda mindre styre et samfunn», har tilegnet seg «den fulle sosiale makt».

Den umiddelbare faren i massenes opprør lå i deres manglende kompetanse. Men Ortega utviklet også et annet argument som fikk gjenklang hos flere økonomiske liberalister. Dette gjaldt hvordan massenes politiske frammarsj førte til en oppløsning av folkesuverenitetens begrensninger. Massemennesket identifiserte seg med staten og ville ha den til å gjøre alt for seg. Med «hyperdemokratiet» overtok massemennesket den politiske scenen – og kunne tvinge staten til å sørge for deres levestandard og velferd. Med dette presset de fram en stat som stadig ble mer omfattende.

I 1938 ble Ortega invitert til et kollokvium rundt den amerikanske samfunnsdebattanten Walter Lippmanns bok «The Good Society». Han hadde ikke anledning til å møte, men deltakerlisten inkluderte ledende liberalister som Friedrich Hayek, Ludwig von Mises, Wilhelm Röpke og Alexander Rustow, for å nevne noen. En stor del av disse ble aktive i det «nyliberale tankekollektivet» som vokste ut av tenketanken Mont Pelerin Society i 1947. I likhet med Ortega hevdet Lippmann i «The Good Society» at dogmet om at staten skulle gripe inn i alle menneskelige affærer, hadde sin rot i «de nylig stemmeberettigede massene» og «tankelederne som leverer deres ideer». Tyske nyliberalister som Röpke og Rustow hevdet at Weimarrepublikken var inne i en politisk krise fordi den ikke evnet å holde massene på avstand, slik at skillet mellom stat og samfunn ble utvisket. Röpke sympatiserte også med den svært høyrevridde rikskansler Franz von Papen, som han ønsket skulle opprette et «kommissarisk diktatur».

Mange av disse poengene ble oppsummert og videreutviklet på 1970-tallet av Friedrich Hayek, som i trebindsverket «Law, Liberty and Legislation» lanserte en skarp kritikk av det moderne demokratiet. Han hevdet at demokratiet slik det eksisterte nødvendigvis ville utvikle seg til et totalitært system, og at kraftige innsnevringer av demokratiets omfang var blitt nødvendig.

Slik Ortega, Lippmann og Hayek så det, var staten i ferd med å bli totalitær, ikke fordi den var for sterk og for lite demokratisk, men fordi den var for svak og demokratisk.

I «Den liberale utopi» diskuterer Karl Polanyi hvordan laissezfaire-politikken som ble innført i England fra 1830-tallet, ble ledsaget av en utvidelse av statlige maktmidler, siden «[a]dministratorer stadig måtte være på vakt for å sikre at systemet kunne fungere fritt». Utvidelsen av konkurransen gikk sammen med en stat som fikk de nødvendige administrative redskaper for å «planlegge for konkurranse», som Hayek sa det. Derimot ble det «frie markedet» også begrenset og innsnevret gjennom en rekke lover mellom 1860 og 1910.

Dette gjorde bare liberalistene mer radikale. Problemene som oppstod i økonomien, blir for dem et resultat av at markedet ikke gjennomføres med tilstrekkelig prinsippkraft og vilje. Liberalismen ville ha holdt sine løfter om det ikke var for de skadelige innblandingene i «sysselsettingens, handelens og valutaens frihet», som var den virkelige «roten til alt ondt». Skylden for motbevegelsen fikk «den intellektuelle og moralske svakhet blant folkets masser».

Særlig var det presset fra «massene» eller fra særinteresser som fagforeninger, monopolbedrifter og jordbruksinteresser som hadde gjort at staten utvidet seg. I «sin groveste form nøyer læren seg med å angripe det politiske demokratiet, som intervensjonismens angivelige drivkraft», skriver Polanyi om liberalistene.

Dette illustrerer samspillet mellom den økonomiske liberalismens to dimensjoner: naturaliseringen av markedet og støtten til en sterk stat som bare ved å distansere seg fra massene kan «planlegge» markedet. Dermed kan feil og mangler i økonomien forklares ved politisk inkonsekvens og massenes manglende forståelse av økonomiens natur-aktige prinsipper, slik at en stat som virkelig kan legge til rette for markeder og konkurranse, må holde stand mot deres økonomiske krav.

Heller ikke i vår tid har den økonomiske liberalismens brodd mot demokratiet forsvunnet. Siden 1980-tallet har vi sett en målrettet politisk utvikling som har fulgt den autoritære liberalismens grunnpremiss om at velfungerende markeder forutsetter en betydelig innsnevring av demokratiets innflytelse over økonomisk politikk. Dette «lå innbakt i utviklingen mot en regelbasert økonomisk politikk, uavhengige sentralbanker og en finanspolitikk som ikke påvirkes av valgutfall, i overføringen av økonomisk politikk til tilsynsorganer og ‘ekspertkomiteer’ og i grunnlovsfestingen av gjeldstak som er rettslig bindende overfor regjeringer i flere tiår, om ikke for alltid», for å sitere den tyske sosiologen Wolfgang Streeck.

<PARAGRAPH style="MEN_Tekst_innrykk">Og som Streeck oppsummerer analysen av EU-systemet: «Der det fortsatt finnes demokratiske institusjoner i Europa, finnes ikke lenger noen økonomisk styring. […] Og der det fortsatt finnes økonomisk styring, er demokratiet annensteds.»

Artikkelen er oppdatert: 20. november 2017 kl. 14.16

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk