Klassekampen.no
Egenmelding:

Siste kulturopplevelse: Bokbad i New York i forbindelse med USA-lanseringen av «Bienes historie». I en kirke i Brooklyn.

Politiske enkeltsak: Enkelt! Klima.

Hva tror du på? Mennesket.

Forbilde: Det er mange jeg respekterer. Men jeg spilte inn en podkast med Kristin Halvorsen nylig, og det syns jeg var moro. Men egentlig ser jeg opp til alle som kjemper for det de tror på med hele seg.

Leser daglig: Jeg har alltid en tre–fire bøker, sakprosa og romaner som jeg leser på én gang.

Ditt lydspor: Akkurat nå om dagen forsøker jeg å oppsøke stillheten! Ellers er det mye nyheter på radio.

Det verste du vet: Surhet.

Hva er det folk ikke vet om deg: Etter dette intervjuet vet de nok mer enn nok.

Det begynner ikke så bra. Den vanligvis så punktlige klima­forfatteren kommer for seint til intervjuet klokka ni om morgenen. Hun har en praktisk svart sekk på ryggen og kommer småløpende fra morgenstresset med tre barn. Nå skal vi rekke over Maja Lundes liv og virke, hennes nye bok «Blå» om vannkonflikt, suksessen med «Bienes historie» og fotografering før hun skal videre til nye intervjuer og så til Frankfurt på Tysklands-lansering. For Maja Lunde selger mange bøker, og det er en sikker oppskrift på oppmerksomhet.

Vi har en utfordring til: Maja Lunde er ikke en forfatter som liker å skrive om seg selv. Hun har plassert seg selv trygt og tydelig på den andre siden av virkelighetslitteraturen. Hun skriver om et tema som synes viktigere enn hennes egne lille liv. Hvorfor skal vi da portrettintervjue Maja Lunde? Når verden brenner og breene smelter, spiller det noen rolle hvorfor hun skriver?

– Det er helt klart mer av meg i «Blå» enn i «Bienes historie», begynner hun, men tar seg selv i det med det samme.

– Nei, det blir feil, for hva skulle det være i «Bienes historie» om det ikke var fra meg? Det er jo jeg som har skrevet den. Jeg bruker meg selv hele tida. Folk sier at boka er veldig unorsk. Men jeg er jo norsk!

Fakta:
Maja Lunde

Alder: 42 år.

Bakgrunn: Utdannet filmviter fra Universitetet i Oslo.

Sivilstatus: Gift med Steinar Storløkken, tre barn.

Aktuell med: Romanen «Blå», en fritt­stående oppfølger til suksessromanen «Bienes historie».

Lunde har tidligere fortalt at hun prøvde å skrive en samlivsroman i flere år, men kjedet seg. Hun skrev om klimakrise i stedet. Da løsnet det. «Bienes historie» er solgt til utgivelse i 30 land. Hun har toppet salgslista i Tyskland. Det skal egentlig ikke gå an. Unorsk til tross: Da braksuksessen om biedøden skulle anmeldes i Polen, skrev flere at denne boka ikke kunne blitt skrevet noe annet sted enn i Norge.

– Det var noe med den sosialdemokratiske måten å tenke på, alle skal med. Og måten jeg skriver om naturen. Vi nordmenn lever veldig tett på naturen, mye tettere enn vi kanskje er klar over.

Denne uka slippes «Blå» – en kjærlighetsroman om vannmangel. Men også en roman om kjærligheten til vannet.

– Jeg tar meg selv i å skjenke meg et glass vann fra springen og bli veldig takknemlig. Jeg ble veldig tørst da jeg jobbet med boka. Men jeg ble også slått over hvor vakkert vannet er i alle dets former: fosser, elver, hav. Og ikke minst kan jeg bli veldig høystemt av å se bilder av jorda fra verdens­rommet. Jeg kan få klump i halsen. Den fine, blå planeten vår.

Dagens Næringsliv omtaler «Blå» som «en svært velturnert roman (…), som befester Lundes stilling som en engasjert forteller å regne med». Det Lunde vil fortelle, er historien om Signe og Magnus, som vokser opp i en liten bygd på Vestlandet der elva og de mektige fossene legges i rør, og breisen skjæres ut til isbiter og selges som luksus for arabiske sjeiker. Om franske David og datteren Lou, som blir klimaflyktninger i 2041 på grunn av tørken som rammer Europa.

I avslutningen av boka står en imponerende kildeliste. Maja Lunde har lest haugevis av klimarapporter og gjort grundig research. Framtidsscenarioene hun beskriver, er høyst reelle.

– Det har til tider vært deprimerende arbeid. Samtidig er jeg grunnleggende optimist. Jeg tror på menneskets evne til tilpasning. Jeg tror at mange bare går rundt og ønsker seg at politikerne skal ta noen grep. Jeg tror vi er klar for mye mer radikale endringer enn det vi har sett til nå.

I arbeidet med «Bienes historie» var det birøkting hun måtte lære seg. I tillegg leste hun tonnevis med vitenskapelige artikler og ble helt oppsatt på at alt skulle være historisk korrekt, fra det lille til det store. Det krever time på time med under­søkelser.

Maja Lunde understreker at det er mange ulikheter mellom henne selv og hovedpersonen Signe, som er skilsmisse­barn, klimaaktivist, bor i seilbåten «Blå» og strever med forholdet til Magnus, som er mer praktisk anlagt når det kommer til miljøspørsmålet.

– Noe tettere biografisk er det likevel. Jeg har seilt hele strekningen ned til kanalene i Frankrike. Foreldrene mine skilte seg da jeg var liten. Jeg kjenner meg igjen i forholdet til Signe og Magnus. Det å være i et parforhold der den ene drar og den andre holder igjen, den ene lidenskapelig og den andre pragmatisk, det er interessant å grave i, og det er også noe jeg har i mitt eget liv.

Lunde og mannen møttes på Blindern da hun var 21 år. Steinar er pragmatikeren, faren til Jens, Jesper og Linus og det balanserende elementet i Maja Lundes brennende liv. Kanskje hadde hun selv bodd i båt om det ikke var for ham.

– I å være kompromissløs og så ekstremt lidenskapelig som Signe er, kan man risikere ensomhet. Og det har nok mange mennesker som henne kjent på gjennom tidene.

Lunde har ikke vokst opp på et ruskete fiskevær med trusselen om oljeplattformer som ødelegger familiens livsgrunnlag. Hun har ikke sett barndommens elv bli lagt i rør. Hun vokste opp på Bislett i Oslo, var et stille og drømmende barn i en såkalt vellykket skilsmissefamilie der moren var psykolog og faren klinisk pedagog, og det nærmeste hun kom natur i hverdagen, var sykkelturer ut til Bygdøy med venninnene.

Hun utdannet seg til filmviter, var serieforfatter i mange år, for NRK og NRK Super. Hun har vært sammen med den samme mannen i 20 år. Hun skriver barnebøker. Hun kjører hybridbil. Hun skriver filmmanus. Hun har vært sjef for Amandus­festivalen på Lillehammer, sjef for Frogner Kino, pr-rådgiver i konsulentselskapet Kultur­meglerne.

Men før Maja Lunde begynte å skrive, leverte hun hovedoppgave om Nils R. Müller, Norges mest produktive filmregissør. Han har laget filmer som ekteskapskomediene «Vi gifter oss», «Vi vil skilles», «Kvinnens plass» og dramaet «Tonny», bygget på en roman av Jens Bjørneboe. Det er kanskje noe der.

– Oppgaven het «Nils R. Müller – popfilm eller polemikk», sier hun og forklarer:

– Han var en regissør som traff veldig bredt. Han lagde 21 filmer, en helt enorm produksjon. Men han hadde et veldig sterkt engasjement i alt han gjorde. Filmene hans ble mørkere og mørkere. Filmen «Kvinnens plass», for eksempel, handler om en familie der de bestemmer seg for at han skal være hjemme, mens hun skal være i arbeid. Det var en veldig radikal tanke på 1950-tallet, og det er tydelig at han må ha blitt presset til å lage en ny slutt. Det er ganske vondt å se på hvordan paret i slutten av filmen kommer fram til at kvinnens plass er i hjemmet.

– Er det en sammenheng her, mellom hans arbeid og ditt?

– Jeg skjønner spørsmålet. Min tyske forlegger sier at det er stort sett bare underholdning og krim som topper salgslistene i Tyskland. At jeg klarer det med noe som er polemisk, er helt unikt. Og det er jo morsomt å høre. Det er viktig for meg. Eller, det er feil å si, når jeg skriver, tenker jeg minst mulig på hva folk vil ha, det tror jeg ikke blir bra. Men man skriver jo det man liker. Jeg liker også selv både film og bøker som kanskje i utgangspunktet er lette å trenge inn i, men hvor det er mer. Det som fascinerte meg med Müller, var at han mente veldig mye.

– Gjør du også det?

– Nei, det hender ofte at jeg tenker at dette orker jeg ikke å mene noe om. Jeg har for eksempel valgt å ikke være en samfunnsdebattant. Jeg har bare ved to anledninger ment noe. Det ene var om kvinner i film, det andre var i forbindelse med valget, da jeg oppfordret folk til å stemme for barnebarna sine og ikke for seg selv. Og etterlyste mer klimapolitikk hos de store partiene.

– Det er kanskje sånn med klimakampen, at de som har stått på i alle år, når alle de vanlige folkene kommer etter og plutselig skal være opptatt av klima, at de føler et slags ...

– Eierskap, sier Lunde.

– Det forstår jeg. Og Signe ville garantert ikke synes at jeg var hardcore nok. Jeg skulle ønske jeg var mer som henne. Hun er kompromissløs, men det er også hennes problem. Hun ville slått ned på hele min livsstil. Bare det å ha bil, liksom. Nå har vi hybridbil, men likevel.

Maja Lunde har ikke gått rundt med ropert og islandsgenser foran Stortinget. Men det blir feil å si at hun aldri var engasjert. Rundt de to middagsbordene i hennes to barndomshjem snakket de ofte om klimasaken. Hun meldte seg tidlig inn i Sosialistisk Ungdom. Hun var med i elevrådet. Og om somrene dro hun på lange seilturer til Middelhavet med faren og hans nye familie.

Hun mønstret på seilskuta «Christian Radich» da hun var 17 år, hang i de 40 meter høye mastene og revet seil i full storm mens båten ble slengt fra side til side.

– På et tidspunkt der oppe husker jeg at jeg glapp taket. Og da tenkte jeg at «å, så bra at jeg var festet». Men da jeg kom ned igjen, oppdaget jeg at jeg hadde glemt å sikre meg.

Hun, som vokste opp som et forsiktig barn, som likte å leke i fred med papirdukkene sine, drømme seg bort i sin egen verden, redd for å ake i sklie, redd for å falle og slå seg, ble tøff et sted ute mellom Azorene og Madeira, da det ikke lenger nyttet å være forsiktig, da alle måtte bidra, da hun merket at dette gikk bra – dette fikk hun til.

Saltet og lyset og fellesskapet med de fem andre jentene i den trange kahytten skulle forandre Maja Lunde for alltid. Havet ble hennes naturlige habitat, og er det ennå.

Og så møtte hun mannen sin – hun skjønte det kanskje samme kveld at det var de to – kjekke, smarte, lune og gode Steinar, som ikke likte hav, som ikke ville på sjøen. Som likte seg best på fjellet.

– Jeg fikk umiddelbart et veldig godt inntrykk av ham. Smart og morsom og kjekk og snill. Omsorgsfull. Og samtidig har han noen skarpe kanter. Det tok veldig kort tid før det var veldig tydelig for meg at det var verdt å satse på.

– Det er ungt å være 21 år?

– Ja. Og vi har valgt hverandre flere ganger.

– Var klimaengasjementet ditt en del av den konflikten?

– Nei, vi er grunnleggende enige om de fleste ting. Vi snakker mye om politikk hjemme. Vi har også kost oss glugg med serier som «West Wing» og «Veep». Det å kunne snakke ordentlig om hva som skjer i verden, er viktig for oss.

– Han er ikke en sinke for deg da, i engasjementet ditt?

– Altså, vi har jo vært sammen i 20 år, og jeg har tenkt å fortsette å være sammen med ham til jeg dør. Selv om jeg kan bli irritert over hans annerledeshet, vet jeg at det også er veldig bra for meg. Det hadde vært slitsomt med to av meg.

– Det at dere fant hverandre og har fått til å holde sammen, er det noe du kan takke hjernen din for, eller var det et biologisk urinstinkt i deg som gjorde at det fungerte?

– Å, det er helt umulig å svare på. Men jeg tror vi mennesker ofte glemmer at vi er jo også dyr.

Det ble aldri egen båt på Maja Lunde. Hun går turer i skogen og er glad for det. Hvis hun må velge, er det havet hun søker til, slik hun alltid har gjort. Men så var det dette med balansen, da. Det er ikke noe artig å være på sjøen med tre rastløse sønner og en mann som vil til fjells.

– Jeg synes det er godt å hvile øynene på en horisont. Men det trenger ikke være på havet. Det kan like gjerne være fra land.

Maja Lunde ble ikke klimaaktivisten Signe. Hun flyttet i stedet til Godlia i Oslo og fikk tre barn. Og så begynte hun heller å skrive om engasjementet sitt. Tidligere denne måneden fortalte hun NRK om planene om å skrive to bøker til, en kvartett om klimasaken. Kanskje angrer hun.

– Jeg har skrevet mange barne­bøker som ikke handler om klima. Men også barnebøkene mine har en undertone i seg, der jeg skriver om ting jeg synes er viktig. Om betydningen av nære relasjoner framfor å være med i den kule gjengen, om forskjellene mellom Oslo øst og Oslo vest. Og nå har jeg vært så dum å si at jeg skal skrive to bøker til om klima ...

– Ja, du har lovet?

– Jeg har IKKE lovet!

Hun ler, overraskende høyt.

– Det er veldig viktig å presisere at jeg IKKE har lovet å skrive to bøker til. Jeg har sagt at jeg HAR LYST TIL å skrive en kvartett. Så det kommer jeg til å prøve å gjøre. Men når jeg er ferdig med det, kan det godt hende at jeg skriver om noe helt annet.

– Er det da du skal skrive Knausgård-romanen din?

– Nei, den tror jeg kanskje ikke kommer. Hvorfor skal den komme? Og igjen, du leter etter den store skjellsettende tingen som gjør at jeg skriver om klima: Den kommer ikke. Jeg skjønner bare ikke hvorfor ikke mange flere skriver om klima og natur. Hvis du vender blikket ut av din egen lille sfære, er det dette det handler om.

– Vil du hive en brannfakkel og si at folk skriver altfor mye om eget liv?

– Nei, det vil jeg ikke. Folk må velge selv hva de vil skrive om. Men jeg kan velge hva jeg leser, sier hun.

– Men å kunne være så fordypet i sine indre anliggender som norsk litteratur har vært i flere år, det er jo en luksus. Det er det.

kristineh@klassekampen.no

johnt@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 30. november 2017 kl. 15.27

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk