Klassekampen.no
Lørdag 14. oktober 2017
Marcus Thrane kjempet for arbeidernes rett til delta i demokratiet. Høyesterett så det som en forbrytelse mot landet.
Dommen mot demokratiet

Da fremtredende medlemmer av Arbeiderforeningene ble dømt som revolusjonære og opprørske i Høyesterett i 1855, ble det satt et punktum for en forunderlig demokratisk kamp som i flere år hadde preget den norske offentligheten. Dommens påstand om opprørsk virksomhet ble både da og senere trukket i tvil, men har likevel lagt premisser for hvordan foreningene huskes. Dommens påstand om folkelig revolusjon har stilt seg i veien for foreningenes forsøk på å overbevise myndighetene om at politisk initiativ nedenfra kunne skje gjennom flid og kritisk tenkning, like mye som gjennom knyttede never under røde flagg.

Da Arbeiderforeningenes stifter, Marcus Thrane, ankom Høyesteretts lokaler etter å ha sittet fire år i varetekt, var han ganske sikker på å bli frikjent. Han var tiltalt for å ha forsøkt å endre statsforfatningen med ulovlige midler – revolusjon. Lovbruddet var å finne i kriminallovens kapittel 9 – å gjøre opprør eller begå forbrytelser for å endre Grunnloven. Å ønske å endre Grunnloven var for så vidt ikke forbudt, og dette ønsket hadde da også vært fremtredende i foreningenes arbeid. Det som var forbudt, var å ønske å gjøre det med ulovlige midler, som opprør. I og med at et slikt opprør ikke hadde funnet sted, kunne Marcus Thrane og flere av hans medtiltalte tro de var på trygg grunn, selv om loven også hadde en paragraf som gjorde det kriminelt også å oppfordre til eller konspirere om opprør.

Fakta:

Marcus Thrane 200 år:

• I dag er det 200 år siden den politiske organisatoren Marcus Thrane (1817–1890) ble født.

• Thrane stiftet Arbeiderforeningene, som arbeidet for demokratiske reformer og allmenn stemmerett, og som drev opplysningsarbeid og pensjonskasser.

• I 1855 ble han og andre fremtredende medlemmer av Arbeiderforeningene av Høyesterett dømt for å ha planlagt revolusjon.

• I denne teksten skriver Mona Ringvej at Høyesterett ikke fant bevis for en slik plan, og beskriver hvordan han i realiteten ble dømt for sin demokratiske kamp.

Om forfatteren:

• Mona Ringvej er historiker og forfatter. I 2014 utga hun biografien «Marcus Thrane. Forbrytelse og straff».

Dette var da også stridens kjerne: Hadde Arbeiderforeningene i et sentralmøte sommeren 1851, der 79 representanter fra store deler av landet møttes for å diskutere veien videre etter to og et halvt års reformarbeid – blant annet for en bedre skole, et bedre rettsvesen og allmenn stemmerett for menn – hadde de på dette møtet vedtatt å gå over til revolusjonære virkemidler? Reformarbeidet hadde pågått over hele landet, i små og store foreninger, der diskusjoner og diverse selvhjelpstiltak sto i sentrum, og den hadde pågått i foreningenes avis, der medlemmene kunne diskutere samfunnet, lovene og tiltak for å få en bedre situasjon for dem som ikke hadde politisk medbestemmelse: de eiendomsløse. Hva nå, var spørsmålet de 79 representantene hadde stilt seg på møtet sommeren 1851 – og Høyesteretts dom sa at svaret de ble enige om var: revolusjon.

Dommen fyller hele 75 sider i Norsk Retstidende, utgitt den sommeren dommen falt. Den er ordrik fortelling, om enkelte medlemmers ordvekslinger på møtet sommeren 1851. Ordvekslingen fant sted i en tilstand av rådvillhet, som følge av at foreningenes arbeid nå hadde vært lovende så lenge, men likevel ikke ført til noe. En følelse av stillstand og desperasjon hadde bredt seg i foreningene. Temperaturen var høy. Temaet revolusjon kom på banen – men på hvilken måte? Ønsket de å forlate den reformistiske veien, Lovlighedens Vei, som de så langt hadde insistert på?

Det var de som befant seg utenfor det politiske fellesskapet, de uten eiendom og stemmerett, medlemmene jobbet for. Derfor var det viktig å vokte sine ord med omhu – hvilket de fleste medlemmene gjorde, i visshet om at ønsket om å endre lovene eller forfatningen var det samme som å påkalle seg en rett i Grunnloven ikke alle var enige i at de hadde – ytringsfriheten, som tillot enhver å ytre seg frimodig – om statsstyrelsen, blant annet. Ytringsfriheten var et smutthull, men det var lite, og et ubetenksomt ord her, en truende knyttneve der, og foreningenes kamp ville være over i samme øyeblikk.

Om smutthullet for aktivisme var lite, var reformønskenes karakter lite provoserende i seg selv. Mange av foreningens krav var i tiden, og hadde støtte både hos storbønder, regjeringsmedlemmer og kommende stortingsmenn. Særlig gjaldt dette ønsket om å bedre husmennenes kår. Husmennene som levde på annen manns jord, med arbeidsplikt på bondens gård, som kunne kastes ut på dagen, uten rettigheter – umyndiggjort og i tiltakende fattigdom og sult ved midten av 1800-tallet. Husmennene, som utgjorde en stor del av tidens arbeiderklasse, levde nå under kår som hadde satt dem på dagsorden også hos regjeringen.

Foreningenes arbeid var langt på vei i pakt med tidens reformtenkning, noe som ledet dem til å tro på at deres initiativer ville kunne bli møtt med velvilje. Dette håpet ga seg første gang tydelig utslag i en petisjon de sendte til kong Oscar i mai 1850, med 10 reformkrav. Innledningen til petisjonen fanger foreningenes selvbilde: «Vi er, hva konstitusjonen gir oss lov til å være: Demokrater». På den måten understrekes det på den ene siden at reformkravene er i pakt med Grunnloven, så vel som retten til å faktisk fremme dem: Grunnloven gir oss lov.

Optimismen og insisteringen på lovlighetens vei virket lenge. Foreningene samlet inn penger til enkekasser, pensjonskasser og sparekasser. De drev skoler om søndagene slik at voksne arbeidere kunne lære å skrive og regne – det vil si myndiggjøre dem i møte med skrevne kontrakter blant annet – de startet kor- og teaterforeninger og allmuebibliotek. De drev innsamlingsaksjoner til oppsagte arbeidere. I Horten startet de en skole for allmuens barn.

Medlemmene diskuterte videre i aviser og på møter mens petisjonen lå i kongens hender, og forventningene ble spent høyt. Kongens svar kom høsten 1851. Det var negativt, belærende, irettesettende. Et sjokk for mange, som avstedkom raseriutbrudd i tekst og tale, og dessuten lokale opptøyer. Ved årsskiftet 1850/1851 var stemningen svært spent. Foreningene hadde arbeidet i to år – og lovlighetens vei hadde ikke hjulpet dem overfor kongen og regjeringen. Men Stortinget – som kun møttes hvert tredje år – skulle møtes i februar 1851. Forventninger ble igjen spent høyt, og igjen skutt til jorden da kongen selv akte seg over grensen fra Sverige på flott sledeføre – ens ærend for å advare Stortinget mot å la seg påvirke av arbeiderforeningene.

Hva nå? Mot denne bakgrunnen møttes de 79 sommeren 1851, mens Stortinget ennå satt samlet, flere måneder på overtid. Var det ennå håp om å overtale stortingsmennene? Hvis ikke, hva skulle de da gjøre, vente uendelige tre år til med å få gjennomslag? Ja, det var amper stemning på møtet, der Høyesterett starter sin fortelling og spør om ikke representantene vedtok revolusjon som en siste utvei? Det gikk rykter om at dette skulle ha skjedd, og særlig ett vitne mente at de hadde diskutert – til og med vedtatt – revolusjon, men for øvrig kjent vedtaket ugyldig da gemyttene hadde roet seg og enkelte misforståelser var ryddet av veien. Noen trodde diskusjonen handlet om å beskrive stemningen i landet, andre om det måtte en revolusjon til for at arbeiderne noen gang skulle bli hørt. De fleste vitnene bestred imidlertid at samtalen hadde operert i dette farvannet i det hele tatt.

Høyesterett var uenig. Marcus Thrane og flere av de tiltalte medlemmene ble funnet skyldig i å ha oppfordret til revolusjon. Men Marcus Thrane hadde ikke vært til stede under disse diskusjonene. Ei heller hadde han argumentert for revolusjon. Hvordan kunne han da dømmes? Dommens retoriske struktur er et frapperende og forvirrende avvik fra oppskriften om at premisser skal lede frem til en konklusjon – for i dommen blir det aldri konkludert med at revolusjonen ble vedtatt – denne påstanden glir i fortellingen umerkelig over fra å være en påstand til å bli et etablert faktum, gjennom insistering, ikke argumentasjon.

Årsaken blir klar når man leser dommen opp mot de hemmelige voteringsprotokollene. Her står det nemlig å lese at Marcus Thrane ikke kan sies å ha oppfordret til revolusjon, ei heller at det fantes noe revolusjonsvedtak på Arbeiderforeningenes møte. Dommerne kaster kortene, finner ikke vedtaket bevist, men skjærer igjennom og sier som så, at de dømmer Marcus Thrane uansett – for «hans virksomhed i det hele». Til tross for at Thrane dømmes for virksomheten i det hele – beskrives ikke denne virksomheten i dommen. Virksomheten «i det hele» var foreningenes kamp for demokrati.

Til tross for at dommen ikke rommer noen konklusjon om revolusjonsvedtaket, konstruerer den likevel dette som et implisitt faktum gjennom insistering og gjentakelse. Dommen fanger inn og utmaler et øyeblikk av villrede i foreningene, etter to og et halvt års reformarbeid som nå så ut til å renne ut i sanden. Gjennom Høyesteretts dom gjorde arbeidet også det – rant ut i sanden.

Ettertiden har forholdt seg kritisk til dommens juridiske status. I enda større grad bør man forholde seg kritiske til de premissene den legger for fortellingen om Arbeiderforeningene. Som samtidig kilde er den blitt brukt, sitert og ansporet til interesse rundt et øyeblikk av håpløshet etter dager, uker, måneder og år med nitid reform- og selvhjelpsarbeid, 120 numre med foreningsavisens diskusjoner om lover, historie, skolegang og annet opplysningsarbeid. Dette arbeidet er kommet i skyggen av dommen, men bør utforskes mer.

Da vil fortellingen om foreningene kunne anskueliggjøres gjennom bildet av en husmann bøyd over en avis eller et skrivearbeid, fremfor gjennom bildet av en knyttet neve under et rødt flagg, og først da vil høyesterettsdommen bli kjent ugyldig. Foreningenes faner var nemlig ikke røde, de hadde alle slags farger og var smykket med motiver som symboliserte flittig arbeid, som bikuber og maurtuer, eller også var de preget med deviser som dette:

Fredsæle vi vandrer vor Vei.

Tii Lovløshed vi ei os formaste.

Derfor saa tro Vi man ei

Vor Hensigt og Adferd tør laste

Velsign vor Ferd: O Gud!

Vi ønske blive Fri,

For ond Vilkaarlighed, For Tvang og Tyrannie.

Artikkelen er oppdatert: 20. november 2017 kl. 13.29

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk