Klassekampen.no
Mandag 16. oktober 2017
For at debatten om æresdrap skal bli konstruktiv, må vi ha med nyansene.
Hva jeg vil si

Helt siden jeg møtte regissør Iram Haq på bursdagsfesten til en felles venn i sommer, har jeg gledet meg til å se hennes nye film «Hva vil folk si». Det er en betimelig film om et høyst aktuelt tema. Debatten om sosial kontroll og æreskultur er ikke ny, men den har igjen blitt satt på dagsorden det siste året. Noen av de som skal ha ros for dette er de skamløse jentene og Lene Wold med boken «Ære være mine døtre».?Med to pakistanske venner og ei tyrkisk venninne så jeg filmen i Colosseum kino i Oslo. For å oppsummere: Det er ikke bare ubehagelig å føle skuffelse over en film som har fått den ene sekseren etter den andre – det er uutholdelig.?

La meg først ta det jeg liker ved «Hva vil folk si». Én: tema. Som en som har engasjert seg i æresproblematikken, ble jeg glad over at en slik film ble laget. To: hovedrolleinnehaveren. Dagbladets anmelder sier det best: «Maria Mozhdah er mektig imponerende». 18 år gamle Mozhdah ga meg frysninger, og jeg gråt av hennes gjenkjennelige, misforståtte skrik. Hun presenterte de ulike følelsene til innvandrerjenter som går gjennom en identitetskrise, på en glitrende måte.

Etterpå satt jeg likevel igjen med noen spørsmål. Hadde filmen blitt bedre hvis de som tok avstand fra volden og kontrollen som hovedrollen opplevde, ikke bare var to etnisk norske sosialarbeidere? Hadde kompleksiteten ved æresproblematikken kommet tydeligere frem hvis moren og faren ikke var så endimensjonale, hvis de ikke ble fremstilt fullt så onde? For debattens del, og med utgangspunkt i all kunnskap vi har om æresproblematikk, mener jeg svarene er to rungende ja. Det er uheldig når nyansene ved et sammensatt problem forsvinner. Det enkle narrativet hvor bare majoritetsbefolkningen tar avstand fra «minoritetens onde», og hvor en hel folkegruppe fremstilles som en samkjørt enhet hvor motforestillinger ikke finnes, hvor foreldrene nærmest fremstilles som kalde, empatiløse individer uten anger – det hjelper ingen.

I 2016 kom den britiske filmen «Murdered by my father». Også den handler om æreskultur. Hovedrollen Salma må velge mellom familietradisjon og det å ta egne, frie valg. Shahzad, Salmas far, er en hardtarbeidende, kjærlig alenefar som oppfostrer Salma og hennes lillebror. Salma er, gjennom arrangert ekteskap, lovet til Haroon, men hemmelig forelsket i Ilmi. En velkjent oppskrift på tragedie.

Salmas hemmelige forhold med Ilmi oppdages av Haroon, som bruker informasjonen til å presse Salmas far til å gjenvinne «æren». Dette ønsker ikke faren, men presset og skammen han påføres er så overveldende at han til slutt dreper sin egen datter. Faren begår så, ut av anger, selvmord.

Jeg liker denne filmen, fordi den viser at selv kjærlige foreldre kan drepe for ære, hvis de presses nok. Ikke minst viser den at foreldre også kan være ofre for destruktive miljøer. Det er et poeng som også kommer tydelig frem i Lene Wolds dokumentarbok «Ære være mine døtre» hvor en far i Jordan forteller om hvorfor han drepte sin egen datter.

Jeg skjønner at det kan være vanskelig å forstå at også foreldre kan være ofre, ettersom det kun er døtrene som får tale- og bevegelsesfriheten innskrenket og livet gransket. Det er hovedsakelig døtrene som kjenner sviket, volden og kontrollen på kroppen. Likevel er dette et velkjent faktum som går igjen i flere saker hvor æresproblematikken er tydelig. Foreldrene er ofte vokst opp med ukulturen, enkelte har i ung alder vært vitne til æresdrap.

I «Hva vil folk si» er presset og skammen, sladrekulturen som ødelegger alt, veldig tydelig – den kommer godt frem allerede i tittelen. Familien uttrykker ofte bekymring over hva folk kommer til å si om det ene eller det andre. Ved å konstant spekulere i hva utenforstående i miljøet vil si, gir man dem indirekte makt til å herske over en. Det er nettopp disse strukturene som ødelegger og splitter familier, og som i verste fall tar liv.

Hvis vi ønsker å ha en fruktbar, løsningsorientert debatt om æresdrap, må vi sette søkelyset på miljøene der disse holdningene florerer, og presset som utøves på foreldre så vel som unge jenter. Vi må gå bort fra den enkle forklaringen at foreldre handler ut av en indre overbevisning, ut fra religion eller kultur, og se på det sosiale presset utenfra. Lettvinte framstillinger er ekstremt kontraproduktive. Og de løser sjelden noen verdens ting.

sumsum97@outlook.com

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton og Hedda Lingaas Fossum skriver i Klassekampen mandager.

Artikkelen er oppdatert: 20. november 2017 kl. 13.57

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk