Klassekampen.no
Mandag 9. oktober 2017
R.I.P. Tom Petty: Sist mandag gikk en sørstatsgentleman ut av tiden.
Rockens cooleste
Beatles på tv og et møte med Elvis gjorde at Tom Pettys liv ble viet rock, gitarer og band.

Ved veis ende

Som logo på trommeskinnet til backingbandet sitt, The Heartbreakers, hadde Tom Petty, den langhårede rockeren fra Gainsville, Florida, et hjerte med en Gibson Flying V-gitar. En uke etter at Petty og bandet hadde avsluttet det som de hevdet antakelig ville bli deres siste store Amerika-turné, tok Pettys eget hjerte den definitive avgjørelsen. Petty hadde da vært musiker i godt over femti år.

Som for mange av hans generasjon, var det The Beatles-opptredenen på «The Ed Sullivan Show» i februar 1964 som beseglet skjebnen. En tv-opplevelse som ifølge Petty gjorde at han fra da av ønsket å tilhøre et band. Hans lojalitet til band-ideen, som til og med førte til at han samlet sitt aller første profesjonelle band, Mudcrutch, for plate og turné i 2008 og 2016, resulterte i at The Heartbreakers var rockebransjens mest avholdte. Nøkkelmedlemmene i The Heartbreakers, gitaristen Mike Campbell og keyboardisten Benmont Tench, var med fra begynnelse til slutt. Og for å understreke tilhørigheten til gitarer og rock: Coveret på Tom Petty and the Heartbreakers’ siste utgivelse, «Kiss My Amps Live Vol. 2», utgitt på Black Friday i fjor høst, er et fotografi av bandets gitarforsterkere og en enslig Rickenbacker-gitar. Og plata åpner med en versjon av «So You Want to Be a Rock’n’roll Star», skrevet av Chris Hillman og Roger McGuinn fra The Byrds – Rickenbacker-band nummer 1.

Første gangen jeg så Tom Petty & the Heartbreakers live var i Göteborg 27. september 1987. Da var de ute på en to år lang turné som backingbandet til Bob Dylan. I Scandinavium gjorde de den samme backingjobben for nettopp Roger McGuinn, som var med på turneen som oppvarmer. Fire år senere laget jeg en tv-dokumentar om Roger McGuinn for NRK, i forbindelse med hans comeback-album, «Back from Rio». Da kunne McGuinn fortelle meg at han og Petty skrev sangen «King of the Hill» i nettopp Göteborg. Duettversjonen med Petty og McGuinn var singelen fra plata.

McGuinn kunne også fortelle at da han hørte Pettys første hit, «American Girl», på radio på tampen av 1976, så ringte han manageren sin og spurte om når han hadde spilt inn den sangen? Så mye minnet den ham om The Byrds. Spøk til side, McGuinn gikk sporenstreks i studio og laget sin versjon av «American Girl», ute allerede på albumet «Thunderbyrd» i mars 1977. Mens Pettys fascinasjon for The Byrds også resulterte i at han produserte den nye plata til Chris Hillman, utgitt så seint som forrige uke.

I hjembyen min, Halden, var Tom Petty and the Heartbreakers alltid store. Bandet dukket opp sammen med punken, på et tidspunkt da alle som ikke spilte proggrock eller jazzrock var «new wave». I den enestående dokumentarfilmen «Runnin’ Down a Dream», regissert av filmskaperen Peter Bogdanovich i 2007, sier Petty at de var «new wave» rett og slett fordi de ikke var «old wave».

Den fire timer lange dokumentaren fortjener et gjensyn, den setter ny standard for hvor dypt den borer i Tom Petty and The Heartbreakers’ indre liv, og i Pettys egen oppvekst med en voldelig far. Rett og slett sterk kost, helt tilbake til da en ti år gammel Tom treffer Elvis Presley på et filmsett i Florida og intuitivt forstår at man ikke bare må spille fotball og gå på jakt.

Da Tom Petty and the Heartbreakers i 1985 slapp sitt sjette album, «Southern Accents», var koblingen til Halden og Østfold klar. Teksten på tittelkuttet starter slik: There’s a southern accent, where I come from / The young ‘uns call it country / The Yankees call it dumb / I got my own way of talkin’ / But everything is done / With a southern accent / Where I come from. Østfolddialekt er fortsatt det eneste du ikke kan snakke på riksdekkende nyheter. Men Petty hadde også sans for humor. Han fortsetter: Now that drunk tank in Atlanta / Was just a motel room to me.

Forfatteren Herman Willis (min kollega fra musikkavisen Beat) og jeg var skjønt enige om at Tom Petty var rockens cooleste dude, spesielt etter at han dukket opp på Live Aid i 1985 iført tidenes knalleste dressjakke: mørk blå, overstrødd av broderinger av planeter og måner, omtrent hele universet. Og en periode der var Herman Pettys åndelige og visuelle stedfortreder, komplett med southern drawl.

På slutten av 1980-tallet tok Tom Petty steget opp i rockens absolutt elitedivisjon med super-duper-gruppa Traveling Wilburys, der han reiste sammen med Dylan, George Harrison, Roy Orbison og Jeff Lynne. Deres to plater, «Vol. 1» og «Vol. 3» (!) solgte til platina over alt. Og innimellom alt styret limet Tom Petty inn sin solodebut, «Full Moon Fever», med evige «Free Fallin’» og karrieresangen «I Won’t Back Down». Johnny Cash istemte med sin versjon av «I Won’t Back Down» på sin «Solitary Man» i 2000. Ingen av dem ga seg før det var over.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 8. november 2017 kl. 10.47

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk