Klassekampen.no
Mandag 9. oktober 2017
SASSY 009: Fem dager etter en epost om å bidra på en konsert, ble de et band. Det var i januar. Nå ep-debuterer de.
Begynnelsen av historien?
SASSY 009 er trioen som på under ett år gått fra å lage beat-skisser på en laptop til internasjonal kred-oppmerksomhet for debutsingelen sin.

Intervju

– Hvilke redskaper bruker du når du setter deg inn i ny musikk? Ser du på det som et nytt ledd i en musikkhistorisk perspektiv, eller som uttrykk for subkulturer i samfunnet? Hva er det første du tar tak i når du hører ny musikk?

Dette tok ... en krapp venstresving. Hvordan havnet vi her? Med «her» tenker jeg ikke hovedsakelig på det kommunale aktivitetshuset Tanken i Sandvika, der vi rent geografisk sitter, en tirsdag i september. Det er egentlig på høy tid at vi, altså Musikkmagasinet, kom oss ut hit. Til dette kompakte komplekset av studiorom og øvingslokaler, med status som «kommunalt og regionalt kompetansesenter for musikknæring», som altså er det man kaller det man andre steder på Østlandet ville kalt et godt gammeldags kommunalt rockeverksted, i en kommune som har vært styrt av Høyre siden 1952. Slik Bærum kommune altså fortsatt er. Men de skal ha dét – satsingen på ungdommelig musikknæring har gitt såpass håndfaste resultater at man i flere år har snakket om en «Sandvika-bølge» som har resonnert helt over verdenshavene, representert ved artister og produsenter som Carl Louis, Coucheron, Kid Astray og Eye Emma Jedi. Andrew Murray Baardsen var sentral i sistnevnte band, og sitter på en krakk ved siden av sofaen i sitt studiorom her i Tanken, i det lille klamme rommet hvor en enslig liten vifte så vidt gjør det mulig å puste for seks personer inkludert fotograf, og som ironisk nok også er hovedkvarteret til Andrews hjertebarn Luft Recordings.

Fakta:

sassy 009:

• Band som har eksistert siden januar 2017, bestående av Sunniva Lindgård, Johanna Scheie Orellana og Teodora Georgijevic.

• Opprinnelig navnet på en Soundcloudkonto hvor Sunniva la ut laptopbaserte instrumentale låtskisser.

• De samme skissene er utgangspunkt for de fem låtene på ep-en «Do You Mind», co-produsert av Andrew Murray Baardsen (også kjent som artisten BAYA). Ep-en er klar i slutten av oktober, på Murray Baardsens Luft Recordings, og internasjonalt via London-etiketten Hard Up.

• Slipper i morgen singelen «Are You Leaving».

Men det var ikke Andrew som plutselig vendte opp-ned på en helt ordinær intervjusituasjon, som satte giret i revers og gikk over til et relativt intenst forhør om journalistens motivasjoner og intensjoner for å befinne seg her. Men tre 21-åringer fra Abildsø og Nordstrand; Sunniva, Johanna og Teodora, kollektivt kjent som SASSY 009.

– Når du jobber med musikk, med å forstå musikk og ordlegge deg om musikk, har du følelser igjen for dine egne følelser for musikken? Hva var det som resonnerte i deg da du hørte ep-en vår? Hvorfor sitter du her og skal skrive om det?

Betimelige spørsmål. Og det slår meg i løpet av de ti-femten minuttene dette pågår, før intervjusituasjonen etter hvert normaliserer seg, at det er merkelig at dette ikke skjer oftere, at dette er spørsmål man alltid burde være beredt å svare på som musikkjournalist, såpass skylder vi både lesere og ikke minst: de som faktisk lager musikken vi skriver om. SASSY 009 sikter til de fem sporene på deres kommende ep «Do You Mind», som ble ferdigspilt/ferdigstilt nettopp her i dette rommet. Fem ganske løse låter med en vokaltilnærming som på samme tid låter distansert og intenst rett i fjeset. Hvor tidvis trestemt sang glir over i organiske fløytetriller, i en slags pussig lo fi-speiling av den soniske symbiosen mellom menneskestemmen og fløyte som selveste Björk nylig uttalte at hun vil utforske på sitt kommende, etterlengtede album «Utopia».

Grunnstammen i SASSY 009s låter, slik jeg oppfatter dem, er noen i grunnen typisk 2010-talls laptopelektroniske beats. Beats som likevel blander de lett sporbare innflytelsene fra særlig nittitallets elektroniske dansemusikk, på et vis som fremstår spontant, og med uklare grenser mellom inderlighet og ironisk distanse. Det beste svaret jeg derfor kan komme opp med, er det samme som jeg ga min redaktør da jeg takket ja til dette oppdraget:

– Dette skjønner jeg ikke så mye av. Men det forvirrer meg på en måte som gjør meg nysgjerrig, som gir meg lyst til å nøste opp i det, og forsøke å forstå noe av det.

Svaret virker som det er godkjent, mer eller mindre.

Hvor langt har vi så kommet i denne forsøksvise oppnøstingen, i løpet av de tre kvarterene vi har tilbragt inne i studio/forhørsrommet frem til dette tidspunktet? Tja. Alt startet i hvert fall med noen laptopbeats Sunniva lastet opp på delingsplattformen Soundcloud. Sunniva er oppvokst i en sånn familie hvor du får fiolin som bursdagsgave på treårsdagen, hvor man hele veien blir oppmuntret til å lære seg å spille «en haug forskjellige instrumenter». Men hun sluttet alltid, hun ville ikke lære seg noter, hun ville bare spille. Først og fremst var musikken noe Sunniva gjorde for seg selv. Som hun fortsatt gjør: sitter med headset og pc-en på sofaen, og bare lager noe.

Men det har liksom aldri eksistert noen motivasjon om å bli en artist, at dette skulle bli en suksess. Det har bare vært en hobby som var kul. Og så ble det mer. SASSY 009 «som band» oppstod som en ren tilfeldighet, så seint som i januar i år. I utgangspunktet ut fra nærmeste vennekrets, der Teodora allerede befant seg. Mens Teodora og Johanna etter høyst aktiv lobbyvirksomhet fra sistnevnte endte opp med å dra på folkehøyskole sammen ett år – for å lære seg å spille jazz, etter å ha vært i utkanten av hverandres vennekretser på videregående. Og så ble de tre.

– Det var sykt spontant, vi hadde snakket litt om det i fjor høst, «kan ikke vi tre lage musikk sammen?» Men det skjedde aldri. Før jeg fikk jeg en epost via NRKs Urørt, fra en fyr som skulle arrangere en konsertkveld på Chateau Neuf. Det var fem dager til konserten, så jeg tenkte først «Nei, det kan jeg ikke.» Og så «Jo, det kan VI. OK, nå er vi et band, nå er vi ferdig med å snakke om det.» Så på fem dager mekket vi seks låter, et halvtimelangt sett. En ganske tilfeldig måte å bli et band på. Og siden har vi holdt det gående.

Det er nettopp via slike tilfeldige, spontane kontakter på nett, at den såkalte snøballen i løpet av det knappe året siden den gang har rukket å rulle. Dithen at de i skrivende stund er booket til Trondheim Calling og South By Southwest, og har blitt omtalt i toneangivende musikkmedier som BBC Radio 1, Pitchfork og The Fader. («Vi visste ikke hva Pitchfork var engang, før de skrev om oss.») Alt på bakgrunn av én sang, «Pretty Baby», første smakebit på ep-en som kommer i slutten av denne måneden. Sluppet via britiske Hard Up, det tidligere hjemmet til den norske, Danmark-baserte elektroniske duoen Smerz, som rakk å tipse om SASSY 009 før de selv beveget seg videre til indieflaggskipet XL Recordings.

Og denne tirsdagen er SASSY-gjengen egentlig her ute i Tanken for å øve til oppvarmingsjobber for Smerz i København og Århus kommende helg, og trioen framhever hvor viktig det var å bli sett av nettopp dem. Viktigheten av å ha forbilder, å se at det er andre der ute, at man kan drive med elektronisk musikk og nå ut på den måten Smerz for tiden gjør. Kontakten ble opprettet ved at Sunniva trykket «like» på en låt av Smerz på Soundcloud.

Hvorpå Smerz sjekket ut hennes låter på Soundcloud, og tok kontakt på innboksen. Ikke lenge etter troppet de opp, begge to, på en av SASSY 009s første øvingskonserter på Øvingshotellet på Schous plass i Oslo. («Hvor publikum egentlig består av mamma, mamma ... mamma.») Slik gjør de nemlig før hver eneste konsert – øver inn hele settet og fremfører det i sin helhet for de aller nærmeste, privat. Den øvingskonserten Smerz troppet opp på, var imidlertid ikke i anledning noen konsert. Men for å forberede låtene til innspilling, i Andrews rom her ute i Sandvika. En kontakt som også oppstod i innboksen, hvor de tok kontakt med Andrew i vår. Bare et par uker før slippkonserten for «Oslo – Harlem», Andrews på alle måter svært personlige dobbelt-ep-debut som soloartist under navnet BAYA. Men freidig nok foreslo trioen seg selv som oppvarmere på Parkteatret.

Litt i seneste laget, kanskje, men det var noe der, både i låtene han mottok, og i det generelle pågangsmotet. Som det lavkvalitets-telefonopptaket hvor alle sang inn i innebygd mikrofon, da Andrew etter å ha fått summet seg etter egen utgivelse tok kontakt igjen, og ba om å få høre mer. Etter en epostutveksling som foregikk i chatte-tempo inviterte ham dem ut hit, for å se om de kunne gjøre noe sammen.

– Vi satt og pratet, hørte litt på musikk. Og så spilte de den første versjonen av «Pretty Baby». Vi satt her i denne sofaen, de reiste seg opp og sang den for meg, her i rommet. Og Johanna tok opp tverrfløyta. Enda et element! Hun hadde med to forskjellige fløyter bare for å vise meg låtene her i rommet. Så da avtalte vi like godt en dato for å sette oss ned og gjøre ferdig låtene.

Andrew er kreditert som co-produsent på ep-en «Do You Mind». Selv om alt som foregår på skiva springer ut av hodet til jentene, og fra produksjonen til Sunniva på laptopskissene. Men i elektronisk musikk er miksen og produksjonen mer smelta inn i hverandre. Prosessen frem til ferdig resultat ble veldig lærerik også for Andrew. Først tenkte han mer klassisk som en mikser. Fikk det til å låte fint og velbalansert. Responsen? «Du Andrew, det låter jævla bra. Kanskje litt for bra. Vi må fucke det opp.» Det var helt tydelig at det fantes en visjon om hvordan det skulle låte, men kanskje ikke kunnskapen om hvordan man skulle skru det dit – den kunnskapen som Andrew satt på. Utfordringen var å finne en måte å oversette det på, fra et mer ufaglært språk. Der Teodora for eksempel etablerte det lydmessige begrepet «gjerrig».

– Du vet, om du går ut på en lørdag kveld, med svære øreringer, men uten sminke!

– Hvordan øreringer snakker vi?

– De som Sunniva har på seg nå! Svære, runde, litt «statement». Det var ikke nødvendigvis sånn at vi hadde en veldig klar visjon om hvordan ting skulle høres ut. Men med en gang noe IKKE stemte med det vi egentlig mente, ble det «Det her må vekk». Det behøver ikke å være perfekt for at du skal fange følelsen i musikken og hva det er vi prøver å formidle. Du trenger ikke hundre takes. Det du allerede har lagt, er helt greit. Du skjønner hva jeg synger og hva jeg vil. Må jeg gjøre det igjen? Nei. Vi har veldig klar intuisjon på hva som er riktig for oss. Vi gjør ikke dette her for at alle skal like det og si at det låter så perfekt. «Hva er det dere vil med musikken?» Vi vil ingenting. Vi hadde lyst til å lage denne musikken, og så laget vi den, sammen. Her er den. Og det du synes om den, er helt opp til deg. Det er ikke laget for at du skal synes noe om det. Hvis du gjør det, kjempegreit. Men hva du synes om den, bryr meg ikke; for det er ikke laget for deg.

Og her er vi muligens ved et annet punkt hvor SASSY 009 på samme tid fremstår fremmed og velkjent, innser man(n). Denne attityden, som ikke nødvendigvis er like konfronterende eller arrogant som den kan fremstå på trykk, men som handler om en intern kreativ dynamikk mellom en gjeng unge mennesker som i en viss periode i livet er så intens at verden utenfor fremstår som fullstendig uvedkommende for det som foregår innenfor den skapende kjernen.

Den er jo ikke ukjent i det hele tatt. Det er heller ikke noe nytt i seg selv, det å se denne velkjente «gutteromsdynamikken» hos en gjeng unge kvinner. Men det har tidligere vært forbeholdt de tøffeste, mest grenseoverskridende jentene i klassen. Kanskje er det først nå vi har kommet dit at en gjeng helt normale, nesten litt geeky jenter som Sunniva, Johanna og Teodora, kan oppføre seg slik unge gutter i et band alltid har gjort når de har skapt noe sammen, alene mot verden, uten at det reflekteres over som noe normbrudd, uten at vi behøver noen forgubbete analyser?

Forhåpentligvis er vi endelig kommet dit at vi kan holde kjeft og heller lytte. Slik jeg får anledning til når jeg nærmest på vei ut døra nevner at det er synd det er i Danmark de skal spille påfølgende helg, at det hadde vært aller best for denne artikkelen å kunne se dem fremføre låtene live. «Jo, men vi skal jo uansett spille gjennom settet nå, på øving. Du kan bare bli med og se på dét.»

Så dermed ender man opp som flue på veggen, i en situasjon som betegnende nok ganske sikkert føles flauere for journalisten enn for bandet, der jeg sitter i en typisk slitt øvingslokaleskinnsofa, mens de tre står i midten av det lille rommet. Sunniva med laptop og controller, Johanna (som kommer rett fra ni timers dag med barokkmusikk på Norges musikkhøgskole) med sine to tverrfløyter, og alle tre med mikrofonstativene vendt innover, mot hverandre, der de veksler på leadvokal og harmonier, i et ugjennomtrengelig triangel hvor Musikkmagasinets tilstedeværelse kun anerkjennes ved et par små sarkastiske innøvde tilrop til «publikum».

I sofaens klart definerte utenforskap fremstår de feministiske overtonene til enkelte tekster, ikke minst «Summin’ You Up», det «spoken word»-aktige åpningskuttet på ep-en, langt tydeligere enn man frem til da har reflektert over.

Umiddelbart angrer man ett sekund på at man ikke tok opp dette tematisk i praten, inne i studiorommet. Før man i neste øyeblikk, underlig definitivt, innser at dette ikke er essensielt. Der inne innser jeg nemlig essensen av hva det er som resonnerer, og gjør musikken til SASSY 009 så underlig fengslende, uten at man helt kan sette ord på det utelukkende ved bruk av musikkteoretiske termer. Det er jo ikke noe hokus pokus over det. Det handler om det samme som tusen band før dem, men om noe som allikevel fortsatt er magisk i de øyeblikkene det oppstår.

Det handler om energien mellom tre unge mennesker i et trangt lite rom sammen, og om de sjeldne stundene når denne energien lar seg overføre, til en scene eller til en låt, og ut til publikum utenfor den lukkede, skapende kjernen.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 8. november 2017 kl. 10.46

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk