Mandag 16. oktober 2017
Flamboyante: I det den gang konservative Japan satset X tungt på sjokk-effekter. «I would rebel against anything», sier Yoshiki i dag. Foto: Passion Pictures/X Japan
Ny musikkfilm: Historien om X Japan er en av de mest dramatiske i rocken. Vi har snakket med bandets sjef Hayashi Yoshiki.
Vi er X!
Historien om rockebandet X Japan er en fascinerende fortelling om sorg og skygger, kameratskap og kreativitet.

intervju

Hayashi Yoshiki er en av Japans mest kjente og anerkjente musikere. Han er også trommeslager, pianist og sjef i X Japan, som har en sterkere historie enn de fleste, som nå fortelles i filmen «We Are X».

– Siden jeg er subjektet i filmen, er det vanskelig for meg å se den utenfra. Men prosessen med å lage denne dokumentaren ble veldig sterk. Det var mye smerte involvert, samtidig som det også fungerte terapeutisk. Historien om X Japan er ganske vill, med mye drama. I mer enn ti år har folk sagt til meg at vi burde lage en dokumentarfilm. Jeg har alltid vært avvisende, fordi jeg ikke hadde lyst til å virvle opp alle de vonde episodene igjen, sier Yoshiki, som ringer oss opp fra film-lanseringsturneen han nå er ute på – som tar ham til Oslo denne uka.

«We Are X» har blitt en visuell nytelse på kinolerretet, med spektakulære liveopptak og tablåer. Likevel er det først og fremst det menneskelige ved historien som rører betrakteren. Fortellingen om X Japan er full av dramatiske, tragiske korsveier, der både vokalist Toshimitsu «Toshi» Deyama og bandleder Hayashi Yoshiki slipper filmteamet uvanlig tett innpå seg.

– Først da jeg ble overbevist om at filmen kunne ha en positiv effekt på livene til folk, ga jeg grønt lys. Vi ville vise at det alltid går an å gå videre, selv om det krever mot og vilje. Dét er hovedbudskapet i «We Are X». Om vår historie kan bidra til å endre – og kanskje til og med redde – liv, har det vært verdt hvert øyeblikk.

Fakta

x Japan:

• Band startet i 1982, da under navnet X. Tidlig på 1990-tallet, da de skulle lanseres i USA, skiftet de navn til X Japan for å unngå forveksling med det amerikanske punkbandet X.

• Bandet regnes for å være blant Japans aller største rockegrupper, og de har solgt mer enn 30 millioner plater.

• Bandets trommeslager, pianist og frontfigur Yoshiki har også markert seg som klassisk-inspirert komponist, med bl.a. bestillingsverk for keiseren av Japan.

• Den nye filmen «We Are X» er regissert av Stephen Kijak, som tidligere har lagd musikkfilmer som «Stones in Exile» og «Scott Walker: 30 Century Man». I dokumentaren medvirker blant andre Gene Simmons, Marilyn Manson og Marvel-legenden Stan Lee.

Japansk kultur er i stor grad visuelt basert. Hvert år selges det rundt 500 millioner samlebøker med manga-tegneserier. I tillegg produseres det et høyt antall tegnede filmer og tv-serier, som går under navnet anime. Det burde ikke overraske at Yoshiki satt klistret foran fjernsynsapparatet som liten gutt.

– Jeg leste mye manga, men fremfor alt elsket jeg tv-serier og tegnefilmer. Det var masser av superhelt-fortellinger, og forløpere til senere fenomener som Pokémon. Det var en fantasiverden som gjorde inntrykk, og sikkert påvirket hvordan vi endte opp med å fremstå med X Japan.

X Japan regnes som en av grunnleggerne av visual kei. Dette ble en japansk avart av glamrock, inspirert av blant andre David Bowie, Kiss, Mötley Crüe, punk og goth. I tillegg var den flamboyante stilen inspirert av manga, anime og det tradisjonelle kabuki-teatret. Resultatet ble en visuell sjokk-taktikk, med sterke farger, ekstreme hårfrisyrer og utfordrende klær. Samt en hard og energisk rockestil, som også manifesterte seg i titler som «I’ll Kill You» og «Orgasm».

Yoshiki og Toshi startet sitt første band i 1977, da de bare var elleve år gamle. Fem år senere var hele grunnlaget for den videre karrieren på plass. Da X debuterte med det uavhengige albumet «Vanishing Vision» i 1988, var også den karismatiske gitaristen Hideto «Hide» Matsumoto kommet med. De unge musikerne øvde intenst, og satset alt på å skille seg ut fra mengden.

– Vi var ekstremt kontroversielle. Da vi begynte å opptre, var Japan fremdeles et veldig konservativt land. Ingen menn farget håret, eller gikk med fargerike klær på gaten. Vi farget håret rødt og blondt, og satte det opp i fantastiske frisyrer. Vi vakte oppsikt med klær og utseende, samtidig som vi spilte veldig hard musikk. Ingen i musikkbransjen skjønte noe av det vi gjorde.

– Du var en ung mann på denne tiden. Likte du følelsen av å sjokkere og vekke oppsikt?

– Ja, absolutt. I would rebel against anything.

Som gutt var Yoshiki oppsiktsvekkende talentfull, men også svakelig. Som voksen mann er han fremdeles svært vakker, med klart androgyne trekk. Det første vendepunktet i livet hans var da faren begikk selvmord. Yoshiki var ti år gammel, og kastet seg ut i musikken som terapi. Med bestevennen Toshi som trofast støttespiller ble bandet en erstatning for familien som ble ødelagt.

Toshi, Hide, Yoshiki og de andre satset knallhardt på musikken. Andrealbumet «Blue Blood» (1989) solgte nærmere en million eksemplarer, og lå hundre uker på hitlistene i hjemlandet. X ble store stjerner i hjemlandet, og begynte å se på mulighetene for et gjennombrudd i USA. Det førte til navnebytte til X Japan, og en kontrakt med Atlantic Records. Som Kiss-bassist Gene Simmons sier i filmen: «If those guys were born in America, they might be the biggest band in the world.» I stedet skulle suksessen og drømmen om et internasjonalt gjennombrudd bli starten på noe som nærmest lignet en forbannelse.

– Vi hadde lagd et album for hjemmemarkedet, og skulle nå forsøke å nå ut til internasjonalt publikum. Det innebar at Toshi måtte lære seg å synge på engelsk. Han har en fantastisk stemme, men det var virkelig vanskelig for ham å uttale ordene på engelsk. Det førte til at han begynte å miste selvtilliten, samtidig som vi andre også begynte å lure på om vi virkelig hadde det som skulle til. Bandet var på randen til oppløsning. Toshi ble forført inn i en sekt, der han ble hjernevasket til å tro at musikken vår var noe ondt. Da han til slutt forlot bandet, var det ikke bare sangeren i X Japan som forsvant. Det var også min beste venn. Det ble den mørkeste tiden i mitt liv.

Det tok ti år før Yoshiki og barndomskameraten snakket sammen igjen. Og skjebnen fortsatte å slå hardt mot musikerne. Bare fire måneder etter oppløsningen av X Japan i 1997, valgte gitaristen Hide sannsynligvis å ta sitt eget liv. Mer enn 50 000 unge japanere samlet seg i gatene under begravelsen hans. I filmen forteller Yoshiki at han var lammet, og følte at han ikke hadde klart å holde løftet han ga de andre medlemmene i bandet. De hadde vært den nye familien hans, som han alltid skulle ta vare på. Han kastet seg ut i arbeid, startet sitt eget plateselskap og flyttet etter hvert til Los Angeles, byen som David Bowie i sin tid måtte rømme fra for å berge livet og forstanden.

– David Bowie har vært den største inspirasjonen i mitt liv. Ikke bare kunstnerisk, men også i forhold til stil og det visuelle. Han var en stor og innovativ kunstner. Musikken til X Japan er vel ikke så direkte påvirket av Bowie, men han hadde en vibe, en innstilling og en utstråling, som jeg virkelig elsker.

Yoshiki er 51 år i dag, og har oppnådd mer enn de fleste. Samtidig er det store skygger over livet hans, noe filmen «We Are X» ikke legger skjul på. Flere ganger ser vi musikeren på randen til å bryte sammen. Enten på grunn av smertene i den magre kroppen, eller fordi følelsene tar overhånd. Historien om X Japan har dessuten en rekke bisarre innslag, som om Haruki Murakami og David Lynch hadde samarbeidet om manus. Og nettopp Lynch er en av de mange kjente kunstnerne som Yoshiki har jobbet sammen med.

– David lager fantastiske ting. Jeg traff ham tilfeldigvis på et party i Los Angeles for en måned siden. Vi hadde en hyggelig samtale, og fortalte hverandre hva som hadde skjedd siden sist. I likhet med Bowie er David Lynch en kunstner som strekker grensene for hva som er mulig.

I løpet av noen hektiske år gikk Yoshiki fra gate-rebell til superstjerne i Japan. Alt i 1994 var han så innflytelsesrik at Beatles-produsent George Martin ble samarbeidspartneren på hans første soloplate.

– Det var en stor opplevelse. Noen av sangene til The Beatles er jo ganske eksperimentelle, noe George Martin skal ha en del av æren for. Da vi gikk i studio sammen, satt et helt strykeorkester klart. George Martin sa bare til dem: «Spill det som faller dere inn.» Det høres pussig ut, men på den måten oppsto noen veldig interessante harmonier, som vi så kunne jobbe videre med.

I 2007 kom Toshi og Yoshiki endelig sammen igjen. Toshi forlot sekten som hadde stjålet ti år av livet hans, og bandet kunne igjen begynne å spille sammen. Samtidig fortsatte dramatikken i kulissene: I 2011 døde også den tidligere bassisten Taiji, antakelig for egen hånd.

Flere ganger i filmen ser vi Yoshiki kollapse over trommene sine. Han blir liggende urørlig på scenen, fullstendig utmattet av anstrengelsene. De siste årene har han ofte måttet gå med støttekrave, etter at et langt og hyper-energisk musikerliv har krevd sitt. I mange år har han fått smertestillende sprøyter foran hver eneste konsert. I mai 2017 var det ikke lenger noen vei tilbake. Han måtte legge seg under kniven, før slitasjen ble for omfattende.

– Jeg lider av noe som heter spinal stenose, og fikk operert inn et kunstig ledd mellom den femte og den sjette ryggvirvelen. Heldigvis virker det som om operasjonen var vellykket. Jeg kan allerede spille piano, og håper at jeg etter hvert også kan gå tilbake til trommene. Men det gjenstår å se.

På spørsmål om hva som har vært den viktigste drivkraften i alle disse årene, er den vesle, store musikeren rask med å trekke fram fansen.

– Vi var oppløst i ti år, og gikk gjennom en veldig mørk tid. Men tilhengerne våre mistet aldri håpet, og ga oss en betingelsesløs kjærlighet hele veien. Når vi har kalt filmen «We Are X», handler det ikke bare om oss i bandet. Våre fans er en del av X. Derfor handler filmen også om dem.

Da Hide døde for egen hånd i 1997, oppsto en selvmordsbølge blant tilhengerne til X Japan. Yoshiki, som selv var nummen av sorg, og bebreidet seg selv for dødsfallet, måtte stå frem offentlig og oppfordre tilhengerne om å velge livet.

– Det har vært så mye død, smerte og sorg i livet mitt. Men jeg har også vært heldig, og gleder meg over å være i live. Nå ser jeg frem til å komme til Europa og hilse på fansen vår der. Jeg håper de vil like filmen, og se at den er en hyllest til livet.

– Et siste spørsmål, Yoshiki-san: Hva står egentlig X for?

– X står for det ukjente. Men enda mer for uendelige muligheter.

musikk@klassekampen.no

Fredag 20. oktober vises «We Are X» på Cinemateket i Oslo.

Artikkelen er oppdatert: 19. oktober 2017 kl. 12.23
Mandag 13. november 2017
Når Anja Garbarek nå er tilbake, er det med et musikkdramatisk bestillingsverk til Festspillene 2018, i samarbeid med koreograf/regissør Jo Strømgren.
Mandag 6. november 2017
Karin Dreijers andre plate som Fever Ray er en mektig triumf; en plate som ikke bare sier mye, men som også låter makeløst.
Mandag 30. oktober 2017
77-årige Calypso Rose er ambassadør for musikken fra Trinidad og Tobago. Tirsdag spiller hun på Oslo World.
Mandag 23. oktober 2017
Selv om det er noe lite forfinet ved klaverkomposisjonene til Friedrich Nietzsche, er der en dybde som nesten kan måle seg med de filosofiske verkene hans.
Mandag 16. oktober 2017
Historien om rockebandet X Japan er en fascinerende fortelling om sorg og skygger, kameratskap og kreativitet.
Mandag 9. oktober 2017
I samtaleboka «Tårer fra en stein» trer Pål Waaktaar Savoy omsider ordentlig fram i lyset.
Mandag 9. oktober 2017
Med gullpennen i handa og nytt album under arma, vil Cezinando utfordre dagens menn. Og rapsjangeren.
Mandag 9. oktober 2017
«Takin Ova» er forbilledlig opptatt av form og estetikk, unngår overdrevet gubbepreik og får fram det unikt mangfoldige uttrykket i norsk rap av i dag.
Mandag 2. oktober 2017
Lenge var de to av popmusikkens mest eksentriske karakterer, men nå vil både Miley Cyrus og Lady Gaga normalisere sine outrerte artistpersonligheter.
Mandag 25. september 2017
Sandra Kolstads «San Silva» kan gjerne leses som et kjærlighetsalbum, men også som et album om enkeltmennesker i møte med det moderne samfunnet. Eventuelt handler det bare om dansing.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk